Støre må legge kabalen på nytt

Støre-regjeringen har nærmest stått i kontinuerlig krisemodus siden tiltredelsen i oktober 2021. Av de 17 statsrådene som utgjorde "førstelaget", er det nå kun fem igjen – inkludert statsministeren selv – etter at Senterpartiets medlemmer har takket for seg (dette skjer formelt neste uke, der Sp-ministrene får avskjed i nåde av Kongen i statsråd). 

Regjeringer kommer og går, og politikk er alltid egnet til å splitte opinionen. For ettertiden er det imidlertid én ting som mer enn noe annet kommer til å hefte ved Støres regjeringsperiode: De hyppige og uønskede utskiftningene på ministerpostene.

Noen skifter er naturlige og strategisk nødvendige, ofte som ledd i en ønsket profilendring. Det uvanlige i Støres tilfelle er imidlertid antallet ministre som har måttet gå av på grunn av kontroverser. Blant Senterpartiets statsråder måtte både Sandra Borch, Ola Borten Moe og Odd Roger Enoksen forlate sine poster av mer eller mindre klandreverdige årsaker. Det samme har skjedd i Ap: Hadia Tajik gikk av etter pendlerboligsaken, Anette Trettebergstuen etter habilitetsbrudd, Anniken Huitfeldt måtte trekke seg på grunn av lignende saker (i hovedsak knyttet til hennes ektemann), mens Ingvild Kjerkol forlot regjeringen som en del av en strategisk omrokkering, men med skadet rykte etter kontroverser rundt fusk med sin masteroppgave. 

Marte Mjøs Persen er også borte fra førstelaget, men ikke som følge av kontrovers, men som ledd i interne tilpasninger i de store omveltningene i regjeringen i 2023.

Store endringer - mange poster i spill

Nå står Støre foran en ny regjeringskabal. Begrenset til Ap-medlemmer, og uten noen av partiets største profiler fra "startlaget" i 2021, blir utfordringen å balansere mellom kontinuitet og fornyelse. 

Hele åtte statsråder forsvinner ut, deriblant tunge ministerposter som finansminister og forsvarsminister. Det er lite trolig at man kun får inn rene erstattere på ministerpost etter ministerpost som blir ledig, med såpass store endringer kan man regne med at det også blir noen omrokkeringer. Svaret på kabalen får vi trolig tirsdag eller onsdag neste uke.

For næringslivet og vårt bransjesegment er det enkelte ministerposter som peker seg ut som ekstra sentrale:

Samferdselsminister

Jon-Ivar Nygård har vært en stabil brikke i regjeringen siden starten i 2021. Som en del av Støres "første-femmer", sammen med Vestre, Brenna, Barth Eide og statsministeren selv, har Nygård spilt en lojal lagrolle gjennom hele regjeringsperioden. Spørsmålet nå er om han blir værende som samferdselsminister, eller om han blir flyttet til en ny ministerpost. Trolig vil han selv ha en viktig stemme når kabalen skal legges. Posten som samferdselsminister henger "passe høyt", i sjiktet rett under de virkelige prestisjepostene. Han surfet imidlertid inn på en bølge der samferdsel var et viktig satsingsområde og der mange store og tunge samferdselsprosjekter var i støpeskjeen. Samferdsel og infrastruktur er fortsatt viktig, men det har vært en klar dreining fra snorklipping til fokus på vedlikehold. Det er nok både riktig og viktig, men er ikke noe regjeringen blir belønnet for av velgerne. Det er lite som tyder på at Ap vil løfte samferdsel og infrastruktur til en sentral sak i den kommende valgkampen. Reformer i helsevesenet, energipolitikken, sikkerhet og forsvar, industripolitikk og økonomi fremstår som langt mer sannsynlige kampsaker for partiet, i tråd med dette kan det ikke utelukkes at Nygård flyttes over til et felt som i større grad vil prege høstens valgkamp.

Finansminister

Trygve Slagsvold Vedum forsvinner ut som finansminister og etterlater seg blant annet oppfølgingen av tollpolitikken. Finansdepartementet er et tungt og prestisjefylt verv, og det er sannsynlig at posten går til en profilert Ap-minister med erfaring. Som nestledere i partiet er Jan Christian Vestre og Tonje Brenna naturlige kandidater - der Vestres profil trolig er en bedre match enn Brennas. 

Samtidig kan Ap overraske ved å hente inn en tungvekter i eller utenfor Stortinget, slik de gjorde med Sigbjørn Johnsen i 2009. For et parti som sliter med dårlige meningsmålinger, kan et slikt grep være risikabelt, men nødvendig. 

Rigmor Aasrud er parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og fremstår som en potensiell kandidat til rollen. Med bred politisk erfaring og også medlem av finanskomiteen på Stortinget, er hun en naturlig kandidat. Det samme må sies om partikollega Tuva Moflag  som er leder av finanskomiteen. De fleste regner med at hun er en av de som kommer inn i regjeringen - dog uvisst i hvilken ministerpost. 

Næringsminister

Cecilie Myrseth har sittet som næringsminister i under ett år, etter å ha blitt flyttet fra posten som fiskeri- og havminister i april i fjor. Sannsynligheten er stor for at hun blir værende, ettersom enda et bytte på kort tid vil kunne svekke inntrykket av stabilitet i departementet.

Fiskeri- og havminister

Marianne Sivertsen Næss har hatt sin ministerpost siden april i fjor og kom inn uten tidligere erfaring som statsråd. Med hennes bakgrunn og kjennskap til næringen, virker det sannsynlig at hun fortsetter, men ettersom det er mange endringer i kabalen, og hun har en profil som kan passe godt også i andre departementer, kan det ikke utelukkes at hun flyttes.

Landbruks- og matminister

Geir Pollestad forsvinner ut av regjeringen, og dermed blir posten ledig. Departementet er tett knyttet til Senterpartiets historiske kjerneområde – landbruk og forsyningskjeder. Det blir interessant å se hvem som blir utnevnt til denne stillingen i en regjering hvor Ap nå har full kontroll.

Arbeids- og inkluderingsminister

Tonje Brenna er en av de mest sentrale figurene i Ap-hierarkiet. Hun har spilt en nøkkelrolle i IA-forhandlingene og står i dialog med både arbeidsgiver- og arbeidstagersiden om sykelønnsordningen. Selv om Brenna kunne vært en kandidat til finansministerposten, vil hennes egenskaper trolig komme bedre til nytte i det hun allerede driver med. Sykelønnsordningen kan fort bli en av de viktigste sakene i høstens valgkamp, og det gir gode grunner til å beholde Brenna i rollen hun har nå.

Klima- og miljøminister

Andreas Bjelland Eriksen fra Ap kom inn som et friskt pust i oktober 2023 da Espen Barth Eide tok over posten som utenriksminister. Transportnæringen og industrien skal gjennom en storstilt energiomstilling, og en av Bjelland Eriksens primæroppgaver er å være en katalysator for denne omstillingen. Om han vil lede dette arbeidet også om en uke gjenstår å se. Han har en profilbakgrunn som gjør at han fort kan bli en brikke som flyttes på.