- Skattelegg produktivitet – ikke potensial

Rauma Ullvarefabrikk under Arendalsuka 2025:

- Formueskatt setter bremsene på norsk industrisatsing

Formueskatten har blitt et av de mest omdiskuterte temaene i norsk politikk før valget. Tilhengerne peker på skattens rolle for omfordeling av rikdom gjennom å utjevne forskjellen mellom innbyggerne, mens motstanderne viser til negative konsekvenser for norsk næringsliv. 

For å ta det først, jeg tilhører ikke de 14-15 prosent av skatteyterne som betaler formueskatt. Jeg snakker dermed ikke for "min syke mor" om dette temaet. At jeg er en prinsipiell motstander av formueskatten handler først og fremst om et grunnleggende rettferdighetsprinsipp:  Skatt må kreves inn basert på faktisk produktivitet og reelle inntekter, ikke på et antatt potensial.

Skatt på overskudd – ikke på papirverdier

Selskapsskatten er logisk. Når bedriften går med overskudd, forventes det at den kan betale skatt. Det er rettferdig, for overskudd betyr at den har skapt verdier som kan realiseres.  

For formueskatten er det eierne, ikke bedriften, som er skattesubjektet. Den krever betaling basert på eierens bokførte verdier – enten bedriften vedkommende er eier i har overskudd eller blodrøde tall. 

Resultatet er at mange enten må tappe selskapet for kapital, eller selge aksjer eller andre eiendeler for å kunne betale skatteregningen. Det svekker investeringsevnen og gjør det tyngre å drive bedrift i Norge enn dersom formueskatten ikke var der. 

Et absurd prinsipp

I Norge skryter vi ofte av at vi har en av verdens høyest utdannede befolkninger. Attpåtil i stor grad betalt av skattebetalerne. Her må det jo ligge en gullgruve for skattemyndighetene! For hva er ikke dette om ikke et enormt potensial? Legger man logikken rundt formueskatten til grunn, er det vel på høy tid å betrakte vitnemålet fra universitet og høyskoler som det verdipapiret det vitterlig er? 

Har du papirer på at du er kvalifisert for en jobb som sivilingeniør bør vel staten kunne kreve sitt? Uavhengig av om du faktisk sitter i en godt betalt ingeniørstilling eller som tilkallingsvikar i en klesbutikk! 

Eksempelet er satt på spissen, for å illustrere urettferdigheten i at man skal skattes utifra et tenkt potensial og ikke utifra faktisk produktivitet. 

Det er faktisk en viktig prinsipiell forskjell på om eieren av vitnemålet eller av en industrimaskin klarer å utnytte det potensialet den har til å faktisk generere en inntekt og et overskudd. Et vitnemål er lite verdt om det kun ligger ubrukt i en skuff, på samme måte som en ubrukt industrimaskin er lite verdt om den kun støver ned borte i et hjørne fordi ordrene uteblir eller konkurrentene har en maskin som er mye mer effektiv.  

Rammer flere enn milliardærene

Debatten om formueskatt domineres av tjukke eiketrær som stjeler alt lyset fra den store underskogen – det brede laget av gründere og eiere som utgjør ryggraden i norsk næringsliv. Disse drukner helt i debatten. 

I den offentlige debatten blir dermed formueskatten ofte fremstilt som en «rikingskatt», og man henviser ofte til "én-prosenterne" der man trekker frem navn som Kjell Inge Røkke, Rema-Reitan og andre superrikinger. Men det er altså rundt 15 av 100 skatteytere som betaler denne skatten. Det gjør at det er stor variasjon. At de fleste greit klarer å betale formueskatten unnslipper ikke det faktum at det likevel er tusenvis av nordmenn som sliter med å skrape sammen denne regningen. Vel vitende om at de trolig må slite like mye med å sope sammen nok penger til neste år - og året derpå.  

Ikke alle har like lett tilgang på kontanter og likvide midler som superrikingene. De fleste som betaler formueskatt er ikke milliardærer. Om vi holder oss til næringslivet, er det ofte små og mellomstore bedrifts­eiere som har bundet kapital i varelager, maskiner eller bygninger – og som må skrape sammen likvide midler etter beste evne for å betale skatten, selv i år når overskuddene uteblir og de egentlig burde droppet utbytte. 

Det holder ofte ikke å tappe av lønnskontoen, man må ta ut utbytte og skatte av midler man helst kunne tenke seg å pløye inn i bedriften for å gjøre den mer konkurransekraftig. 

Ligger du under 0-1 til pause, da tar du ikke av stjernespissen. Du ønsker heller å sette innpå en. Slik er det litt med formueskatten også. Går det dårlig et år vil du investere i tiltak som kan gjøre at du kan konkurrere bedre neste år.  

Heier på idrettsbanen - buer på jobbskaperne

Jeg tror mange undervurderer norske gründere. At det for de fleste ikke handler om hvor mye de skal tjene, men hva de skal bygge. 

Ikke om hvor lite skatt de skal betale i formueskatt, men om hva de kan bruke midlene til isteden. De ønsker å skape arbeidsplasser og legge til rette for vekst. De vil rett og slett bygge landet. De vil legge til sten på sten på byggverket, ikke hakke bort steiner på det de allerede har bygget. 

I Norge har janteloven skapt et uheldig debattklima der de som virkelig lykkes ses på med enten skepsis eller misunnelse - eller begge deler. 

Vi heier på Marit Bjørgen i skisporet og applauderer investeringen i de beste skismørerne og høydeopphold i Alpene for å bygge de fordelene som skal gi uttelling i skisporet. Vi står med norske flagg og tårer i øynene mens vi jubler for Norge og synger "Seier'n er vår" etter at ei jente eller gutt vi aldri har møtt lykkes i skisporet. Samtidig rakker vi ned på de virkelige samfunnsbyggere som skaper tusenvis av arbeidsplasser når de ønsker seg best mulig vekstvilkår for virksomhetene de driver i Norge. Vi burde heiet på begge. Og i valget om hvem vi burde heiet mest på, så er det naturligvis jobbskaperne. 

Det evinnelige jaget etter å dele kaken i akkurat like store biter til alle rundt bordet stjeler all fokus, istedenfor å skjenke en tanke til hvordan vi heller kan lage en større kake. At det faktisk blir mer å dele på den måten, selv om ikke alle kakestykkene er like store. 

For lite fokus på utgiftene

Ofte settes skatt - også formueskatt - opp mot skole, helse og eldreomsorg, som om det er et én-til-én-forhold. Men Norge har i realiteten ikke et inntektsproblem – vi har et utgiftsproblem. Som grafen på denne siden viser så har de offentlige utgiftene økt dramatisk. Fra ca. 650 milliarder i år 2000, via 1200 milliarder i 2015 og drøyt 2000 milliarder i inneværende år. Inflasjon nyanserer naturligvis bildet noe - ei krone i 2025 er mindre verdt enn ei vi brukte ved årtusenskiftet. Men det store bildet forteller likevel en klar historie om at utgiftene har økt i et faretruende tempo. Legger man normal prisstigning til grunn tilsvarer utgiftene i 2015 ca. 1667 milliarder i 2025-kroner. 

En særnorsk ordning

De fleste land vi sammenligner oss med har fjernet formueskatten. Sverige, Danmark, Finland og Island har alle valgt å skrote ordningen. Norge står igjen som et av få unntak. Justeringene som er gjort underveis – lavere selskapsskatt og små endringer i innretningen – rokker ikke ved det grunnleggende problemet: Skatten rammer feil og svekker norsk næringsliv.

Tid for nytenkning

Jeg mener det er på høy tid at vi tar en reell debatt om innretningen på det norske skattesystemet. Norge trenger entreprenører som våger å satse, ikke regler som gjør at de flytter ut før ideene har slått rot. Vi trenger kapital som investeres i vekst og arbeidsplasser, ikke en særskatt på eierskap som gjør at midler tappes ut av bedriftene. 

Svært uheldig konkurransevridning

Et paradoks er at utlendinger som eier norske selskaper slipper formueskatt. Finansminister Jens Stoltenberg sa det så treffende: Krav om å betale formueskatt i Norge for utlendinger ville svekke investeringsviljen deres her i landet. Det er rene ord for pengene!

• Norske eiere - bosatt i Norge - må ta penger ut av selskapene sine for å betale skatt.
• Utenlandske eiere kan la kapitalen jobbe videre i bedriften. 

Man får dermed en konkurransevridning i disfavør av norske aktører – og over tid et næringsliv som i økende grad eies fra utlandet. Den debatten har vi så langt ikke løftet i Norge. 

Det hører med til historien at Stoltenberg påpeker at utlendinger ofte betaler andre skatter i sine hjemland, som for eksempel arveavgift eller høyere selskapsskatt. Det er på den ene side korrekt, men mange - og jeg er blant de - mener argumentet hans er både irrelevant og misvisende.

Formueskatten gjelder her og nå, i Norge. Norske eiere må ta penger ut av bedriften for å betale den, uansett om selskapet går med overskudd eller underskudd. Utenlandske eiere slipper. De kan beholde kapitalen i selskapet, investere videre og styrke konkurransekraften. Det er et ubestridt faktum.

Når Stoltenberg viser til arveavgift i Tyskland, eiendomsskatt i Frankrike eller høyere arbeidsgiveravgift eller selskapsskatt i Sverige, endrer ikke det på kjernen: For bedriften som konkurrerer i Norge, er det kun norske regler som betyr noe. For like lett som det er å finne utlendinger som har et høyere skattetrykk via andre skatter enn Norge, er det jo å finne land med lavere skattetrykk. En "utlending" er ingen homogen gruppe. Det er stort sett åpent for alle å investere her. Og da kan ikke salgspitchen være at "dere får en skattefordel i forhold til nordmenn". Det henger ikke på greip at vi skal påfører egne borgere en særnorsk ekstraskatt, mens utenlandske eiere skjermes. Resultatet ser vi i form av konkurransevridning og økende utenlandsk eierskap av norsk næringsliv. Dette er dagens rådende politikk - og det bør stoppes snarest. 

Om Norge er et godt land å drive forretning i så kommer utlendingene og investerer her likevel.  

Formueskatten er en skatt på potensial, ikke på produktivitet. Den er urettferdig. Den er dårlig politikk. Og den må fjernes.