Autonome kjøretøy fremstilles som løsningen på menneskelig feil. Mindre trøtthet, mindre rus, færre distraksjoner – og dermed færre ulykker. Det kan godt hende. Men trafikken er ikke bare et teknisk system. Den er et sosialt rom, fullt av følelser, reaksjoner og menneskelig sårbarhet.
Dette er et leserinnlegg fra Pål Edvin Joakim Olsen, fylkesleder Finnmark, Norges Lastebileier-Forbund. Meningene og synspunktene som presenteres står for skribentens egen regning.
Vi vet at folk kan reagere kraftig når de føler seg tråkket på i trafikken. En forbikjøring, en opplevd blokkering, et lite sekund med frustrasjon – og så eskalerer det. Når stolthet, stress og sinne tar over, er det ikke lenger fornuften som styrer. Da handler det ikke om trafikkregler, men om ære og opplevd urett.
Pål Edvin Joakim Olsen, fylkesleder Finnmark i NLF.
Spørsmålet er hva som skjer når krenkelsen ikke lenger kan rettes mot et annet menneske – men mot en maskin.
Hva skjer når datamaskinene i et vogntog møter en skikkelig garva hestpeis i trafikken som mener at fysisk vold med flisas vaier er løsningen på det han oppfatter som en fornærmelse? Når en som allerede har vist at han lar temperamentet styre, ikke møter et blikk eller en håndbevegelse, men et lukket system uten ansikt – hva gjør det med reaksjonen? Rettes frustrasjonen mot kjøretøyet? Mot eieren? Mot teknologien?
For vi skal ikke være naive. Det finnes folk der ute som lar følelsene ta fullstendig overhånd.
Et autonomt kjøretøy kan måle avstand, regne på risiko og reagere defensivt. Det kan registrere aggressiv kjøremåte og tilpasse seg. Men det forstår ikke følelsen bak handlingen. Det leser mønster – ikke motiv. Sinne, frykt og hevnlyst følger ikke programkode. De bryter den.
Noen vil si at autonome kjøretøy kan roe ned konflikter nettopp fordi de ikke svarer med gestikulering eller irritasjon. Det kan hende. Samtidig kan de oppleves som firkanta og ufleksible i situasjoner der vi mennesker vanligvis løser ting med et nikk, en liten bevegelse eller en stille forståelse. Trafikken består av slike små kompromisser hele tiden. Når de forsvinner, kan frustrasjonen øke.
Den mest krevende fasen blir overgangen – når algoritmer og affekt deler samme veibane. Et system bygget på rasjonell risikoanalyse skal håndtere mennesker som i enkelte øyeblikk ikke er rasjonelle i det hele tatt. Dersom noen opplever å bli “hindret” eller “overkjørt” av en maskin, kan reaksjonen bli rettet mot det autonome kjøretøyet – fysisk eller på andre måter. Da er vi ikke lenger bare i en teknologidebatt. Da handler det om samfunnssikkerhet.
Teknologi kan redusere statistisk risiko. Men den må tåle mennesket slik det faktisk er – med stolthet, sårbarhet, frykt og temperament. Vi kan ikke bygge fremtidens transport på en forestilling om at folk plutselig blir mer forutsigbare.
Spørsmålet er derfor ikke om autonome kjøretøy kan kjøre teknisk korrekt. Spørsmålet er om de tåler det psykologiske landskapet de skal operere i. For når krenkelsen møter algoritmen, er det slett ikke sikkert reaksjonen blir mindre – bare fordi førersetet står tomt.
Har du noe på hjertet?
Logistikk Inside er opptatt av meningsmangfold og bransjestemmer som kan bidra til å gi våre lesere nye perspektiver.
Vi inviterer deg til å sende inn kronikker, faginnlegg eller debattinnlegg! Enten du har innsikt i logistikkens fremtid, ønsker å diskutere bransjeutfordringer, eller har tanker om innovasjoner som vil påvirke vår sektor, vil vi gjerne høre fra deg!
Vennligst merk at vi ikke publiserer innlegg som fungerer som "salgsinnlegg" eller som aktivt promoterer enkeltprodukter eller enkeltbedrifter. Slike innlegg vil ikke bli vurdert for publisering.
Send inn ditt bidrag og bli en del av diskusjonen som former fremtidens logistikk!
