I morgen vil vår egen sentralbanksjef, Ida Wolden Bache, innta talerstolen og kunngjøre hvilke grep den norske sentralbanken vil gjøre for vår egen styringsrente.
USA og Norge er forskjellige. At både den svenske og amerikanske sentralbanken øker sine styringsrenter markant, gir ingen automatikk i at styringsrenten i Norge må opp. Sentralbanksjefen har riktignok forberedt oss på forhånd om at renten skal opp, og de fleste økonomene spår en økning på 0,5 prosentpoeng.
Dollaren som prisregulator
Grunnen til at rentefastsettelsen likevel er høyaktuell og nyhetsdekning verdig i Norge er de faktorene som handler om den globale økonomien. USA er verdens største økonomi, og grep som tas på deres hjemmebane forplanter seg også gjerne internasjonalt. Det henger ikke minst sammen med at økonomiene i verden påvirkes av hverandre. Ikke minst valutaene som danner basis for all grenseskridende handel. Og som kjent har den amerikanske dollaren, helt siden gullstandardens fall på 1970-tallet, opparbeidet seg en posisjon som verdens globale reservevaluta. Det gjør at den har en regulerende effekt når valutaer sammenlignes med hverandre. Når man forhandler om prisene på å shippe en container over verdenshavene, eller for å kjøpe et fat olje, er det den amerikanske dollaren som danner basis for prisfastsettelsen, uten at en amerikaner har hatt noe med handelen å gjøre eller handelen for øvrig har noe som helst med USA å gjøre.
Nordmannen bruker bedriftens norske kroner til å betale for transporten, og veksler inn i dollar, og kineseren som selger containeren eller varepartiet, mottar dollar som veksles inn i kinesiske yuan.
Derfor er det ikke uvesentlig for oss i Norge hva som skjer på den andre siden av Atlanteren. Justeringene i rentenivået vil etter alle solemerker påvirke dollarkursen, slik det har gjort tidligere i år. I takt med stadig tøffere inflasjonsgrep i USA og stadig høyere styringsrenter, har dollarkursen styrket seg markant.
«Dixie» økt fra 95 til 110 siden nyttår
Den relative styrken til dollar måles i indeksen US Dollar Index, gjerne kalt «Dixie» eller DXY. Her sammenlignes den amerikanske dollaren med et knippe andre valutakurser fra viktige handelspartnere. Valutaene som benyttes er euro, sveitsiske franc, pritiske pund sterling, canadiske dollar og svenske kroner, som alle vektes forskjellig utifra en bestemt formel. Euro vektes eksempelvis til 57,6 prosent mens svenske kroner kun vektes til 4,2 prosent.
Mange kritikere mener at den samlingen man har av valutaer i regnestykket er overmoden for en ny justering, siden den i liten grad fanger opp styrkeforholdet til dollar mot stadige viktigere handelspartnere som Kina, Mexico og Brasil. Men «Dixie» gir likevel en pekepinn på hvor sterkt den amerikanske dollaren står, ikke minst sammenlignet med sentrale europeiske valutaer.
Ved nyttår var «Dixie» nede i cirka 95, mens den de siste månedene har krabbet stadig høyere og i skrivende stund har passert 110 (Du kan se hva den står i nå). Dette er nivåer dollaren ikke har vært oppe i på 20 år. Ved renteøkningene tidligere i år har dollarkursen styrket seg hver gang.
Årsakene er flere, men den mest åpenbare er at økte renter gjør dollar mer attraktivt for investorer, for eksempel i obligasjonsmarkedet. Dollaren er, så lenge den beholder sin status som global reservevaluta, mer attraktiv for investorer i pengemarkedet enn de fleste andre valutaer i usikre tider. Dette er noe den norske kronen til tider får lide for, der vår krone er mindre attraktiv i et usikkert landskap, selv om økonomien totalt sett går «så det griner».
Den rekordsterke dollaren påvirker nå amerikanske selskaper som selger sine varer internasjonalt, som nå opplever lavere etterspørsel etter varene de selger.
