Når fisk renner oppover – og Statens vegvesen finner nye måter å skylde på sjåføren

Høringsrunde for avrenning:

Vil gebyrlegge både sjåfør og transportør for avrenning

Et enkelt problem – gjort unødvendig vanskelig

Det finnes problemer i transportnæringen som er komplekse. Og så finnes det problemer som er så enkle at man skulle tro selv Statens vegvesen klarer å treffe rett adressat. Men i stedet for å peke på avsenderen som pakker fisken, peker man nå på sjåføren – som ikke kan gjøre noe fra eller til.

Gebyrene Vegvesenet foreslår

Statens vegvesen foreslår:

– 5.000 kroner i bot til sjåføren

– 20.000 kroner til transportøren

– 0 kroner til avsenderen som faktisk sendte ut fisken i åpne kasser

Det er vanskelig å tolke dette som annet enn en systematisk feilplassering av ansvar.

Fiskekasser med dreneringshull – en ny oppdagelse i 2025?

Avrenningen skyldes helt vanlig emballasje fra fiskeindustrien: kasser med dreneringshull. Dette er ikke nytt, ikke skjult og ikke sjåførens ansvar. Likevel har Vegvesenet altså oppdaget naturfenomenet «vann renner nedover» – og konkludert med at sjåføren skal stå til ansvar.

«Kjør pent så det ikke skvulper» – et nytt kapittel i emballasjelæra

For å illustrere absurditeten: Se for deg at Tine sender ut melkekartonger uten kork, og når de skvetter over i en sving, får sjåføren bot. Ingen ville akseptert det. Men i fiskens verden ser det ut til å være helt greit.

Sjåføren kan ikke gjøre det umulige

Vegvesenet antyder at sjåføren kan unngå avrenning gjennom «bedre transportering». Hva betyr det? 

Skal sjåføren:

– Lime igjen kassene?

– Kjøle ned fisken?

– Kjøre som om han frakter suppe i åpne pappesker?

Det finnes ikke et eneste realistisk tiltak sjåføren selv kan gjøre.

Her ligger ansvaret

Avsenderen, altså produsenten, er den eneste som kontrollerer:

– temperatur

– emballasjetype

– pakkerutiner

– kvalitet før utlasting

Det er også her problemet starter, og hvor løsningen må innføres.

Når logikk erstattes med gebyrer

I stedet for å si «dette må avsender rydde opp i», velger Vegvesenet en kreativ, men faglig ubegrunnet løsning: «Vi bøtelegger sjåføren. Det er tryggest.» 

Tryggest for byråkratiet – og for trafikksikkerheten.

Når statsråden konkluderer før høringen er gjennomført

Det som gjør saken enda mer oppsiktsvekkende, er at samferdselsministeren allerede har gitt uttrykk for støtte til gebyrforslaget – før høringen er gjennomført. Det er uvanlig, og det gir et uheldig inntrykk av en statsråd som ikke lenger står som en nøytral forvaltningsleder, men som snarere har bestemt seg på forhånd.

Man sitter igjen med følelsen av at statsråden står på utsiden av transportbransjen – og kanskje helst vil holde den der. Når man applauderer et gebyrregime som straffer den parten som ikke kan gjøre noe med årsaken, da må man spørre: Hva er egentlig målet her?

Hva blir det neste?

Hvis sjåføren nå skal straffes for alt han ikke kontrollerer, hva kommer neste år?

– Bot for regn?

– Bot for snø?

– Bot for hull i veien?

– Bot for dårlig sikt?

Hvorfor ikke en egen paragraf: «Værovertredelse nivå 3 – 12.000 kroner»?

Konklusjon – dette er ansvarsflukt

Hvis målet er å hindre avrenning, må tiltakene rettes mot kilden:

1. Krav til tette kasser

2. Krav til nedkjølt vare

3. Produsentansvar ved utlasting

4. Gebyr til avsender – ikke sjåføren

Det er så grunnleggende at det nesten er flaut å måtte si det høyt. Men når Statens vegvesen legger skylda på den som har minst mulighet til å påvirke problemet, må spørsmålet stilles:

Er det noen hjemme hos Statens vegvesen?

En sjåfør som nekter å ta en last som er ferdig pakket av en stor produsent, taper oppdraget – og i realiteten taper bilen inntekt. Her handler det ikke om teoretiske regler på papiret. Det handler om en bransje der marginene er små, tidsfrister er knappe, og hvor sjåføren sjelden står i posisjon til å si: «Beklager, jeg nekter å ta denne lasten fordi emballasjen deres ikke holder.» 

Det ville vært fint om det fungerte sånn i virkeligheten, men det gjør det ikke. Sjåføren står der med: ferdig pakket fisk, en fabrikk som skal ha ut varene, en kunde som forventer levering, og et transportselskap som må levere for å overleve. 

Skal sjåføren da ta ansvaret og samtidig bære kostnaden? Det henger ikke sammen. 

Poenget vårt er derfor ikke å frata sjåføren ansvar for ting sjåføren kan påvirke. Poenget er å plassere ansvar der det faktisk er mulig å påvirke kvaliteten: temperaturen på fisken, emballasjen som brukes, dreneringshullene, pakkerutinene. Disse tingene har sjåføren null myndighet over – og null makt til å endre. 

Så ja, sjåføren har ansvar. Men sjåføren har ikke myndighet. Og en «ansvar uten myndighet»-modell er alltid feil – uansett bransje.

Har du noe på hjertet?

• Logistikk Inside er opptatt av meningsmangfold og bransjestemmer som kan bidra til å gi våre lesere nye perspektiver. 
• Vi inviterer deg til å sende inn kronikker, faginnlegg eller debattinnlegg! Enten du har innsikt i logistikkens fremtid, ønsker å diskutere bransjeutfordringer, eller har tanker om innovasjoner som vil påvirke vår sektor, vil vi gjerne høre fra deg!

• Vennligst merk at vi ikke publiserer innlegg som fungerer som "salgsinnlegg" eller som aktivt promoterer enkeltprodukter eller enkeltbedrifter. Slike innlegg vil ikke bli vurdert for publisering. 

• Send inn ditt bidrag og bli en del av diskusjonen som former fremtidens logistikk! 

• Send til: tips@logistikkinside.no

Strid om ansvar for lekkende fiskelast