Et reisebrev fra Ukraina

Bakgrunnen for turen var enkel: Jeg ønsket å bidra med noe konkret. Noe som faktisk gjør en forskjell her og nå.

Krigen raser – noe må gjøres

I skrivende stund er det fortsatt krig i det europeiske landet Ukraina. Russland, støttet av noen få allierte, har herjet uten stans i mer enn fire år. Også i dag.

Ukraina ligger nærmere Norge enn Spania. Likevel kan krigen føles langt unna i en hverdag der nyhetskanalene fyller oss med elendighet fra alle verdenshjørner. Jeg kjente et behov for å gjøre noe – å bidra til en sak jeg tror på, og være trygg på at innsatsen faktisk kom fram, uten å forsvinne gjennom profitører eller korrupte mellomledd.

Slik jeg ser det, handler Ukrainas kamp også om våre barns framtid.

Som så ofte ellers startet det hele med noen tilfeldigheter. Over en øl spurte kollega Rasmus S. Olsen hva jeg egentlig visste om krigen i Ukraina – og hvilken forskjell en tur dit kunne gjøre. Litt senere traff jeg en som kjente Paul Amble, som ble vår kontakt inn mot organisasjonen Slava Ukraini.

Kvinnene fyller tomrommet bak rattet

Det endte med et introduksjonsmøte der vi snakket om motivasjon, risiko, økonomi og hva det faktisk innebærer å kjøre en bil full av nødhjelp til Ukraina. Som førstereisende fikk vi også beskjed om at vi trolig ville bli sendt til Kyiv, og ikke helt fram til de mest utsatte områdene i øst og sør.

Forberedelser før tre dager i bil

Slava Ukraini har levert mer enn 100 biler til Ukraina og har utviklet rutiner for nær sagt hver eneste detalj. Alt er beskrevet i en grundig håndbok for dem som ønsker å gjøre det samme.

To ting skilte seg særlig ut: forsikring og apper.

Når Utenriksdepartementet fraråder reiser til et område, gjelder ikke en vanlig reiseforsikring nødvendigvis for skader som skyldes krigshandlinger. Løs mage kan være dekket – granatsplinter i mellomgulvet er det neppe. Derfor tegnet vi en egen forsikring til rundt 50 kroner dagen.

På app-fronten var det særlig to som ble uunnværlige. WhatsApp hadde jeg aldri brukt før denne turen. Etterpå var jeg usikker på om jeg kunne klare meg uten. Den gikk rett og slett varm.

Den andre var Air Alert!, appen ukrainerne bruker for å varsle om luftangrep. Sirenen skjærer gjennom marg og bein og etterlater ingen tvil om at området du befinner deg i, kan være i umiddelbar fare.

Reiseruten

Alle bilene fikk et norsk-ukrainsk flagg på panseret og bakskjermene. På fordørene satt et bilde av et kunstverk med et ukrainsk kvinnenavn. Vår bil fikk navnet Rada.

Rada var ikke bare transportmiddel – den var en del av nødhjelpen. Den ble fylt med fem–seks brannslukningsapparater, bandasjer, engangshansker, to trappeklatrere, tre barnesykler, tre esker arkeologiske bøker og noen soveposer som fylte de siste ledige hulrommene. Da var det knapt plass til mer enn en liten sekk hver og litt niste.

Fire biler startet fra Oslo og kjørte til Karlshamn, hvor vi tok fergen til Gdańsk. Om bord fikk vi lugar og noen timers søvn før turen fortsatte gjennom Polen mot grensen til Ukraina.

Planen var å kjøre via Lviv og Butsja til Kyiv.

I Polen møtte vi bil nummer fem, mens bil nummer seks sluttet seg til oss etter grensepasseringen. Av praktiske årsaker endte vi i Rada med å kjøre alene den siste delen av turen gjennom Polen og inn i Ukraina.

Grenseovergangen

Vi lot kameraene ligge. Bilder fra grenseovergangen eller andre sensitive områder kunne skape problemer senere, så mye av dokumentasjonen må gjenfortelles med ord.

Administrativt var prosessen nesten sjarmerende analog.

Vi fikk utdelt en liten papirlapp – ganske enkelt kalt «lappen». Den skulle stemples og signeres på tre–fire ulike kontrollposter før den til slutt ble levert inn som bevis på at vi var godkjent for innreise.

Det fikk meg til å tenke at papirlapper fortsatt har sine fordeler. De fungerer uavhengig av mobildekning, strøm og internett – og de er vanskelige å hacke.

Selv om vi kjørte i eget felt for nødhjelp, brukte vi rundt tre timer på grensepasseringen. Vi var visstnok heldige. Underveis ble det også tid til en obligatorisk lunsjpause i byråkratiet. Da var det bare å lene seg tilbake og vente en halvtimes tid.

Førsteinntrykk i Ukraina

Veiene var brede og fine, men vedlikeholdet bar preg av flere år med krig. Dype hull i hjulsporene kunne ristet en foraksel i stykker, og store deler av turen besto av sikk-sakk-kjøring for å skåne bilen og få den norske nødhjelpen trygt fram. Regn og mørke utover kvelden gjorde ikke forholdene enklere.

Vi fant aldri helt ut av fartsgrensene, men det virket som om 140 km/t var akseptabelt på de største veiene. Vår bil trivdes best rundt 110, og det føltes helt greit. Småbyene kom med jevne mellomrom, og der var fartsgrensen gjerne 50 km/t. Hyppige fartskameraer gjorde også sitt til at vi tok det med ro.

Bensinstasjonene overrasket oss. De holdt omtrent samme standard som hjemme – rene, velutstyrte og med priser som også minnet om Norge. På én stasjon kom en kvinne bort og hjalp oss med tankingen. Vi må ha sett ganske hjelpeløse ut. Vi smilte, takket og kjørte videre.

Underveis gjorde vi oss noen tanker.

Hva om vi blir stoppet av bevæpnede soldater? Hva om de er russiske? Hva om de ikke snakker engelsk? Hva om luftvernsirenene går? Hva gjør vi dersom droner eller raketter treffer i nærheten?

Til slutt landet vi på en enkel strategi:

Vi gjør som ukrainerne gjør.

Den beslutningen skulle vise seg å bli nyttig flere ganger.

Kjørekulturen var for øvrig overraskende god. Trafikken fløt effektivt, men uten kaos. Folk holdt farten, viste hensyn og ga tydelige tegn. Det tutet innimellom, men stort sett når noen faktisk fortjente det.

Vi lærte også om en liten rød trekantet klistrelapp med en rød sko som enkelte setter i bakruta. Den signaliserer «kvinne bak rattet», og ifølge våre ukrainske venner senker den forventningene til kjøringen ganske betraktelig. De mente de mannlige bilistene ble både tålmodigere og rausere. Om det stemmer, vet jeg ikke – men historien var god.

Første natta

Allerede ved grensen så vi på Google Maps at vi kom til å ankomme hotellet klokken 23.45.

Det ga oss et lite stressmoment. Portforbudet startet ved midnatt.

Vi kjørte så effektivt og sikkert vi kunne, og etter en lang dag bak rattet, grensekontroller og regnvær var det godt endelig å komme fram. Vi visste samtidig at vi måtte opp igjen før frokosten neste morgen.

Idet hodet traff puten, gikk luftvernsirenene.

Først på Air Alert-appen. Deretter ute i gatene.

Pulsen steg umiddelbart. På med klærne og ned mot bomberommet.

Der var det ingen.

Da gjorde vi det vi hadde bestemt oss for tidligere på dagen:

Vi gjorde som ukrainerne.

Vi gikk opp igjen.

Fra hotellrommet kunne vi høre de karakteristiske lydene av Shahed-droner som putret over oss som små mopeder i nattemørket. Av og til kom lyden av luftvernild. Det var lett å forstå at vi befant oss midt i et område som ble angrepet.

Slik holdt det på et par timer.

Søvnen ble deretter.

På veien til Kyiv

Neste morgen gikk turen innom Butsja.

Byen har blitt et symbol på noe av det verste denne krigen har vist verden. Da russiske styrker trakk seg ut, etterlot de seg massegraver og omfattende dokumentasjon på drap av sivile. Bildene herfra gikk verden rundt, og det er umulig å besøke stedet uten å bli sterkt preget.

Videre passerte vi Hostomel-flyplassen, der restene av Antonov An-225 Mriya fortsatt står.

Verdens største transportfly ble ødelagt under de første kampene i 2022. Gjenoppbyggingen er anslått å koste flere hundre millioner dollar, men ukrainerne snakker fortsatt om dagen flyet skal opp i lufta igjen.

For dem handler det om langt mer enn et fly.

Det handler om stolthet.

Overlevering av bilen i Kyiv

Før vi reiste fikk vi et råd.

Ikke forvent at soldatene møter dere med store smil eller lange takketaler. Mange har opplevd ting vi knapt kan forestille oss. Det er vi som skal være takknemlige for å få bidra.

Det viste seg å stemme – og samtidig ikke.

Mannen som skulle overta Rada het Andrej. Han var 28 år gammel og snakket svært lite engelsk. Likevel klarte vi å få til en god samtale ved hjelp av Google Translate og WhatsApp.

Han fortalte om sønnen sin på fem år, som aldri har opplevd fred. Om drømmen om en liten kafé ved elva Dnipro når krigen en dag er over. Og om kampviljen som bare blir sterkere jo lenger fienden blir stående.

Vi har fortsatt kontakt.

Nå handler samtalene mest om hvilke behov de har der nede akkurat nå.

For meg ble møtet med Andrej også et bevis på noe annet:

Nødhjelpen kommer faktisk helt fram.

Et par dager i Kyiv

Hotellet vårt lå like ved Maidan-plassen. Bare noen minutters gange unna lå et stort minnested over tusenvis av ukrainere som har mistet livet siden krigen startet.

Kontrastene var slående.

På dagtid var byen overraskende normal. Butikkene var åpne, folk hastet til jobb, trafikken gikk som vanlig, og restaurantene var fulle.

Samtidig var alt tilpasset en hverdag i krig.

Folk spiste middag tidlig, slik at de kunne være hjemme før portforbudet startet ved midnatt. Å oppholde seg ute om natten kunne vekke mistanke om sabotasje eller andre ulovlige aktiviteter. Som utlending hadde man kanskje blitt kjørt tilbake til hotellet, men for ukrainerne var reglene alvor.

Hver kveld, omtrent ved 23-tiden, gikk luftvernsirenene igjen.

Etter noen dager forstod vi hvorfor så mange ukrainere fortsatte med det de holdt på med.

Vi gjorde som dem.

Ørepropper i ørene.

Puta over hodet.

Og et håp om å få noen timers søvn.

Sivilt beredskap

For en som arbeider med logistikk og beredskap, var det fascinerende å se hvordan et samfunn tilpasser seg krig over tid.

Strømforsyningen er et godt eksempel.

Når russiske angrep har satt deler av kraftsystemet ut av spill, har myndighetene innført planlagte strømrasjoneringer. Mange innbyggere vet på forhånd hvilke tre timer de har strøm, og hvilke seks timer de må klare seg uten.

Det høres dramatisk ut.

Likevel fungerer hverdagen.

Nødaggregater, batteribanker og lokale reservestrømløsninger gjør at sykehus, butikker, kontorer og annen kritisk infrastruktur kan fortsette driften.

Jeg stilte også spørsmålet mange nordmenn sikkert ville stilt:

Hvorfor søker ikke folk til bomberommene når sirenene går?

Svaret var enkelt og tankevekkende.

En ukrainer svarte omtrent slik:

– Hvis alle løper i bomberom hver gang alarmen går, vil flere dø av stress og hjerteinfarkt enn av selve angrepene.

Jeg har ikke grunnlag for å vurdere regnestykket. Men det sier mye om hvordan mennesker tilpasser seg en hverdag som for oss ville vært utenkelig.

Besøk hos Ukrposhta

Et av høydepunktene var besøket hos den ukrainske posten, Ukrposhta.

Julia Pavlenko, direktør for internasjonale operasjoner, tok seg god tid til å fortelle hvordan virksomheten har tilpasset seg krigen og viste oss deler av driften.

Mange av utfordringene var overraskende velkjente.

Også Ukraina sliter med ubalanse i varestrømmene. Temu sender titusenvis av pakker inn i landet hver uke, mens langt færre går motsatt vei. Resultatet er mange tomme transportenheter.

Samtidig prøver ukrainske småbedrifter å nå internasjonale markeder, men konkurrerer mot produsenter med helt andre rammevilkår.

Det mest imponerende var likevel hvordan posten har valgt å investere midt under krigen.

Et nytt, moderne sorteringsanlegg er under oppføring. Teknologien skal være den samme som benyttes ved flere norske terminaler, med automatisert sortering, strekkoder og høy kapasitet.

Like interessant var løsningen ute i distriktene.

Nærmere 2000 postkontorer er blitt ødelagt av russiske angrep.

I stedet for å gi opp har Ukrposhta flyttet postkontorene ut på hjul.

Noen består av ombygde biler på størrelse med en Volkswagen Caddy. Andre er større varebiler eller modulbygg som raskt kan flyttes dersom situasjonen krever det.

Posten har også fått ansvar for deler av legemiddeldistribusjonen. Senere på turen fikk vi høre at denne ordningen er omdiskutert fordi den gir den statlige aktøren et konkurransefortrinn. Men som beredskapstiltak er løsningen vanskelig å ikke la seg imponere av.

Besøk hos Busel

Å komme i kontakt med ukrainske bedrifter viste seg å være vanskeligere enn forventet.

Mange henvendelser ble aldri besvart.

Hos vindusprodusenten Busel fikk vi forklaringen.

Daglig leder Andrii Moroz fortalte at forretninger først og fremst skjer mellom mennesker. Tillit betyr alt. Derfor er personlige nettverk ofte den eneste veien inn.

Busel produserer vinduer i alle størrelser og varianter.

Før krigen hadde selskapet tre fabrikker.

Nå er bare én igjen.

De to andre ligger i områder som er ødelagt eller okkupert.

På fabrikken utenfor Kyiv var 75 av de 200 ansatte innkalt til militærtjeneste. Til tross for høy arbeidsledighet var det vanskelig å finne erstattere, fordi produksjonen krever spesialkompetanse.

Også energiforsyningen skaper utfordringer.

Høye dieselpriser og begrenset tilgang på gass har gjort at store deler av oppvarmingen skjer med ved. Ikke nødvendigvis den mest bærekraftige løsningen, men den fungerer.

Jeg stilte et litt naivt spørsmål:

– Hvorfor har dere ikke satt inn nye vinduer i lagerbygningen?

Svaret kom umiddelbart.

– Fordi de blir blåst ut igjen.

Like ved fabrikken ligger en våpenprodusent som flere ganger er blitt bombet. Produksjonen foregår fortsatt – i kjelleren.

Moroz fortalte også at mange ukrainske bedrifter nå velger en ny strategi.

I stedet for én stor fabrikk bygger de flere mindre.

Blir én rammet, kan de andre fortsette driften.

Det er også logistikk.

Besøk hos Beitrans

I Lviv fikk vi et hyggelig møte med transportmegleren Beitrans.

Gjennom nettverket vårt kom vi i kontakt med Maria Bei, men siden hun var utenlands, ble vi tatt imot av sønnen hennes, Yarema Bei. Til tross for sin unge alder hadde han nærmest vokst opp i transportbransjen.

Også Beitrans merker konsekvensene av krigen.

Som hos Ukrposhta er ubalansen i godsstrømmene en utfordring. Mye gods går nordover i Ukraina og videre mot Kaukasus, mens returtransportene er vanskeligere å fylle.

Vi snakket også om jernbane.

Forskjellige sporvidder mellom Ukraina og resten av Europa gjør transporten krevende. Derfor arbeides det med løsninger der semitrailere og lastebærere fraktes på tog i stedet for tradisjonelle jernbanevogner.

Og grensepasseringene?

Vi syntes tre timer var lenge.

For et vogntog kan ventetiden være mellom ti og tjue dager.

Besøk på barnesykehuset i Kyiv

Fra Norge hadde vi med oss tre splitter nye balansesykler. De var donert av Moss Transportforum etter en konkurs hos en av medlemsbedriftenes kunder, og vi håpet å finne noen som virkelig kunne få glede av dem.

Sykehuset vi besøkte hadde ikke akutt- eller intensivavdeling, men fremsto som et moderne og omfattende behandlingssenter for barn. De ansatte var stolte av arbeidet sitt og av hvordan de tok vare på både pasientene og familiene deres.

Samtidig manglet de mye.

En MR-maskin var blant investeringene de bare kunne drømme om.

Så møtte vi Magyar. En liten gutt på rundt tre år. Han bodde sammen med moren og en multifunksjonshemmet søster, mens faren var ved fronten. Som de fleste treåringer var han full av energi.

Da sykkelen ble pakket opp og hjelmen kom på hodet, lyste hele ansiktet hans opp. Han satte fart nesten med én gang. Jeg vet ikke når han sist hadde en slik dag. Kanskje aldri.

Han har levd hele livet sitt i et land i krig. Igjen satt jeg igjen med den samme følelsen som hadde fulgt oss gjennom hele reisen. At hjelpen faktisk kom fram.

Og at den betydde noe.

Lviv Croissants

Man kan ikke besøke Lviv uten å spise på Lviv Croissants.

Det høres kanskje ut som en bagatell etter alt vi hadde opplevd, men for meg ble det et lite symbol på noe større. Kjeden ble etablert i 2017 og har siden vokst til hundrevis av kafeer.

Utenfor sto dieselaggregatene, solid fastlåst med kjetting, klare til å holde driften i gang når strømmen forsvant.

Selv midt i en krig investerer noen, bygger opp virksomheter og skaper arbeidsplasser. Det sier noe om viljen til å se framover.

Reisen hjem

Rada ble igjen i Kyiv. Selv måtte vi finne en annen vei hjem. Siden ukrainsk luftrom fortsatt er stengt for sivil trafikk, er alternativene få. Tog er populært, men billettene forsvinner raskt.

Jeg valgte FlixBus til Kraków. Med fem timers venting ved grensen tok turen omtrent et døgn.

Det var en lang reise. Men etter det vi nettopp hadde opplevd, føltes det egentlig som en liten detalj.

Givende

Hvis jeg skal oppsummere turen med ett ord, må det bli givende.

Jeg kunne valgt spennende. Eller interessant.

Men det ville ikke vært riktig.

Turen ga meg muligheten til å bidra litt, oppleve mye, lytte til mennesker som lever med krigen hver eneste dag og lære hvordan et samfunn klarer å fungere under ekstreme forhold.

Den ga meg også en tro på at enkeltmennesker faktisk kan gjøre en forskjell. Derfor kommer jeg til å reise tilbake.

Forhåpentligvis allerede til høsten, før vinteren setter inn. Nettverket er etablert.

Og viktigst av alt:

Jeg vet at hjelpen kommer helt fram.