- Enorme fremskritt innen lastebilteknologi

Trønderen tiltrådte formelt stillingen som administrerende direktør i Norges Lastebileier-Forbund i desember, og frem til 1. april er det tett oppfølging av familiens nye «sjef» som preger dagene mens han er i "pappaperm".

Denne helgen var far og sønn på besøk på Transportkonferansen på Gardermoen.

Foruten å introdusere seg for forsamlingen, der mange er godt kjent med ham fra før gjennom hans tidligere innsats for forbundet mellom 2016 og 2022, snakket han varmt om stoltheten som gjennomsyrer transportbransjen. Ikke minst viktigheten av å spille en viktig samfunnsrolle og stoltheten som henger sammen med det å skape sin egen bedrift.

- Jeg husker fortsatt den utrolige stoltheten da jeg sto der med lastebillappen og kunne ta ut det første løyvet og min første lastebil. Det å være med og skape noe med sine egne hender. Og det å være med på bygge samfunnet og å skape arbeidsplasser. Det er noe helt spesielt, sa han.

Fra en stolt lastebilsjåførtradisjon

I resten av innlegget kom han inn på sin egen bakgrunn, fra en trønderfamilie der lastebilen sørget for mat på bordet gjennom flere generasjoner.

- Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ble unnfanget og født i en lastebil, men det er ikke så forferdelig langt unna. For så lenge jeg kan huske, så har jeg tenkt at det var bak rattet på en lastebil at jeg hørte hjemme. Med både en far og en farfar som var lastebileier og lastebilsjåfører, så ble det indoktrinert ganske tidlig. Barnehagen min den ble veldig ofte erstattet av passasjersete i lastebilen. Enten det skulle kjøres betong og grus eller det skulle brøytes på vinteren, sa han.

- NLFs viktigste oppgave er å sørge for at alle som har endt opp med å sitte og være bedriftsledere i transportnæringen, at de virkelig kan slå seg på brystet med stolthet når de forteller hvor de hører hjemme. Og vi må også sørge for at den stoltheten smitter over på sjåførene våre. Fordi det er helt sant at uten lastebilen stopper Norge, men uten sjåføren så stopper lastebilen også, påpekte han.

Enorm teknologisk utvikling

38-åringens transportbedrift Gravråk Transport, som han startet med faren Ludvik, er i dag i praksis et «sovende selskap» uten aktiv drift, men han ser ikke bort ifra at sønnen Anton en dag skal ta opp den stolte trønderske sjåførarven.

- Det kan jo tenkes at han også skal gå i fotsporet til faren sin. Kanskje han også skal kjøre lastebil en dag når han blir gammel nok til det. Og det synes jeg er litt spennende. Fordi den næringen som han vil gå inn i, det kommer til å være en helt annen næring enn da jeg begynte å kjøre lastebil, sa Gravråk.

- Det hender at når jeg diskuterer det her med teknologisk utvikling og nye drivlinjer, så er det en del som sier at alt var så mye bedre før. Og om ikke de sier det, så sier de gjerne at nå har vi nådd toppen. Det vi har i dag er det optimale innen teknologi. At det ikke er mulig å gjøre det stort bedre. Men her er jeg veldig uenig. Jeg mener det er helt åpenbart at ikke utviklingen har nådd toppen og at den skal stoppe opp nå, sa han.

Bedford-«romskipet» med 96 "hester"

For å billedlegge argumentasjonen med egenopplevde eksempler tok han konferansedeltagerne med på en liten «tidsreise» gjennom familiens egen lastebilhistorie.

- For det her med alt var mye bedre før og alt er på topp nå. Det er sikkert hva bestefaren min tenkte også. Han kjøpte seg i 1964 en ny lastebil, en toakslet Bedford, som han skulle kjøre grus og asfalt med. Den hadde riktignok ikke servostyring. Sidespeilet var så lite, at han pleide å si at det egnet seg mest til å barbere seg når bilen sto parkert. Men til gjengjeld hadde Bedford’en rause 96 hestekrefter. Såpass måtte det jo være når han skulle dra med seg nyttelast på hele 6 tonn. Bilen var på en måte hans «romskip». Det var helt utrolig å sette seg i den nye bilen. Han kunne bare drømme om den utviklingen som neste generasjon skulle få være med på, sa NLF-direktøren.

- Da faren min kjøpte seg en ny tre-akslet Scania 82 i 1985 så kunne den skilte med hele 236 hestekrefter. Det var en racerbil i forhold til Bedford’en. I hvert fall helt til du slengte på fem kubikk betong. Da slapp du å frykte for at du skulle spinne av gårde i lyskrysset. Men det var jo sammenlignet med Bedford’en en helt utrolig teknologisk reise, sa Gravråk, til humring fra salen, der mange kjente seg igjen i egen tidsreise.

- Og så var det endelig min tur, da jeg i 2010 kjøpte en MAN TGA 2008-modell, til å kjøre betong. Den hadde «automatgir», i alle fall kalte man det den gangen. Den hadde aircondition og 440 hestekrefter. Det var helt rått! Den kunne frakte 7,5 kubikk betong. Og selv om den ikke har satt noen akselerasjonsrekorder, så er jeg helt sikker på at hvis bestefaren min hadde prøvd å kjøre den, så hadde han sagt at «Det her er fremtiden! Den her går som et olja lyn». Og så kan vi hoppe til i dag. Hvis jeg hadde tatt med denne 2008-modellen og bydd den frem til en 20-åring som nettopp har kjørt opp og skal få seg jobb i næringen, så er jeg ganske sikker på at han hadde kommet til å sett seg om etter en annen arbeidsgiver med en gang, humret NLF-sjefen.

- Utviklingen har vært fenomenal. Og den kommer ikke til å stoppe. Og det gjelder ikke bare teknologiene. Det gjelder også rammevilkår og regelverk, sa han.

- Så da er det jo sånn at uansett hva sønnen min skulle finne på å gjøre om 20 år. Hvis han velger å gå inn i transportnæringen, så er vi nødt til å tilpasse oss for å gjøre oss attraktive for fremtidens arbeidstakere, sa han.

Før han understreket NLFs og ikke minst medlemmenes viktige rolle i å forme transporthverdagen.

- Den erfaringen dere gir oss. Og de tilbakemeldingene vi får fra dere. De er gull verdt når vi i NLF møter politikere og myndighetspersoner. Fordi da kan vi med hånda på hjertet si at vi vet akkurat hvor skoene trykker når det kommer til endringer i rammevilkår og regelverk, sa han.