De fleste hadde håpet av Norges Banks «annonserte» renteheving i mars ville være rentetoppen. Inflasjonstallene for januar viser at prisveksten ikke stopper opp, tvert imot. Faren for ytterligere renteheving før sommeren har økt.
SSB la i dag frem tall for prisstigningen i fastlandsdsøkonomien for januar. Sammenlignet med januar ifjor har konsumprisindeksen steget med 7,0 prosent. Den såkalte kjerneinflasjonen har steget med 6,4 prosent, noe som er den den høyeste tolvmåneders-veksten siden KPI-JAE-indeksen ble innført i 2001 (KPI-JAE betyr konsumprisindeks justert for avgiftsendringer og uten energivarer).
Kortversjonen er at tallene som ble lagt frem var urovekkende høye - et godt stykke fra forhåndsestimatene fra de kjente analytikermiljøene. Og garantert høyere enn Norges Banks estimater.
Mens de aller fleste allerede mentalt har bakt inn en renteheving på 0,25 prosentpoeng i mars, har meningene vært delte om hva som vil skje etter det. Det som imidlertid fremstår klart etter at dagens tall ble lagt frem, er at stadig flere finansanalytikere ser det som sannsynlig at det blir en ny renteheving på 0,25 prosentpoeng i juni.
Næringslivet står i en skvis
Artikkelforfatteren:
Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside.
Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
Norsk næringsliv står i en skvis. På den ene siden tynges bedriftene av økte kostnader til det som går på driften. Transport, strøm, innkjøp av varer - alt blir dyrere. Noen er heldige og kan føre disse kostnadsøkningene direkte over til kundene, andre står i en markedssituasjon som ikke gjør det mulig - og marginene faller.
Lønnsutvikling
En skal heller ikke undervurdere betydningen av lønnsnivået og hvordan det slår inn mot bedriftene. Hver og en av de ansatte opplever økte priser "på alt". Ryggmargsrefleksen til den enkelte er å kreve høyere lønn for å holde tritt med prisstigningen for å opprettholde kjøpekraften sin. I en situasjon der arbeidsledigheten er rekordlav, åpner det for mobilitet i arbeidslivet.
Mange av de bedriftene som allerede har blitt hardt rammet har måttet la ansatte gå i forbindelse med helt nødvendige nedtrimminger av organisasjonen.
De aller mest attraktive hodene står i en situasjon der de kan velge og vrake i tilbud. Det koster - både for de som rekrutterer og for de som må klemme til litt ekstra for å beholde nøkkelpersonell.
Høye renter er en nødvendig hestekur
Jokeren i kortstokken er rentenivået. Den påvirker oss alle både på jobb og på privaten. Poenget med å øke rentenivået er å dempe prisveksten. Å få den ned mot mer normale nivåer, rundt 2 prosent. Det er en hestekur som tradisjonelt har vist seg å fungere godt, men som hestekurer flest er den svært tøff.
Som enkeltindivider har vi det forholdsvis godt i Norge. Det finnes diverse støtteordninger for de som blir slått i bakken.
I næringslivet er det annerledes. Ikke minst i den private delen er det få sikkerhetsnett. Om marginene går i bakken kan fort skifteretten være neste stoppested. For det å "låne seg ut av en bedriftskrise" har blitt dyrere enn på lenge.
Norsk næringsliv har lagt bak seg noen gode år. Om ikke man klarte å legge seg opp noen midler under høykonjunkturen, men slet med underskudd også da, vil bedriften merke at velviljen i finansmarkedet er begrenset.
Fort gjort å bli historieløs
Mens vi står i det som for mange bedriftsleder fremstår som en "storm", er det imidlertid ingen grunn til å bli historieløs.
Renten har økt, brått også, men spør du bedriftseiere av den "gamle skolen", som drev business på 1970- og 1980-tallet vil de kunne fortelle deg et og annet om rentetrykk "back in the days".
I debatten om rentenivåer skal vi huske på at vi kom fra nivåer med et unormalt lavt rentenivå. Nå er vi egentlig bare tilbake til det som i en historisk kontekst har blitt ansett å være et normalnivå.
Mange brukte penger fordi de "kunne", ikke fordi de "måtte"
Et økonomisk klima der det nærmest var gratis å låne penger er behagelig, men neppe gunstig. Den største ulempen er at man fort kan bli litt for ivrig etter å låne penger.
For noen har det funket kjempefint. De traff jackpot gjennom å låne til rimelig rente og få en god avkastning på de investerte midlene.
For andre har det ikke gått like bra. Disse kan deles inn i to leire.
De som lånte penger for å ta en kalkulert risiko som de mente var strengt nødvendig for å ta bedriften videre. Jeg tror de fleste av disse sover ganske greit om natten, selv om de ikke lyktes. Skal man lykkes i business må man som kjent ta en viss risiko, det en del av "gamet".
Den andre leiren tror jeg det er verre med. Her sitter de som lot seg blende av "tilnærmet gratis" tilgang på kapital som kunne settes inn i ymse investeringer. Problemet med ting som er gratis eller lett tilgjengelig er at man ofte ikke gjør en like grundig prosess rundt behovet man har. Gjør vi en investering fordi vi MÅ eller BØR, eller bare fordi vi KAN. Om valget hadde vært de to første er det greit nok. Da havner du i leiren jeg nevnte over.
Havner man på det siste svaret, har man basert viktige selskapsbeslutninger etter samme logikk som på et casino i Las Vegas. Du veddet på sort og det endte på rødt. Da har du grunn til å føle deg som et fjols. Og det er vanskelig å skylde på andre enn den du ser i speilet. Forhåpentligvis har du lært en dyrebar lekse du kan ta med deg videre.
Graver man litt i materien vil man nok se at en del av de investeringene som er gjort rundt om i norske styrerom, i etterpåklokskapens lys, ikke skulle blitt gjort. Det er naturligvis synd.
Men forhåpentligvis høster næringslivet også fordeler på sikt. At de investeringene som gjøres fremover er både bedre og mer grundig fundert, med en klar forventning om at de beslutningene som tas også skal bli synlige på bunnlinjen. Det vil næringslivet komme styrket ut av.
