Ekstremvær som medfører flom, vind eller ras er en økende trussel.Illustrasjonsfoto: Istockphoto.
Vi må tenke nytt om infrastruktur - det kan være dårlig nytt for transportbransjen
Store deler av Østlandet har stått under vann, noe som påvirker både tog- og biltrafikk og i praksis delte Norge i to en periode forrige måned. Forvarsel om hyppigere ekstremvær, kombinert med økt vektlegging av eksterne trusler som følge av geopolitisk uro, bidrar til at myndighetene trolig vil prioritere mer å sikre det vi har enn å bygge nytt de neste tiårene.
For at noe skal være ekstremt ligger det i språkets natur at det er noe som inntreffer svært sjeldent. Oversetter vi til næringslivets sjargong snakker vi om "avvik". Men som vi har hørt så ofte i det siste, "ekstremvær" er noe som blir stadig mer normalisert.
Mens mange andre land sliter med tørke, skogbranner eller orkaner og tyfoner, er det gjerne fuktig vær eller vind som er de største utfordringene her på bjerget.
Flom og ras vil bli mer vanlig. Og med beliggenhet langt mot nord på den nordlige halvkule har vi dessuten en x-faktor som man går klar av på sydligere breddegrader, kvikkleire. Det som mange andre steder i verden kan fortone seg som et forholdsvis uskyldig leirras, kan få dramatiske konsekvenser i land som har kvikkleireholdige masser (i praksis er det Norge, Sverige, Finland, Russland og Canada/Alaska som har denne problemstillingen). En tenker med gru tilbake på hva som skjedde på Ask i Gjerdrum i romjulen 2020 da en utvasket bekk forårsaket et stort ras som kostet ti mennesker livet.
Artikkelforfatteren:
Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside.
Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
I store deler av landet har et ras, for eksempel forårsaket av store regnmegnder, et potensial til å utvikle seg til en katastrofe.
Flaks at "Hans" ikke kom under vårflommen
Varslene har vært der lenge om at vi er nødt til å forholde oss til "mer vær" i fremtiden, i praksis at moder jord vil være litt mer humørsyk enn det vi har vært vant med frem til nå.
"Hans" har medført mye lidelse for folk som har blitt tvunget fra gård og grunn. Mange har mistet alt de har, men det har i det minste vært en krise som ikke har kostet menneskeliv.
En grøsser ved tanken på hva "Hans" kunne vært i stand til å utføre av skader dersom den hadde kommet på våren i en periode med snøsmelting.
"Vestlandsvær" østapå
En viktig grunn til at "Hans" medførte så store skader er fordi den, litt flåsete sagt, traff "feil sted".
Ikke at man ønsker vestlendinger noe vondt, men det at vi har bygget annerledes i våre mer værutsatte kyststrøk på Vestlandet, gjør at vi trolig ville fått mindre skadeomfang om uværet hadde inntruffet her.
At man ikke har bygget likt i hele landet har en enkel årsak: Det koster ekstra. Å bygge opp et samfunn basert på at alt skal takle en tusenårsflom, tyfoner eller jordskjelv, er like urealistisk i Norge som i alle andre land. Man må inngå et kompromiss mellom hvor dyrt et sikringstiltak er og sannsynligheten for at det skal inntreffe. Slik har det alltid vært. Når man får slike skader som man har sett under "Hans" har det vært en kalkulert risiko.
Mens vannet trekker seg tilbake og man går i gang med den omfattende oppryddingsjobben etter skadene, er det verdt å ta debatten om det norske samfunnets sårbarhet for kraftige naturfenomener. I likhet med mange andre land må vi erkjenne at værsystemer er i endring og at kalkylene vi har lagt til grunn i dimensjoneringen ikke lenger nødvendigvis holder vann. Krigen i Ukraina og ekstremværet "Hans" minner oss om hvor viktig moderne infrastruktur er for å opprettholde de viktige samfunnsfunksjonene, enten fienden er ekstremvær eller sabotasje/hackerangrep.
Riksrevisjonen med flengende kritikk
Riksrevisjonen kom med flengende kritikk i mars i fjor av den norske klimatilpasningen (last ned rapport) i forhold til samfunnskritisk infrastruktur. Mye av kritikken gikk på samordning, men det ligger i sakens natur at tiltak for å øke sikkerheten vil koste samfunnet store summer.
Sikring av energiforsyning, telekommunikasjon, vannforsyning, veier og jernbane tilhører de viktigste oppgavene myndighetene våre har. Hyppigere ekstremvær, kombinert med et kaldere geopolitisk klima, gjør at det er naturlig å prioritere vedlikehold og beredskap høyere enn å bygge nytt.
I disse dager leverer næringslivet og de ulike transportetatene sine innspill til NTP (nasjonal transportplan).
Logistikkbransjen og næringslivet etterlyser bedre infrastruktur, i betydningen bedre og raskere veier, vei istedenfor bro/ferge, mer dobbeltsporet jernbane, flere krysningsspor, flere jernbaneterminaler. Forståelig nok.
Jeg er likevel redd vi må belage oss på at de bevilgende myndighetene i årene fremover tara knekken på mange av de storslagne drømmene vi har på vegne av norsk samferdselspolitikk. Der vil bedre veier, ny Nord-Norge-bane og andre greenfield-prosjekter kjempe om deler av den samme finansielle kaken som må gå til oppgraderinger og sikring av eksisterende infrastruktur. Og tape.
Vi er allerede forberedt på at eldrebølgen vil endre det demografiske bildet betydelig noen få tiår inn i fremtiden. Det er også storstilte omveltninger innen overgang til et grønt samfunn. Begge disse transformasjonene er kapitalkrevende.
Når vi i tillegg kan begynne å skimte oljeeventyrets slutt der ute i horisonten, er det grunn til å tro at (de inflasjonsjusterte) midlene som settes av til splitter nye samferdselsprosjekter heller vil synke enn øke i tiårene som kommer.
