Om artikkelen
- Artikkelen er skrevet av Kjell-Olav Gammelsæther, direktør i interesseorganisasjonen Norske Havner, som er en del av Kommunenes Sentralforbund, og ligger under Samfunnsbedriftene i KS.
- Artikkelen er tidligere publisert i Aftenposten og på Norske Havners hjemmeside og republiseres i Logistikk Inside etter tillatelse fra kronikkforfatteren.
Da regjeringen tok over i 2021, erkjente de at transportpolitikken ikke var bærekraftig, og besluttet å framskynde rulleringen av NTP med ett år. Samferdselsministerens mål var klart og ambisiøst. Det skulle legges frem riktigere prioriteringer og transportplanen skulle styrkes som et troverdig styringsinstrument.
Et middel, ikke et mål
Riktigere prioriteringer i samferdselspolitikken handler i stor grad om en forståelse av at samferdselspolitikk ikke er et mål i seg selv, men et middel for å oppnå andre politiske målsettinger. Det kan være både nærings-, distrikts-, klima og miljø- eller forsvarspolitikk.
Ikke minst må investeringsrammene være innenfor det økonomiske handlingsrommet til AS Norge.
Kort sagt, transportpolitikken skal både bidra til andre politiske områder og bidra til å oppnå en helhetlig samfunnsutvikling. Og her har regjeringen forpliktet seg.
Først og fremst vil de føre en effektiv transportpolitikk for hele landet. Regjeringen mener at deres visjoner om befolkningsvekst i hele landet avhenger et godt transporttilbud. Skal vi ta regjeringen på ordet, må distriktene komme godt ut når transportplanen legges frem.
Transportsektoren står for vel 30 prosent av Norges klimagassutslipp. Regjeringen har derfor forpliktet seg til store reduksjoner i utslipp av klimagasser og mindre inngrep i naturen. Transportplanen skal altså bidra til å redusere klimagassutslipp, og den skal sikre at det ikke brukes mer natur og matjord enn høyst nødvendig. Eller kanskje er det ikke så farlig? Det vil i så fall være svært uheldig for kommende generasjoner.
Grønn transportpolitikk
I næringspolitikken skal de skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 prosent gjennom en aktiv og fremtidsrettet næringspolitikk.
Alle vet at man ikke får en aktiv næringspolitikk uten en aktiv samferdselspolitikk. Vi får heller ikke en grønn næringspolitikk uten en grønn transportpolitikk. Som en nasjon med betydelige naturressurser, er vi avhengige av eksport til andre markeder samtidig som vi importerer ferdigvarer i store mengder. Poenget er at dette genererer mer transport som må skje innenfor klima- og naturforpliktelsene våre, dersom vi skal forholde oss til dem?
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon, der vi også har fått to naboland uten kystlinje mot Atlanterhavet inn i NATO, gjør at Norge og norske havner får en helt sentral rolle for å styrke Nordens sikkerhet. I en kritisk situasjon vil både Finland og Sverige være avhengige av forsyninger av personell og materiell fra Norge.
Investeringer i samferdsel har økt og økt, og den siste transportplanen summerte seg opp til over 1200 milliarder kroner. Skyhøye ambisjoner om utvikling av transportsystemet har møtt realitetene med en begrenset pengepung. Regjeringen har derfor vært overtydelig på at transportplanen må være innenfor økonomiske rammer som er mulige følge opp. Det vil etter all sannsynlighet si at vi kan forvente en slankere transportplan enn vi er vant med.
Eksamen nærmer seg slutten, innleveringen og svaret kommer på fredag. Vil regjeringen klare å balansere alle disse hensynene og forventningene som er skapt? Vil regjeringen bestå eksamen? Eller vil Stortinget måtte be regjeringen om å ta eksamen på nytt?
