Våre profilerte samarbeidspartnere:

KJEMPER OM KAPASITETEN: Ved Norilias anlegg i Skjeberg er kjøletransporten avgjørende for å få huder og skinn raskt videre ut i eksportmarkedene. Logistikkleder Fred Fosseng forteller at det er kamp om å skaffe nok kjølekapasitet i transportmarkedet.

Gjør norske huder til global eksportvare

SKJEBERG: Norske huder er ettertraktet av store motehus og bilprodusenter. For Norilia stiller det ekstreme krav til en kjølekjede som konkurrerer med sjømatnæringen om kapasiteten.

Publisert

Ved Norilias anlegg i Skjeberg, en tidligere papirfabrikk strategisk plassert nær eksportmarkedene, foredles biprodukter fra norske og svenske slakterier. Hovedproduktet er huder og skinn av storfe og småfe, råvarer som etterspørres av noen av verdens mest krevende kunder. Nær 99 prosent av volumet eksporteres, og ender opp som skinninteriør i biler eller i kolleksjonene til store motehus.

Fakta: Norilia

  • Norilia er et heleid datterselskap av Nortura, som igjen eies av norske bønder.

  • Ideen er å ta vare på og utnytte biproduktene, eller plussprodukter, fra kjøtt- og eggindustrien for å bidra til et lønnsomt og bærekraftig landbruk. 

  • Årlig selger Norilia 150 000‒160 000 tonn med plussprodukter.

  • Norilia foredler og selger ingredienser til helse, ernæring og dyrefôr og produkter fra naturtarm, innmat, bein, hud, skinn og ull.

  • Norilia har i dag nærmere 50 ansatte, og har en omsetning på om lag 500 millioner kroner med en eksportandel på 70 %.

– Vi leverer til garveriene ute i verden som leverer til de store motehusene, og mye til bilproduksjon. Skinnseter, ratt og alle andre skinndetaljer i biler, forteller logistikkleder Fred Fosseng.

Denne verdikjeden, fra slakteri til luksussegmentet, hviler på en komplisert og sårbar logistikkoperasjon hvor tid og temperatur er kritiske faktorer. Midt i kjeden står Norilia og det 12.000 m² store anlegget rett ved E6 i Skjeberg.

Kampen om kjølekapasiteten

Hudene ankommer anlegget i Skjeberg hovedsakelig ferske og kommer fra Norturas slakterier i Norge, de fleste private norske slakteriene, samt fra leverandører i Sverige og Danmark.

HUDER: Ved Norilias anlegg i Skjeberg blir huder og skinn klargjort for eksport til kunder i Europa og Asia. Her er renskårede huder på vei til salting.

I Skjeberg blir de trimmet, klassifisert og klargjort for videresalg. Salting er standard metode for konservering, og brorparten saltes fortsatt, men Norilia fokuserer stadig mer på å selge ferske huder for å øke verdien. Dette stiller imidlertid strenge krav til transporten.

– Fersk hud må være hos kunde innen 14 dager, med en ubrutt kjølekjede mellom 0 og 4 grader, forklarer Fosseng.

Ved full produksjon går det rundt tre fulle biler med saltede huder og én med ferske huder daglig ut av anlegget. Jakten på egnede kjøletransporter er den største utfordringen. Norilia konkurrerer om den samme begrensede kapasiteten som den norske sjømatnæringen.

– Vi bruker mye av de samme bilene som kjører fisk. Det gjør at vi taper av og til. Vi får ikke akkurat like mange å velge mellom, påpeker logistikklederen.

I tillegg er ikke lasten spesielt populær blant transportører på grunn av lukt og faren for salt-korrosjon, noe som ytterligere begrenser tilgangen på biler.

Fra Karasjok til Italia

Inntransporten organiseres av en egen avdeling i Oslo og henter huder fra slakterier over hele Norge, fra Karasjok i nord til Sør-Norge, i tillegg til leveranser fra Sverige. Utgående transport til kunder i land som Italia, Sverige og Tyskland håndteres også sentralt. For å redusere risikoen, benytter Norilia flere ulike transportører, som blant andre Blue Water, DSV og Blue Cargo.

LASTER SELV: Truckene går i et svært tøft miljø hos Norilia. De Norilia-ansatte tar for øvrig hånd om all lasting av produktene på lastebiler selv.

– Det har vært oppe til diskusjon flere ganger, men vi vil ikke legge alle eggene i en kurv, sier Fosseng.

Mens lastebiler er den dominerende transportformen til Europa, går forsendelser av salte småfehuder i containere sjøveien til markeder som Tyrkia, India og Indonesia, med utskipning fra havnene i Moss, Oslo og Borg havn på Øra.

Tidligere var Kina det viktigste markedet for Norilia, men dagens handelsavtaler åpner ikke for eksport av Norilias produkter dit.

Selskapet har også testet ut intermodale løsninger. Togtransport til Nord-Italia ga fordelen av høyere lastevekt per lastbærer – opptil 28 tonn mot bilens 22 tonn – men løsningen ble skrinlagt for ferske varer.

– Vi har brukt togavgangene fra Norge til Italia. Vi har kuttet dem ut, fordi de slet i Brennerpasset. Togene ble stående noen ganger, noe som gjorde at kvaliteten ikke var god nok når varene kom frem, sier Fosseng.

Manuelt lager

NÆR EKSPORTMARKEDET: Norilia holder til i en gammel papirfabrikk i Skjeberg, bare noen få minutter fra E6

På det 6000 til 8000 kvadratmeter store lageret i Skjeberg er driften i stor grad manuell. Produktenes beskaffenhet gjør stabling utfordrende; pallene kan maksimalt stables i to høyder. I tillegg gjør kundespesifikke krav at en ren FIFO-strategi (først-inn, først-ut) ikke alltid er mulig å følge.

– Det beste hadde vært å kjøre FIFO hele veien. Men den ene kunden vil ha det sånn, og den andre sånn, forklarer Fosseng.

Dermed må selskapet binde opp en viss lagerkapasitet for å kunne levere skreddersydde ordrer, i en global forsyningskjede der presisjon er avgjørende for å opprettholde verdien på de norske råvarene.

Norilia bruker i all hovedsak paller med størrelsen 100x120 cm, fordi det passer produktene best. Pallene kan likevel bli krevende å håndtere, og det er Norilias egne ansatte som laster biler og containere som skal eksporteres.

Powered by Labrador CMS