Den opprinnelige kronikken: Speditøren - oppskrytt eller uunnværlig
Les Are Kjenslis kritikk: - Oppgulp av udokumenterte påstander
Olav G. Hermansn
Denne artikkelen er skrevet av Olav G. Hermansen. Han er utdannet Cand.polit., bedriftsøkonom og har mastergrad i logistikk. Han har 30 års erfaring fra arbeid med internasjonale handelsregler og transport, i Norges Eksportråd/Innovasjon Norge, Kuehne + Nagel, NorStella og Norges Lastebileier-Forbund.
La meg innledningsvis slå fast at jeg gjennom mitt yrkesliv har møtt mange dyktige speditører, enten kunnskaper, nettverk eller evne til å finne kreative løsninger vektlegges. Ikke minst under mitt arbeid med grunnlagsmanuset til boken «Norsk flyfrakts historie» hadde jeg gleden av å intervju flere titalls bransjeveteraner.
I over 25 år har jeg jobbet med internasjonale handelsbetingelser og transport og særlig problemstillinger i grenseland logistikk-regelverk. I disse årene har jeg holdt foredrag for flere tusen personer fra eksport-, import- og transportbedrifter Som en del min personlige «vareopptelling» har jeg også funnet ut at jeg har besøkt rundt 200 bedrifter. Sist, men ikke minst har jeg hospitert hos Maersk, DB Schenker og har jobbet i Kuehne+Nagel samt vært med internasjonale lastebiler- og lasteskip til Kontinentet og England.
La meg også for ordens skyld understreke at jeg ikke lenger jobber i Norges Lastebileier-Forbund og at synspunktene både i denne og forrige artikkel derfor står for min regning.
Udokumenterte påstander?
Historiene om godset som ikke fantes i datasystemet og den angivelige mangelen på lastebiler på polsk destinasjon er et lett omskrevet hjertesukk jeg har fått fra erfarne speditører hos to store samlastere. Og hadde jeg ikke også hørt liknende historier fra de mange praktikerne jeg har møtt på min vei hadde jeg heller ikke funnet grunn til å reise det røde flagget her.
Det samme gjelder min påstand om at internasjonale fraktbestillinger ikke sjelden går via en rekke ledd og at dette gjør det krevende å sikre kvaliteten på transporten. La oss se utfordringen fra vareeiers side. Jeg har i årenes løp fått historier fra ikke få vareeiere som har vært mildt sagt overrasket når de de har sett hvilken lastebil fra hvilket selskap som faktisk dukker opp på deres forretningssted for overlevering eller henting av gods.
Og dette er ikke bare en utfordring sett fra vareeiers ståsted. La meg sitere følgende fra en artikkel fra Lastebil.no den 21.12.2020. I sammenheng med et tilsyn (les fra Arbeidstilsynet) av informasjons- og påseplikten tidligere i år kom det frem at speditøren Interfjord Norway AS aldri har kontrollert lønns- og arbeidsvilkår hos sine underleverandører. Dette til tross for at plikten har vært lovpålagt i flere år.
Etter alt hva jeg har hørt, sett og observert gjennom en rekke år har jeg dessverre vanskelig for å tro at dette er en enestående historie.
Jeg tror ikke Are Kjensli og jeg blir enige om hvor typiske/utypiske slike hendelser er. Men jeg er alvorlig redd for at jo flere slike forhold som avdekkes desto mer negativ PR vil dette medføre for speditørnæringen.
Konkurranse og nyansering
Noe jeg også tok opp i min artikkel er konkurranseflatene mot eiere av transportmidler og digitale fraktbørser. Da jeg jobbet i Kuehne + Nagel var kampen mellom oss og rederier om vareeiere som skipet store mengder containere et gjengangertema. Og når jeg har besøkt store vareeiere og hørt om hvorvidt de bruker rederi eller speditør som transportør er svaret så vel enten-eller som både-og.
Det er ikke en hemmelighet at mange lastebileiere, det være seg norske som utenlandske, ønsker å konkurrere om å være vareeiernes direkteleverandør. I artikkelen har jeg skissert noen konkurranseflater de forskjellige aktørene imellom.
Et poeng jeg får inntrykk av at Are Kjensli ikke har tatt inn over seg er min ganske så kritiske tilnærming til digitale fraktbørser – som konkurrent til speditørnæringen. Det er jo disse jeg her kritiserer for å ikke være seg sitt fraktansvar bevisst snarere enn speditørene.
Spissformulering og poenger
På den ene side kan en si at en spissformulert artikkel som «Speditøren – oppskrytt eller uunnværlig» inviterer til svart-hvitt tenkning. På den andre siden kan det også ha sin verdi å sette problemstillinger på spissen for å få fram poenget.
Jeg er ikke uenig med Kjensli at digitalisering har vært viktig for produktivitetsøkninger i speditørbransjen. Det er tendenser til blindt å stole på at «systemet har svaret» som jeg vil advare mot. NHO LT gjør en viktig jobb når det gjelder opplæring av speditører. Det jeg tror vi kan være enige om er at denne opplæringen gjerne kunne ha vært enda grundigere, for eksempel. på høyde med den i Danmark eller Tyskland, etter tilbakemeldinger jeg har fått.
Videre er jeg klar over at flere samlastere – og andre speditører – har tatt tak for å få bedre kontroll på underleverandørene som faktisk utfører transporten – og ikke minst hvordan. Men ut fra de mange historier som har tilflytt meg om via-via-via-bestillinger, sitter jeg dessverre ennå med dette inntrykket at denne praksisen er langt mer utbredt enn man offisielt vil innrømme. Eller for å vri på problemstillingen: Det er fristende å tillegge en fraktmekler som bestiller transport via fem og seks ledd nærmest guddommelige egenskaper dersom han/hun fremdeles har kontroll på kvaliteten på sjåfør og kjøretøy, overholdelse av kjøre- og hviletider samt minstelønnskrav ved kabotasje.
