Kvinnene fyller tomrommet bak rattet

Rekker med lastebiler står parkert langs veikantene ved en godsterminal utenfor Ukrainas hovedstad Kyiv. 32 år gamle Ksenia Nikiforova sitter bak rattet i sin MAN TGX med frysetrailer.

— Nesten alle lastebilsjåfører i Ukraina er menn. De blir overrasket når de ser meg på rasteplassene. De kommer ofte bort og lurer på hvordan en kvinne kan kjøre lastebil. Jeg er ganske lei av spørsmålet. Jeg vil spise og sove når jeg har pause – ikke forklare hvorfor jeg kjører lastebil, sier hun.

Da Ukraina var en del av Sovjetunionen (1922–1991), fantes det en liste med hundrevis av «tunge og helsefarlige» yrker som var forbudt for kvinner, deriblant kjøring av tunge lastebiler. Først i 2017 ble listen fjernet, men oppfatningen om at lastebilsjåføryrket ikke passer for kvinner, har levd videre. Frem til nå. Den fullskala russiske invasjonen, som startet i februar 2022, har ført til at stadig flere ukrainske kvinner tar plass bak rattet i tunge kjøretøy.

ET REISEBREV FRA UKRAINA:

Om krigen, logistikk og beredskap – og menneskene som lever midt i det.

— Krigen ga meg muligheten til å bli lastebilsjåfør. Tidligere var det i praksis umulig for kvinner. Nå ser jeg ofte stillingsannonser der de søker kvinnelige sjåfører, sier Ksenia.

Drømmen gikk i oppfyllelse

Under krigen har seks millioner ukrainere flyktet til utlandet. Rundt én million menn er mobilisert. Opp mot hundre tusen er drept, og langt flere er skadet. Det har skapt stor mangel på arbeidskraft i mannsdominerte bransjer, ikke minst i transportsektoren, som er livsnerven i økonomien og en forutsetning for at landet skal fungere under krigen.

Det var en av grunnene til at den svenske ideelle foreningen Beredskapslyftet startet programmet Reskilling Ukraine på to steder i Ukraina i 2024. Gjennom programmet har Ksenia og over tusen andre kvinner tatt førerkort klasse C og CE.

— Da jeg hørte om programmet, søkte jeg med én gang og kom inn, sier hun.

For henne handler det ikke bare om å tjene Ukraina på veiene. Det er en drøm som har gått i oppfyllelse.

— For noen år siden var jeg sammen med en lastebilsjåfør. Jeg pleide å være med ham når han jobbet. Det var noe magisk ved å være ute på veiene, men jeg hadde aldri hørt om kvinnelige lastebilsjåfører, sier hun.

Utdanningen gjennom Reskilling Ukraine er gratis, og for å bli tatt opp må man ha hatt førerkort klasse B i tre år. Opplæringen til førerkort klasse C består av én måned med teori og praktisk trening. For å ta førerkort klasse CE må man jobbe – eller ha praksis – som sjåfør i én måned, noe Ksenia gjorde hos en venn.

— Deretter tok det ytterligere rundt en måned å ta CE-førerkortet, sier hun.

Ble nektet jobb

Ksenia har bare godt å si om utdanningen.

— Jeg synes ikke noe var spesielt vanskelig. Til å begynne med var jeg ikke så interessert i den tekniske delen, men det er jeg nå. Jeg fikser enklere motorfeil selv, i hvert fall slik at jeg kan kjøre til nærmeste verksted, sier hun.

Etter endt utdanning var det ikke vanskelig å finne transportselskaper som søkte etter ansatte, men Ksenia ønsket å jobbe for et bestemt kjøle- og frysetransportselskap i hjembyen Kharkiv øst i Ukraina.

— Først fikk jeg nei der. Sjefen sa rett ut at det skyldtes at de mannlige sjåførene ikke likte å jobbe med kvinner. Men på grunn av mangel på ansatte tok han kontakt igjen etter noen dager. Etter én dags opplæring i selskapet slo sjefen fast at jeg var en god sjåfør og ansatte meg. Det har han ikke angret på. Jeg tar alle transportstrekninger og ordner alt, sier hun.

I transportselskapet er hun den eneste kvinnen blant 20 ansatte.

— Kollegene mine tvilte først på hva jeg kunne bidra med. De trodde jeg kom til å trenge hjelp til alt. Men jeg har vist at jeg er en god sjåfør, og i dag respekterer de meg, sier Ksenia.

Droneangrep

I over ett år har hun nå transportert fryse- og kjølevarer over hele Ukraina. Transportselskapet sliter fortsatt med mangel på ansatte. Det blir mye overtidsarbeid.

— Jeg har ikke hatt en frihelg på sju uker, og det går enda en måned før jeg får det. Men det er greit for meg. Jobben er viktig, og lønnen er god, sier hun.

I Ukraina gjelder de samme reglene som i EU om hviletid, maksimalt antall kjøretimer og lignende. I et krigsrammet land er det imidlertid vanskelig å følge reglene til punkt og prikke. Det finnes utallige militære veisperringer langs veiene, der køene kan bli svært lange.

— Det har hendt at jeg har jobbet 20 timer i strekk og deretter bare fått fire timers hvile før jeg begynner å jobbe igjen, sier Ksenia.

Det finnes ingen statistikk over hvor mange lastebilsjåfører som er drept i drone- og rakettangrep under krigen, men det dreier seg om flere titalls. Enkelte veier øst i Ukraina har fått navnet «Dødens veier» på grunn av regelmessige droneangrep mot kjøretøy.

— På enkelte strekninger er det spent opp fiskegarn over veiene for at dronenes propeller skal sette seg fast i dem, men det er selvfølgelig ingen garanti for sikkerheten, sier Ksenia.

Det finnes ingen trygge steder i Ukraina.

— Noen ganger når jeg parkerer for å sove, hører jeg russiske droner summe over lastebilen. De første gangene var jeg redd, men nå har jeg vent meg til det. Når man hører summingen fra dem, har de som regel allerede passert, sier Ksenia.

Har det bedre

Jobben svarer til forventningene hennes.

— Jeg liker å være sammen med kollegene mine og møte nye mennesker på nye steder, men fremfor alt elsker jeg å kjøre langs veiene. Jeg forstyrrer ingen, og ingen forstyrrer meg. Jeg må selvfølgelig være konsentrert når jeg kjører, men jeg føler meg likevel rolig, sier hun.

Arbeidet har hjulpet henne med å få det bedre i en tøff periode. Hun har nesten ingen kontakt med foreldrene sine, som sitter fast i et område under russisk okkupasjon.

— Og den tolv år gamle datteren min flyttet til Polen sammen med faren sin da krigen brøt ut. Hun har det bedre der enn her, men jeg savner henne, sier hun.

Det konstante helgearbeidet er det eneste ved jobben hun synes er frustrerende iblant.

— Jeg kommer til å fortsette å jobbe som sjåfør også når krigen er over, men da vil jeg kjøre en mindre lastebil og kortere strekninger. Jeg vil sove hjemme hver natt og ha fri i helgene, sier Ksenia.

Full av adrenalin

Noen mil unna ligger Reskilling Ukraines opplæringsanlegg i Kyiv. Der har en gruppe kvinner nettopp avsluttet den teoretiske delen av lastebilsjåføropplæringen. Nå skal de ut på sin første øvelseskjøring.

— Jeg er utrolig gira og full av adrenalin, sier 32 år gamle Anastasia Skok.

Tidligere drev hun en sushirestaurant sammen med mannen sin. De måtte stenge virksomheten da krigen brøt ut og mannen dro til fronten. Der er han fortsatt. Anastasia tar alene hånd om de to barna deres på fem og ti år.

— Jeg søkte på utdanningen fordi vi trenger høyere inntekt, men også fordi jeg liker å kjøre og skru på kjøretøy. Tidligere har jeg kjørt biler fra Kyiv som jeg har overlevert til hæren øst i Ukraina. Å kjøre lastebil blir en ny måte å hjelpe landet mitt på, sier hun.

Ambisjonen er å ta førerkort klasse CE.

— Jeg vil også ta ADR-bevis, men jeg har ingen spesielle ønsker om hva slags gods jeg skal transportere i fremtiden. Det viktigste er at jeg får en jobb med en arbeidsplan som passer for meg og barna mine, sier hun.

Anastasia tror den største utfordringen i yrket blir mannlige sjåførers negative holdninger til kvinnelige sjåfører.

— Men det kommer vi til å overvinne. De siste fire årene har stadig flere kvinner begynt å jobbe i mannsdominerte bransjer. En holdningsendring er på gang, sier hun.

Motiverte

Ifølge kjørelærer Volodymyr Kalinzheko er kursdeltakerne svært motiverte.

— De som avbryter utdanningen, gjør det som regel med én gang. De innser raskt at dette ikke er noe for dem. Men det er svært uvanlig. Av hundre deltakere er det kanskje to–tre som slutter, sier han.

Anastasiia Morozova, programansvarlig for førerkortprosjektet, forteller at enkelte arbeidsgivere fortsatt er skeptiske til å ansette kvinnelige lastebilsjåfører.

— Det skyldes først og fremst at arbeidsgiverne ikke er forberedt på å endre arbeidsrutinene sine, sier hun.

Mobiliseringen av menn innebærer at mange kvinner alene tar hånd om barn og husholdning.

— Derfor er det viktig for dem å ha fleksible arbeidsplaner. Noen arbeidsgivere har blitt mer imøtekommende når det gjelder dette, men ikke alle, sier Anastasiia.

30 prosent av de over 1000 kvinnene som har gjennomført utdanningen, har fått jobb etterpå.

— Da snakker jeg om dem som har fått ansettelse. De andre har nytte av førerkortene i egen virksomhet, som frivillige eller på andre måter. Dette er et svært viktig prosjekt som gir kvinner en plass i en svært mannsdominert bransje, avslutter Anastasiia.