Nikola - en historie om hype, krise og brutte løfter

Nikola Corporation var lenge et symbol på fremtidens transport. Nå har selskapet vært i fritt fall i flere år, og i skrivende stund er det vanskelig å se for seg at selskapet skal kunne reddes. 

Skifteretten neste for Nikola?

Fra utsiden ser det ut til at det rett og slett har vært for mange skandaler, kriser og brutte løfter til at investorene vil putte penger i selskapet.

På det høyeste, i juni 2020, hadde selskapet en estimert børsverdi på over 300 milliarder kroner (34 milliarder dollar). I en kort periode var selskapet faktisk mer verdt på børsen enn den tradisjonrike bilprodusenten GM, en av USAs sterkeste merkevarer innen autoindustrien. 

Hypen rundt selskapet var mildt sagt enorm. Det var ikke måte på hvor stor den potensielle oppsiden var. Så enorm var den at Nikolas børsverdi en kort periode i 2020 ranket selskapet som verdens mest verdifulle lastebilprodusent - det altså uten å ha solgt en eneste lastebil og uten noen inntektsstrømmer! 

Pensjonspengene våre tapt?

Norges Bank, via Statens pensjonsfond utland (oftest omtalt som "Oljefondet"), var blant de som lot seg lokke av hypen. Ved utgangen av 2020 satt Norges Bank med en eierandel på 4,4 prosent av aksjene. Ved utgangen av 2024 var eierandelen 4,2 prosent. 

I praksis har dine og mine pensjonspenger forvitret og forvalterne har foreløpig tapt (på papiret) mer enn 99 prosent på investeringen ved å satse på uprøvd teknologi der de tydeligvis ikke hadde satt seg godt nok inn i hva de faktisk investerte i. 

Miltons visjon – og fallet

Nikola ble grunnlagt i 2014 av Trevor Milton, en ambisiøs entreprenør som lovet å revolusjonere tungtransportbransjen med hydrogen- og batterielektriske lastebiler. Men det stoppet heller ikke bare der. Også fyllestasjoner for hydrogen var en del av visjonen de skulle levere på. Innen 2030 var målet å etablere minst 700 fyllestasjoner i Nord-Amerika og 70 i Europa. 

Miltons selskap ble etablert i Utah under navnet Bluegentech, men skiftet ganske raskt navn til Nikola Motor Company. Firmanavnet ble inspirert av den eksentriske serbisk-amerikanske fysikeren og ingeniøren Nikola Tesla som gjorde banebrytende arbeid innen fagfeltet elektrisitet og magnetisme på slutten av 1800-tallet. Som kjent har han også vært inspirasjonskilde til navnet til en annen elektrisk bilprodusent som det har gått vesentlig bedre med (til tross for noen tilbakeslag den siste tiden etter at CEO Elon Musk har begynt å sysle mer med politikk enn bilteknologi). 

Nikola One

I 2016 presenterte selskapet sin første store nyhet: Nikola One, en lastebil med brenselscelleteknologi (hydrogen-elektrisk) som skulle sette diesel-lastebiler i skammekroken. Presentasjonen var spektakulær, men viste seg senere å være en bløff. En ren dekorasjon. Året etter ble det vist en video som tilsynelatende viste en Nikola One kjøre på veien, men dette ble anklaget for å være en bløff der lastebilen rullet kun ved hjelp av tyngdekraften ned en bakke, noe som blant annet ble avslørt av Hindenburg Research i 2020.

Denne avsløringen utløste en kjedereaksjon. Trevor Milton måtte gå av som styreleder, og markedsverdien til selskapet falt som en sten, der flere hundre milliarder kroner ble barbert bort av børsverdien. 

Milton viste seg å ikke være en genial forretningsmann og teknolog, i en rettsak ble han dømt som en bedrager. I 2022 ble han dømt for flere tilfeller av bedrageri og kursmanipulasjon og ble idømt fengselsstraff. Det hører til historien at Milton selv er sterkt uenige i anklagene og har anket dommen. 

Har levert ca. 500 lastebiler

Nikola leverte ikke på de luftige planene. Men opp gjennom årene har de hentet inn mye penger. Etterhvert har det faktisk også blitt noen lastebiler ut av det. Per trejde kvartal 2024 hadde Nikola levert 235 hydrogendrevne lastebiler med brenselscellemotor, i tillegg til 258 batterielektriske lastebiler. Det er dermed trolig mer riktig å betrakte Nikola som en økonomisk fiasko enn en teknologisk fiasko - selv om det også var det i starten. 

Høye utviklings- og produksjonskostnader kombinert med lav tillit i investormarkedet kan vise seg å bety kroken på døra for selskapet.

Tilliten økte heller ikke i kjølvannet av at samtlige batterielektriske lastebiler (over 200 stykker) ble tilbakekalt som følge av en produksjonsfeil i batteripakken. Ikke bare var det et hardt tilbakeslag rent økonomisk for en fersk lastebilprodusent, det bidro til å svekke tilliten ytterligere i markedet både blant investorer og potensielle kunder. 

Hype og børsfiasko

I 2020 gikk Nikola på børs via en fusjon med VectoIQ, en fiffig manøver som sendte aksjeverdien til himmels, men som bidro til mindre åpenhet overfor investorene enn om Nikola hadde gått på børs alene via en tradisjonell børsnotering (IPO). På sitt høyeste var børsverdien 34 milliarder dollar, i skrivende stund er den nede i 37 millioner dollar.

Nikola trenger rundt 500 millioner dollar årlig for å dekke driftskostnadene. Ved siste kvartalsrapport hadde de 200 millioner dollar i kontanter og likvide midler og gjeld på 352 millioner dollar, melder Stock Analysis. Selskapet taper fortsatt betydelige beløp per solgte lastebil og det er vanskelig å se noen lykkelig slutt for det som i sin tid var en lysende stjerne av nye konkurrenter som skulle "dra en Tesla" på de etablerte legacy-aktørene i lastebilmarkedet. Er det noe historien har vist oss så langt er det at det er vesentlig tyngre for nye aktører å ta opp konkurransen innen tungbilsegmentet for lastebil enn det var innen personbilsegmentet. Det er heller ikke slik at investorer i markedet er blind for feilgrep av startup-selskapene. Etter at Nikola mistet tillit i markedet har aktører som Volta Trucks, Einride, Quantron og Hyzon, for å nevne noen, opplevd tørke i kapitalmarkedet. Noe av skespisen hos enkelte investorer skyldes nok også "Nikola-effekten". Brent barn skyr ilden, og i dette segmentet kjemper en del av selskapene om de samme midlene fra de samme investorene.

Strategisk kaos og partnerskapsproblemer

En rekke partnerskap skulle hjelpe Nikola å bygge ut sin hydrogeninfrastruktur i USA, en forutsetning for i det hele tatt å få levert biler på markedet. Dette har i beste fall bare gått sånn passe. 

Samarbeidet med GM om pick-up'en Badger (brenselscelleteknologi) strandet. Igjen lovet Nikola mer enn de klarte å levere.

Nikola etablerte også et joint venture med lastebilprodusenten Iveco i 2019, men samarbeidet brøt sammen i 2023. Iveco eide allerede produksjonsanlegget i Ulm i Tyskland, men fikk lisens til å fritt få tilgang til å fortsette å utvikle programvare for kjøretøykontroll for BEV- og FCEV-modellene som selskapene har utviklet i fellesskap. Som en del av oppgjøret satt Iveco igjen med en betydelig, men forholdsvis lite verdt aksjepost i Nikola. 

Et kappløp mot klokken

Nikola befinner seg i øyeblikket i en svært anstrengt økonomisk situasjon. I desember i fjor kunngjorde selskapet at de bare hadde kapital til å drive gjennom første kvartal i år. Advokatfirmaet Pillsbury Winthrop Shaw Pittman bistår selskapet med å utforske muligheter for restrukturering eller eventuelt salg av hele eller deler av virksomheten.

Hvorvidt Nikola kan redde seg selv fra skifteretten gjenstår å se. Hydrogen kan fortsatt være en del av fremtidens transport, men Nikolas turbulente ferd har blitt en advarsel om hva som kan skje når ambisjoner overskygger realiteter. Det har ikke bare vært en bremsekloss for Nikola, men trolig også for hele hydrogen-sektoren innen tungtransport.

Personlig har jeg svært vanskelig for å se en lykkelig slutt for Nikola Corporation. Det ligner mest av alt en brannruin. Jeg utelukker imidlertid ikke at det kan ligge en del verdifullt igjen i ruinen som kan plukkes opp av andre for en slikk og ingenting. For jeg tviler ikke et sekund på at det tross alt har vært mange dyktige ingeniører involvert i produktutviklingen i selskapet. De har tross alt - etterhvert - produsert hydrogendrevne lastebiler som fungerer. Batterielektriske også. Forskning, utvikling og patenter kan være verdifulle for andre aktører, men Nikola-navnet anser jeg nå som så belastet at det trolig aldri vil kunne overleve. 

Jeg tar dermed for gitt at de milliardene Norges Bank har investert i selskapet på dine og mine vegne er "sunk cost". Forhåpentligvis er forvalterne av oljerikdommen vår noen lærdommer rikere.