Wallenius Wilhelmsen-sjefen klar i talen om økt kvinneandel i norske styrerom:

Lasse Kristoffersen, CEO i Wallenius Wilhelmsen.

Det er vi menn som må tilpasse oss

Næringslivet har i altfor lang tid fordelt posisjoner og verv til menn. Da går vi glipp av halvparten av talentene.

Publisert

Artikkelforfatteren:

  • Lasse Kristoffersen er CEO i verdens største RoRo-rederi, Wallenius Wilhelmsen.
  • Han tiltrådte stillingen i juni 2022.
  • Han jobbet før den tid i 15 år i rederiet Torvald Klaveness.

Regjeringens tiltak for å få flere kvinner inn i bedriftenes styrer burde vært markert som en flaggdag. Dessverre falt vi nok en gang ned i skyttergravene og glemte hva dette egentlig handler om.

Vi kunne benyttet sommeren til å diskutere hvordan norske bedrifter styres best mulig. Hva vi egentlig mener med representativitet i 2023.

Tenk om vi kunne diskutert hva rollen til et styre egentlig er og hvordan vi raskest mulig kommer dit at norske styrer er representative når de skal ta valg om løsninger på våre felles utfordringer som klima og inkludering i arbeidslivet?

På debatten kan det virke som at noen ser på et styre som en forlenget arm av administrasjonen, eller kanskje endatil det samme som administrasjonen. Men et styre er i liten grad enkeltindivider med spisskompetanse, slik for eksempel hvert enkelt medlem av en ledergruppe til en viss grad er.

Et krav om kvinner i styret er i mine øyne et skikkelig kinderegg.

Et styre har mange oppgaver, men en av de viktigste er å sikre at selskapet opererer i henhold til samfunnets krav og forventninger. Det er ikke opp til enkeltmennesker eller enkeltgrupper å definere hva dette er.

Et styre må derfor være et fellesskap som i sum er representativt for bedriften og samfunnet det opererer i. Mangfold er ikke noe man driver med for å se bra ut, man driver med det nettopp av den grunn – sikre mangfold i syn på saker og ting.

Dette er en forutsetning for alle virksomheter. At noen kan mene at kvinner – halve befolkningen – ikke må være en del av et slikt mangfold fremstår for meg helt uforståelig. Den aller største faren for et styre er at det blir et ekkokammer – av seg selv, av administrasjonen og av fortiden.

Styrenes rolle har endret seg radikalt i min tid i arbeidslivet, men det er jo fordi bedriftenes rolle har endret seg. Det er større forventninger til hva en bedrift er nå enn for 30 år siden. Bærekraft, åpenhet og god virksomhetsstyring er bare tre av stikkordene. Da er det summen av styrets perspektiv som betyr noe.

Den aller største faren for et styre er at det blir et ekkokammer.

Skal en bedrift ha troverdighet i sitt arbeid med bærekraft og løsninger på vår tids og fremtidens store utfordringer, må ledelsen og styret være representativt. Det er egentlig et argument for også å åpne opp styrerommene for flere, og ikke minst yngre stemmer, men la oss i hvert fall i første omgang begynne med å få inn minst 40 prosent kvinner.

For å klare det trenger vi kraftigere dytt i ryggen, ikke svakere. For de siste tiårene har vist med all mulig tydelighet at dette ikke går av seg selv. Det gjør det for øvrig heller ikke med å fremme kvinner i lederroller.

Et krav om kvinner i styret er i mine øyne et skikkelig kinderegg. Ikke bare sikrer det styrer som kan fylle sitt oppdrag. Jeg er også overbevist om dette vil bidra til å sette mot i langt flere kvinner om at de selvsagt også kan lede selskaper.

De siste tiårene har vist med all mulig tydelighet at dette ikke går av seg selv.

Også der vil de gjøre det på sin måte og definere lederrollen slik de ønsker at den skal være. For det er det vi trenger. Kvinner som bringer sin erfaring, sitt perspektiv og sine verdier til både styre og ledelse.

Næringslivet har i altfor lang tid fordelt posisjoner og verv til menn med mer eller mindre lik bakgrunn, i min egen alderskategori. Det er overhodet ikke noe galt med oss, men vi representerer i beste fall bare halvparten av talentet og perspektivene. Så det er vi som må endre oss og tilpasse oss.

Det er bare å se til Karpe hvis man trenger inspirasjon. De har det siste året vist hva man kan få til, hva man kan endre og hvordan man kan berøre med sin kompromissløse bruk av mangfold som kraft.

Mangfold er ikke noe man driver med for å se bra ut.

Omar Sheriff-prosjektet deres har åpnet døren til en helt ny måte å lage musikk på og viser hvordan mangfold og ulik bakgrunn kan redefinere forståelsen av hva som er vår samtid.

Men sorry, norsk næringsliv er ikke som musikkbransjen. Vi er ikke som Karpe. Og da må både pisk og krav til for at vi skal lykkes.

Powered by Labrador CMS