Tilgang på korn har ikke vært noen stor utfordring i Norge i moderne tid. Artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om man i større grad ikke bare skal vurdere de markedsmessige elementene ved matsikkerheten, men også de logistiske usikkerhetsmomentene.Illustrasjonsfoto: Istockphoto / Landbruksdirektoratet.
Skal alt koke ned til penger?
I kjølvannet av krigen i Ukraina, pandemi, klimautfordringer og generell geopolitisk uro, har vi i Norge fått en opphetet debatt om matsikkerhet. Spørsmålet er kort og godt: Bør Norge igjen etablere et beredskapslager for matkorn?
Glenn Lund, redaktør i Logistikk Inside.Foto: Odd Erik Skavold Lystad
Vista Analyse konkluderer med at en etablering av beredskapslager for matkorn ikke er nødvendig, om man legger tradisjonelle samfunnsøkonomiske betraktninger til grunn for beslutningen.
Det vil påløpe store utgifter til å bygge opp lagringskapasitet, kostnader til administrasjon og drift av lagrene, for ikke å glemme utgifter til innkjøp av store mengder med korn som skal holde i minst seks måneder hvis en uforutsett krise skulle inntreffe.
Og som de påpeker: Sannsynligheten for at vi kommer til å få bruk for et beredskapslager er forholdsvis liten.
Et prisspørsmål, ikke et tilgjengelighetsspørsmål
Både Landbruksdirektoratet og Vista Analyse har gode innspill til debatten, ikke minst knyttet til hvordan man eventuelt kunne bygd opp et effektivt apparat for beredskapslager. Hvor sentralisert eller desentralisert det skulle vært, hvor mye vi skulle lagret, hvem som skulle driftet lagrene, og så videre. Rapportene og analysene er veldig gode og nyttige innspill til politikerne, som er de som til sist må fatte en avgjørelse.
Men jeg håper våre folkevalgte i større grad kan trekke inn logistikk og forsyningssikkerhet i resonnementet, og ikke bare være opptatt av de pengemessige forholdene rundt en slik investering.
Når Landbuksdirektoratet anbefaler å bygge opp beredskapslager er begrunnelsen først og fremst at det vil kunne beskytte Norge mot enorme prissvingninger. At vi IKKE skal få tak i korn mener de er svært usannsynlig.
Artikkelforfatteren:
Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside.
Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
Begge familjøene lener seg på historien. De siste døye hundre årene gir den mange nok datapunkter til å fastslå at vi i Norge i liten grad har slitt med å få tak i kornet vi trenger. Prisene er bare litt høye innimellom når avlinger har slått feil eller en internasjonal krise eller krig utspiller seg. Det siste «beviset» er krigen i Ukraina.
Det er lenge siden Ukraina hadde noe særlig direkte eksport til Norge. Krigen har dermed i liten grad påvirket kornforsyningen til Norge, det har kun vært en liten prisøkning.
Og er det noe vi har nok av i Norge er det jo penger, må vite. Ingen grunn til bekymring.
Bygget ned beredskapslager på 90-tallet
Å ha beredskapslager for korn er ikke noen ny tanke i Norge. Fra slutten av 1920-tallet ble kornberedskapen forvaltet via Statens kornforretning. Ordningen, som skulle sikre oss mot uår og kriser, sto politisk fjellstøtt i tiår etter tiår. Men da «evig fred» ble nådd i Europa med Berlinmurens fall og deretter den kalde krigens "endelige" slutt, gjorde det noe med policyen. Kornberedskapen ble bygget ned, og de siste 20 årene har det ikke vært noe beredskapslager å snakke om her til lands.
Ironisk nok, når debatten har fått ny og kraftfull næring, står vi i en situasjon der det største monumentet vi har for beredskapslagring av korn vurderes solgt. Stavanger Havnesilo, som ville spilt en nøkkelrolle i en eventuell rask reetablering av norsk beredskapslagring av korn (inntil vi kunne bygget opp tilstrekkelig lagringskapasitet andre steder), går en usikker tid i møte. Det foreligger planer om å rive lagringsarealer for å legge til rette for bolig- og næringsutvikling.
Siden midten av 1990-tallet har vi ikke bare lært oss at det er «typisk norsk å være god», vi har også blitt innprentet at vår kollektive rikdom kan kjøpe oss ut av enhver knipe. Det har vært både trygt og behagelig, men det kan også ha gitt oss en falsk trygghet for at sjekkheftet vårt får oss ut av enhver knipe.
Det er liten sannsynlighet for at ikke vi skulle få tak i korn i en krisesituasjon. De færreste kan matche vår kredittverdighet. Forutsetningen er at man har et internasjonalt marked med fungerende markedsmekanismer.
Det uventede er essensen av hva beredskap handler om
Når debatten tar utgangspunkt i matberedskap, er det på sin plass å gripe fatt i beredskaps-begrepets lunefulle natur. Som i bunn og grunn dreier seg om å være forberedt til innsats for å møte uventede kritiske situasjoner.
I den debatten som har rullet i sommer og de siste par årene om matsikkerhet og fordeler og ulemper med hensyn til etablering av beredskapslager for korn, har man etter mitt syn litt for lettvint lagt som grunnleggende forutsetning at vanlige markedsmekanismer og forsyningslinjer kommer til å fungere i den krisen vi ikke vet hva er.
Riktignok er det med historiske data som backer det opp, men da fanger man jo ikke opp at nettopp forsyningssikkerheten i seg selv kan være den uventede kritiske situasjonen man må håndtere. Og da koker spørsmålet om sikkerhetslager eller ikke egentlig bare ned til et eneste spørsmål: Finnes det i det hele tatt noe scenario der en kan se for seg at pris ikke vil være den viktigste faktoren? At forsyningslinjene eller de ordinære markedsmekanismene kan settes ut av spill?
Sannsynligheten er ikke redusert til null
Mine tanker om det er at sjansen er liten. Jeg kan til og med strekke meg så langt som til å mene at den er minimal. Men helt fraværende? Nei, dessverre.
Da vi pliktoppfyllende leverte stemmeseddelen vår ved forrige kommunevalg var det bompenger "vi" var opptatt av. Ingen av oss hadde sett for seg at vi i løpet av én kommunevalgsperiode skulle leve halvannet år på hjemmekontor, at samfunnet skulle bli nedstengt nærmest "over natten", at Europa skulle være herjet av en brutal krig, at de viktige elvetransportårene i Europa skulle tørke inn eller at strømprisene skulle bikke åtte kroner kilowatten i Sør-Norge. Ikke i vår villeste fantasi. Nå vet vi bedre.
Den kanskje viktigste lærdommen vi har gjort oss de siste par årene, er at man aldri bør være skråsikker på noen ting.
Og la meg bare minne om at det bare er et drøyt halvår siden apotekene gikk tom for jodtabletter fordi tusenvis av nordmenn på alvor fryktet et nytt «Tsjernobyl». Mens jeg skriver disse linjene deiser bombene ned rett utenfor Europas største atomkraftverk i Zaporozjzjya. Alt dette samtidig som trusselen om en nærmest altutslettende atomkrig «henger i luften» som en joker i det geopolitiske pokerspillet rundt Ukraina-konflikten.
Et verre «worst case»-scenario enn en atomkrig, er det vanskelig å tenke seg. Men om en først tenker tanken, og hele menneskeheten står på randen av hungersnød og fullstendig sosial kollaps, hva hadde vært mest verdt, en Onkel Skrue-silo fylt til randen med tusenlapper eller en silo fullstappet med matkorn?
Så da kommer vi tilbake til pengene igjen. Som man så ofte gjør. Skulle vi ikke bare begynt å legge de planene for beredskapslagre? Bare for sikkerhets skyld? Når penger uansett ikke er noe problem…
Så skal jeg være den første til å juble, når det langt inn i fremtiden viste seg å være en helt borkastet investering.
