Å spare seg til fant

På broen kjørte en lærer på vei til første skoledag, og en lastebilsjåfør som var på jobb bak rattet. Denne veien brukes av skoleelever, den knytter lokalsamfunnet sammen og næringslivet er avhengig av varer som fraktes over med lastebil. At noen av veiene og broene våre er i så dårlig stand at de kollapser under oss er ikke bare en fare for liv og helse. Det er i høyeste grad en fare for norsk samfunnssikkerhet. Dette er noe regjeringen med Jonas Gahr Støre og samferdselsminister Jon-Ivar Nygaard i spissen umiddelbart må ta tak i. Her nytter det ikke med «å følge nøye med» eller med varsel om kutt i budsjettene. Her må det handling til.

Veiene er fabrikkgulvet til yrkessjåførene. Deres innsats bak rattet holder Norge i gang. Vår næring er en samfunnskritisk næring som sørger for at butikkhyllene fylles med det vi trenger av mat, klær og medisiner. Behovet for transporttjenester kommer til å fortsette å øke sterkt i årene fremover. Da er det et stort paradoks at veiene våre blir dårligere, samtidig som signalene fra regjeringen er at budsjettene skal kuttes, noe som vil ramme både investeringer og vedlikehold.

Tretten-broen føyer seg inn i rekken av alvorlige eksempler på farlig norsk veistandard. Broen over Badderelva i Kvænangen raste sammen i mai og delte Norge i to. Den raste etter at flom i elva vasket vekk deler av fundamentene. En vei avskjærer plutselig deler av Nord-Norge helt fra varetransport på vei, og dermed viktige varer som mat og medisiner. Næringslivet, som fra før er hardt rammet av en pandemi, økte priser etter krigen i Ukraina og en galopperende strømkrise får enda et skudd for baugen når varetransporten de er avhengig av stopper opp.

Broen over Tretten åpnet i så sent som i 2012, og er en av flere broer som har kollapset i Norge siste årene. I 2016 falt Perkolo bro ved Sjoa ned – en bro som er av samme konstruksjonstype som Tretten broen. Etter at Perkolo bro kollapset sjekket Statens Vegvesen alle tilsvarende broer uten at det medførte stenging av noen av dem. Vi skal ikke spekulere i årsak til kollapsen av Tretten-broen, men når så ny infrastruktur kollapser er det klart at noe må være alvorlig er galt. Verken inspeksjon, kontroll eller vedlikehold kan ha vært bra nok. Når vi ser hva som skjer med relativt nye og moderne broer kan en få frysninger på ryggen med tanke på de 342 andre broene som ifølge en rapport fra Vegdirektoratet tidligere i år med skader med «alvorlig konsekvens for trafikktryggleiken»

Vi vet at godstransport på vei kommer til å øke fremover, og både lokalsamfunn, storbyer og norsk næringsliv er helt avhengige at varene kommer fram. Men nå risikerer vi at veier og broer med manglende vedlikehold setter en effektiv stopper for dette. Da er det skremmende at regjeringen sitt svar på dette er å true med mindre penger til samferdselsprosjekter. Politikerne, som nå er på vei hjem etter Arendalsuka, har en stor oppgave foran seg. Vårt håp var at politikerne skulle finne sammen om de gode løsningene som redder liv og sikrer den kritiske infrastrukturen. Signalene vi har fått går derimot i stikk motsatt retning. Statsrådene til Støre hamrer inn det samme budskapet. Mer kutt og mindre penger. Om dette fortsetter holder ikke flaksen lenge før vi igjen ser alvorlige konsekvenser av forringelsen av infrastrukturen vår.

Samtidig som det blir mindre penger til vei har klima- og miljøminister Espen Barth Eide advart om at grønn omstilling kommer til å koste. Lastebilnæringen ønsker å være en del av det grønne skiftet, men klimavennlige biler er både dyre og har lang leveringstid, og de grønne drivstoffalternativene koster mer å produsere enn den allerede dyre dieselen. Vi er i en bransje der marginene er lavere enn resten av fastlands-Norge, og vi har flere og flere kunder som sliter med betalingsevne og som følge av det, redusert mulighet til å benytte norsk sikker og bærekraftig transport. Hvis regjeringen, i tillegg til å øke vedlikeholdsetterslep heller ikke lemper på kostnadene til omstilling for bedriftene, kan det grønne skiftet fort ende opp som noe vi snakket om, men ikke var i stand til å gjennomføre uten et betydelig tap av norske arbeidsplasser.

Til slutt må vi ikke glemme lastebilsjåførene og andre som har veien som sitt fabrikkgulv. For de med kontorjobb regnes fort lite ergonomiske kontormøbler eller litt kjip mat i kantina som kritisk for arbeidssituasjonen. For yrkessjåfører derimot, er en kritisk arbeidssituasjon broer som kollapser, veier som stenges på grunn av ras og vinterveier som ikke vedlikeholdes godt nok. Den påvirkningen det har på det psykososiale arbeidsmiljøet kan vi selvfølgelig ikke akseptere. Sjåfører har det samme krav til sikkert og trygt arbeidsmiljø som andre arbeidstakere.

Å kutte i vedlikehold og nødvendig oppgradering av infrastrukturen vår er å svikte kommende generasjoner ved at vi overlater til dem en regning som blir større og større. RIF – Rådgivende ingeniørers forening – har beregnet at det er behov for 1000 milliarder for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og oppgradere veiene våre til dagens standard. Det tallet representerer flere politikergenerasjoner med forsømmelse og er en skam for landet vårt. Tallet er selvfølgelig enormt, men tilsvarer likevel bare knapt 60 % av verdifallet på oljefondet på verdens børsers første halvår i år. Tenk om det verdifallet kunne vært omgjort til norsk infrastruktur! Faste verdier for de neste 100 år. Det hadde vært noe å etterlate til kommende generasjoner det. I stedet synes målsetningen til våre politiske myndigheter å spare oss til fant. Det er, og har alltid vært, en dårlig strategi.

Les også om NLF-sjefen her: https://www.logistikkinside.no/distribusjon-veitransport/nlf-sjefen-pa-krigsstien-for-norsk-veistandard/683215