Fylkesvegene – en nasjonal krise

Når E6 stenges, stopper Norge. Da kvikkleireskredet rammet E6 ved Nesvatnet i Levanger forrige helg, fikk vi i Trøndelag erfare dette enda en gang. Hele regionen og landet ble, og er fortsatt, delt i to.

Med hovedveien ute av drift, er fylkesvegene den eneste livslinjen for utrykningskjøretøy, skolebusser og gods/vare transport. Disse glemte veiene er smale, nedslitte og langt fra dimensjonert for kriseberedskap.

De mangler også gode raste- og stoppeplasser som Norges Lastebileier-Forbund (NLF) har jobbet for i mange år. Det virker som et evighetsarbeid. Dessverre.

Gamle Kongeveg (Fv. 6854) ble nødrute – med hastighetsbegrensninger, trafikkvakter og kantforsterkning. Tungtransport ble forbudt, med unntak for buss og nødetater. Dette er ikke godt nok.

Omkjøringsrutene via Frosta, Hoklingen, Fosen og Sverige er og blir et lappeteppe av løsninger på våre fylkesveger – mange med vektbegrensninger og dårlig dekke. For ikke snakke om den manglende vegbredden. Belastningen er enorm. Det lokale vegnettet kneler.

Dette er ikke bare en lokal utfordring – det er et nasjonalt varsko. Det er nasjonal krise. Fylkesvegene er beredskapsveier, og vegene til nasjonalt næringsliv. Når hovedveiene (riksveiene) svikter, må de ta over.

I dag er de underfinansiert, nedprioritert og i stort forfall. I flere år har man snakket om et vedlikeholdsetterslep, men ingen gjør noe og forfallet bare øker. Her er ikke noen titalls millioner i året nok. Det må milliarder til.

Vi kan ikke akseptere dette. Norge trenger og må ha et robust, vedlikeholdt og fremtidsrettet fylkesvegnett. Raset i Levanger må bli et vendepunkt – ikke bare en nyhetssak.

Skal vi være beredt neste gang, må fylkesvegene rustes opp. Nå.