Straffetoll
- Straffetoll, også kalt punitive tariffs, er en toll som ilegges importvarer med formålet å straffe et annet land for handlinger som oppfattes som skadelige for det importerende landets interesser. Hensikten er å få landet til å endre politikk.
- I motsetning til ordinær toll, som primært brukes til å generere inntekter eller beskytte innenlandsk industri, er straffetoll et politisk verktøy for å presse andre land til å endre sin atferd. I dette tilfellet: beskytte USA mot innførsel av fentanyl og ulovlige innvandrere (Kina og Mexico). Kina blandes inn i miksen fordi landet legger til rette for de kjemiske komponentene som inngår i fentanyl.
"Safety first"
President Donald Trump har benyttet seg av sin rett til å utstede en såkalt presidentordre for å ivareta «nasjonal sikkerhet». Ifølge Det hvite hus er det overordnede målet å begrense ulovlig innvandring og narkotikasmugling.
Presidentens makt er forholdsvis vide når det kommer til det som berører "nasjonal sikkerhet" - og Trump har (akkurat som Joe Biden) brukt sikkerhetsbegrepet ganske bredt for å definere hva som er av "nasjonal sikkerhet".
Det er viktig å være klar over at "første bølge" for nye tollbarrierer defineres som sikkerhetspolitikk av Trump. Det er imidlertid også ventet en runde med toll som favner under tradisjonell handelspolitikk, men her har Kongressen langt større innflytelse. Med republikansk flertall i Kongressen, er det ventet at det vil skje mer på tollområdet fremover, for eksempel rettet mot Europa.
Økonomiske baktanker
Trump har gjort det klart at nasjonal sikkerhet ikke er det eneste som driver ham til å heve tollbarrierene. I tillegg til å ville stanse "strømmen" av fentanyl og ulovlige innvandrere til USA, er han opptatt av å stimulere innenlandsk produksjon, øke statens inntekter og ikke minst redusere USAs handelsunderskudd.
Nederst i artikkelen finner du en oversikt over handelsbalansen som ligger til grunn for Trumps bekymring: USA importerer langt mer enn de eksporterer og har dermed et stort underskudd overfor en rekke land (men ikke Norge).
Tollbarrierer er bare én del av et større bilde. EU og Norge er ikke omfattet av tiltakene i denne omgang, men Trump har tidligere gitt tydelig uttrykk for at han også vurderer toll på varer fra EU. Det er bare å stålsette seg.
Dette har skjedd denne helgen
I første «bølge» av straffetoll innføres følgende:
- Ti prosent straffetoll på kinesiske produkter (i tillegg til den tollen som allerede gjelder for visse kinesiske varer).
- 25 prosent straffetoll på alle produkter fra Mexico.
- Ti prosent straffetoll på energiprodukter fra Canada (olje og gass), og 25 prosent på alle andre canadiske varer.
Møter kritikk og mulige mottiltak
Alle de tre landene fordømmer de nye tollbarrierene, særlig fordi de stiller seg kritiske og uforstående til premisset om at dette handler om «nasjonal sikkerhet». At nære allierte som Canada og Mexico omtales i lite flatterende ordelag, vekker særlig harme. De vurderer nå mulige mottiltak, som vil ramme amerikanske eksportprodukter. Den reaksjonen var såpass forutsigbar at Trump allerede i sin presidentordre varslet at han vil øke tollsatsene ytterligere dersom slike mottiltak realiseres. Tollsatsene som ble presentert i helgen kan dermed bare være starten på en tollspiral.
Nyheten om tollbarrierene mottas litt blandet i de ulike
landene.
Canada kontrer
Justin Trudeau, Canadas statminister (som fratrer om kort tid, senest i slutten av mars) kunngjorde i helgen at Canada vil svare med 25 prosent toll på amerikanske varer, et marked som estimeres til en verdi av 155 milliarder dollar årlig.
De første tollene på 30 milliarder dollar av markedet trer i kraft allerede tirsdag, mens ytterligere toller på de resterende 125 milliarder dollar av markedet vil bli innført tre uker senere, for å gi kanadiske selskaper tid til å finne alternative løsninger.
Kina i en særstilling
For Kina, som gjennom hele presidentvalgkampen levde med trusselen om tollsatser på 60 og 100 prosent på enkelte varer, er en tollsats på ti prosent mindre dramatisk. For deres del er de nok mer spent på om det kommer en "bølge to" - og vil nok være ganske fornøyd dersom Trump stanser på ti prosent.
Kina står også i en sterkere posisjon enn Mexico og Canada, ettersom Kina de siste tiårene har befestet sin rolle som «hele verdens produksjonsfabrikk». Om lag 15 prosent av Kinas handel går til USA, noe som utgjør store beløp, men ikke i en slik grad at det truer Kinas økonomiske overlevelse. Den sterke veksten både i befolkning og økonomi i Asia gjør at USA (og EU) gradvis får mindre relativ betydning for Kina.
Samtidig er avhengighetsforholdet mellom USA og Kina fortsatt tett og gjensidig. En handelskrig mellom de to stormaktene kan få store følger globalt. Likevel er det viktig å påpeke at relasjonen er langt mer balansert enn mellom USA og nabolandene: Mens kun 15 prosent av Kinas eksport går til USA, er andelen for Mexico og Canada nærmere 80 prosent.
Dramatisk for nabolandene
Mexicos og Canadas situasjon kan sammenlignes med Norges avhengighet av handel med Sverige og EU. Hadde disse forsvunnet som handelspartnere, ville Norge vært i kjempetrøbbel. På samme måte er det langt mer alvorlig for Mexico og Canada når USA innfører tollbarrierer - med visheten om at situasjonen kan eskaleres ytterligere.
Rapportene tyder allerede nå på at Canadas valuta gjør et dypdykk som kan destabilisere hele økonomien i lang tid.
For et land som har levd i et harmonisk samarbeid med sin store nabo i sør, oppleves tollsjokket som det nærmeste man kan komme en krigserklæring uten at kuler og krutt er direkte involvert. Dette må også ses mot et bakteppe der Trump åpent inviterer Canada til å bli USAs 51. delstat.
Også for Mexico, som de siste årene i stor grad har bygget opp
sin økonomi rundt sin nærhet til det amerikanske markedet, gjennom å være et
attraktivt sted for "nearshoring" for USA, er det dramatisk. Lave
lønnskostnader har vært en sterkt medvirkende årsak til at spesielt
bilindustrien har bygd seg opp sterkt i Mexico og gjort landet til USAs største handelspartner.
"Alt henger sammen med alt"
Bruken av tollsatser som et politisk og økonomisk verktøy har skapt en av de største usikkerhetsfaktorene ved Trumps presidentskap. Vi lever i en globalisert verden der «alt henger sammen med alt», og logistikk og transport spiller en nøkkelrolle. Frykten er at verdensøkonomien nå «kjører med bremsene på». Dette kan også få vidtrekkende konsekvenser for norske bedrifter og for norsk økonomi.
En konsekvens av handelskrig er at det globale behovet for
transport- og logistikktjenester reduseres. I alle fall i teorien.
- Enten fordi det
er færre varer som skal flyttes (prisøkning gjør at det selges færre varer) eller
fordi forsyningslinjene blir kortere (varer produseres lokalt).
Så skal det legges til at det gjerne er forhold som nyanserer
bildet noe når det kommer til de praktiske konsekvensene.
- Som for eksempel at nye
markeder finner hverandre, for eksempel at kinesiske produkter som skulle til USA distribueres
til andre kontinenter. Eller at forsyningskjeder blir enda mer komplekse, for eksempel ved at varer istedenfor å gå direkte fra Kina til USA vil gå fra Kina og via Vietnam før de ender opp i USA.
Uklare effekter for Norge
Norges handel med USA
- USA er Norges nest største handelspartner utenfor Europa. I 2024 eksporterte vi varer for 62 milliarder kroner. Dette utgjorde kun 3 prosent av norsk eksport.
- Norges viktigste eksportprodukter til USA er sjømat, særlig laks, samt petroleumsprodukter som bensin, råolje og naturgass. I tillegg eksporteres maskiner og transportutstyr (spesielt offshore-teknologi), metaller som nikkel, kobolt og aluminium, kjemiske produkter inkludert kunstgjødsel, samt noe våpen og ammunisjon.
- Vi importerte varer for 83 milliarder kroner fra USA i 2024. Dette utgjorde 8 prosent av norsk import.
- De viktigste importproduktene fra USA er maskiner og transportutstyr (spesielt fly og motordeler), samt mineraloljer og oljeprodukter som råolje og diesel. I tillegg importerer Norge store mengder kjemiske produkter, inkludert medisiner og industrikjemikalier, samt vitenskapelige og tekniske instrumenter.
Kilde: SSB, januar 2025
Det er foreløpig uklart hvordan tollkrigen, som er i sin spede begynnelse, vil utspille seg og påvirke verdenshandelen. Og det er usikkert om tollbarrierene vil spre seg til flere land.
For norsk næringsliv er det særlig interessant om tollsatsene kan begynne å ramme EU og eventuelt oss selv.
Norsk økonomi er relativt lite eksponert for direkte tollbarrierer mot USA (se faktaboks om Norges handel med USA). Spnn sett kan det være svært dramatisk for enkeltbedrifter og nisjesektorer, men for norsk næringsliv totalt sett er det ingen krise. Sånn sett var det et større støkk da det russiske markedet forsvant "over natten" i 2022. For her er det snakk om noen prosent med toll og ikke komplett bortfall av et helt marked.
Større bekymring enn den direkte norske eksporten, er mulige ringvirkninger. For eksempel at europeiske handelspartnere rammes og at dette igjen slår inn hos norske underleverandører. EU er Norges klart største eksportmarked.
Om vi ser til makroøkonomi kan økt inflasjon i USA og globalt påvirke rentenivåene og dermed norsk økonomi. På sikt kan det føre til at den norske styringsrenten holder seg høyere enn tidligere antatt, med færre rentekutt i 2025. Historisk har investorer i urolige tider dessuten valgt store valutaer som «trygg havn», noe som kan svekke små valutaer som den norske kronen.
Mulige effekter
Tollbarrierer kan ha ulike utslag. De er ikke nødvendigvis utelukkende negative. For eksempel kan mer lokal produksjon styrke lokale arbeidsplasser og samtidig føre til mindre transportbehov – som i sin tur kan gagne miljøet.
Politisk har straffetoll likheter med boikott og sanksjoner: Formålet er å presse frem endringer i den andre partens politikk. For USAs del handler det om å veie eventuelle fordeler (mindre ulovlig innvandring, mindre fentanyl) opp mot kostnader i form av svekkede allianser og økonomisk belastning.
Ser man imidlertid på rene økonomiske forhold, er de fleste økonomer enige om at frihandel med lave tollsatser generelt fremmer vekst mer enn proteksjonistiske tiltak. Frihandel gir produsenter med komparative fortrinn mulighet til å få produktene sine til markedet billigere og mer effektivt.
Dollaren kan komme i spill
At USA fører en proteksjonistisk linje mot sine nærmeste allierte, kan på sikt svekke dollarens status som verdens reservevaluta. Mye av USAs makt hviler nettopp på at dollar er dominerende i internasjonal handel. Flere land – spesielt i BRICS-alliansen – jobber allerede for å redusere avhengigheten av amerikanske dollar - under trusselen om at de vil møte mottiltak i form av høyere tollsatser.
I dag har tradisjonelle allierte av USA – som Canada, Australia og EU – støttet lojalt opp om dollarens posisjon. Stabilitet og status quo har hatt sine fordeler - akkurat som gamle og tette allianser.
BRICS
BRICS er en forkortelse for Brazil, Russia, India, China og South Africa - en allianse av fremvoksende økonomier som har fått økt betydning i global politikk og økonomi. I 2024 ble alliansen utvidet med Egypt, Etiopia, Iran, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. Etter utvidelsen brukes både betegnelsen BRICS og BRICS+.
Deres motstand mot dollar som global reservevaluta skyldes blant annet at de mener den gir USA uforholdsmessig stor politisk og økonomisk makt. En ting er at andre land blir sårbare for amerikansk pengepolitikk (i praksis amerikansk "innenrikspolitikk"). Flere land har naturligvis også problemer med at dollar kan brukes som pressmiddel gjennom sanksjoner. Dette har rammet land som Iran og Russland. Landene ønsker dermed å svekke dollarens rolle som global valuta og isteden benytte sine egne valutaer. En begrunnelse er at transaksjonskostnader vil gå ned (ettersom handelspartnerne ikke må gå via dollar). Dette gjør blant annet at land kan slutte å måtte holde store dollarreserver.
Men dersom USA fortsetter å behandle gamle partnere som konkurrenter, på grensen til å være en "fiende", kan det åpne for at også disse landene revurderer hvor tett de skal knytte seg til amerikansk økonomi. Dermed kan USAs privilegium som eier av verdens reservevaluta komme under press.
Et brudd med dollarens dominerende status ville vært svært kontroversielt – ikke minst med tanke på krigen i Ukraina, hvor vestlige land så langt har stått noenlunde samlet. Likevel kan dollarens posisjon bli tema i dialogen mellom EU og USA fremover, særlig om handelskrigen fortsetter å undergrave tidligere samarbeidsrelasjoner.
Skal man først begynne å "dele ut kortene på nytt" i internasjonal handel, er det ikke gitt at andre enn USA ser seg tjent med at USA skal ha enerett til verdens "pengepresse".
