Om artikkelen
- Kronikken er skrevet av Per-Olof Arnäs.
- Per Olof Arnäs er en uavhengig seniorrådgiver som hjelper bedrifter med å forstå og møte ny teknologi. Han har bakgrunn fra både næringslivet og akademia, og har siden 2014 også drevet Logistikpodden, som nå går inn i sitt tiende og siste år.
- Han tiltrådte i våres som generalsekretær i Game Changing Alliance i Sverige som akselererer omstillingen i bransjen.
- Den ble først publisert hos Logistikk Insides svenske samarbeidspartner DagensLogistik.se. Du kan lese originalversjonen her.
Det finnes flere ordtak som jeg ofte vender tilbake til. Et av de er “Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”, angivelig formulert av Leo Tolstoj og en god beskrivelse av det som kalles “Allmenningens tragedie”.
“Hvorfor skal jeg betale skatt? Det er jo så lite i sammenhengen, så det gjør ingen forskjell uansett?”. Når vi har kollektive problemer, tenderer vi ganske enkelt til å bli kollektivt handlingslammet.
Vår velstand er bygget av det industrielle systemet. Et system hvor størrelse og skalafordeler har skapt forutsigbarhet, planbarhet, stabilitet og vekst i passende takt. Når hundretusener, eller til og med millioner, personer er involvert, skapes en treghet som grenser til lammelse, selv i de beste systemene. I det industrielle systemet er treghet bra. Treghet står nettopp for forutsigbarhet, planbarhet, stabilitet og vekst i passende takt. Vi mennesker liker ikke raske endringer. Vi vil at morgendagen helst skal se ut som i dag, og også som i går hvis mulig. Endring skal skje i mikrosteg og, spesielt i Skandinavia, ikke uten konsensus og forankring i alle ledd.
Når samfunnets største problem var å øke levestandarden for befolkningen, fungerte denne metoden utmerket. Gradvis har vi gjennom det siste århundret fått det stadig bedre, levealderen øker og livene våre blir mer og mer komfortable.
Det er aldri en god idé å rygge inn i fremtiden, og spesielt ikke når kravet om hurtighet hele tiden øker.
Men nå står vi overfor andre utfordringer. Vi har en omstilling av vårt transport- og logistikksystem foran oss som er langt fra inkrementell og forutsigbar. Vi kommer til å måtte ta svært kraftfulle tiltak som i grunn vil påvirke vår “modell” av hvordan systemet burde se ut. Og det er her vi får et problem.
Systemet som har tatt oss hit, og det på en utmerket måte, er bygget på den industrielle logikken. Jo større, desto bedre. Men når store systemer utsettes for ytre påvirkning, kan man få en form for “immunreaksjon”. Systemet forsvarer seg selv og forsøker å redusere effektene av den eksterne påvirkningen gjennom ulike forsvarsmekanismer. Innen transport og logistikk handler det for eksempel om å bremse klimatiltak eller å handle ut fra anerkjente forsiktighetsprinsipper som er formulert i en annen tid med en annen type utfordringer.
Har du først sett det én gang, ser du det snart overalt. Politikere rådfører seg med “industrien”, det vil si de store arbeidsgiverne om hva som skal gjøres, til tross for at det kanskje ikke er de som står for de store innovasjonene. Store systemer beveger seg sakte, noe som mer eller mindre er en naturlov. Siste mann skal jo også med, ikke sant?
Å prøve å møte fremtiden ved å se bakover fungerer ikke lenger, nå som det kreves at vi løper for å rekke omstillingsmålene. Det er aldri en god idé å rygge inn i fremtiden, og spesielt ikke når kravet om hurtighet hele tiden øker. Nå kreves en spesiell type mot og tillit fra politikken og samfunnets øvrige beslutningstakere. Motet til å slippe taket, vende seg fremover og våge å løpe. Å stå stille er å gå bakover.
