Glenn Lund om tollnederlaget i EU-kommisjonen:
Illustrasjonsfoto: Istockphoto
- EØS var vårt sikkerhetsnett. I dag raknet det
I årevis har vi trodd at EØS sikret oss trygg havn i det europeiske markedet. Med dagens tollbeskjed er den illusjonen brutt. Debatten om hvordan Norge bør svare, er allerede i gang.
Artikkelforfatteren
- Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside og redaksjonell medarbeider i forlagshuset Bjørgu AS der han skriver for publikasjonene Logistikk Inside, Moderne Transport, Mtlogistikk.no, Anlegg & Transport og AT.no.
- Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
- Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
- Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
- Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
Det har ligget i kortene, men likevel traff dagens melding fra EU-kommisjonen som et slag i mellomgulvet. Smelteverkene som produserer ferrosilisium og ferromangan – som i praksis vil si fire industribedrifter som totalt sysselsetter rundt 2500 mennesker – må fremover forholde seg til en ny realitet når de skal selge sine produkter til EU. Til nå har en norsk produsent stått like sterkt som en polsk, men den tid er forbi. Nå må den norske betale toll - og får dermed redusert sin konkurransekraft.
Nå skal det legges til at det ikke er snakk om toll på alle legeringer, kun på det som overstiger en forholdsvis romslig kvote. Konsekvensene for bedriftene som rammes trenger ikke nødvendigvis bli veldig negative (ikke toll på alt til EU og kan eventuelt finne andre markeder), det er selve presedensen rundt EØS-avtalen som er dagens store tilbakeslag.
Skulle sikre lik adgang til det indre markedet
Alle nordmenn må la det synke inn at EØS-avtalen ikke var den rustningen vi trodde. Den skulle sikre oss lik adgang til EUs indre marked. Det gjorde den altså ikke - når det kom til stykket.
EUs 27 medlemsland fikk valget mellom å støtte et overordnet prinsipp for økonomisk samhandling i Europa eller å forfølge næringslivsinteresser i sitt eget land. At minst 15 av landene satte interessene til sine egne produsenter først er skuffende, men ikke sjokkerende. Det mest overraskende er hvor lite Norge hadde å stille opp med da det virkelig gjaldt.
For dette kom ikke uten forvarsel. Da Donald Trump endret det globale tollregimet under «America First»-æraen, forsto de fleste europeiske land at egenindustri måtte skjermes. Det var bare et spørsmål om tid før EU ville kjøre "EU First".
Likevel har det hersket en bred politisk enighet i Norge om at EØS-avtalen plasserer oss trygt innenfor EUs indre marked.
Som viktig økonomisk samarbeidspartner og økonomisk bidragsyter hadde vi sikret oss en plass i "livbåten". Trodde vi. Men når det kom til stykket var det ikke plass likevel - og EU-landene kastet ikke en gang en livbøye til oss.
EU-kommisjonens avgjørelse i dag var styrt av økonomiske incentiver og kortsiktig egeninteresse. Jeg oppfatter det som en ren forretningsbeslutning, uten onde hensikter eller noen dypere politisk agenda.
Og ikke minst en viktig lærepenge. I dag var det ferrosilisium og ferromangan som var stridsspørsmålet. En annen dag kan det være aluminium, jern eller andre ting. Dagens avstemning har satt en presedens som er svært bekymringsverdig.
Tollsaken viser nådeløst hvordan Norge havner i kategorien «tredjeland» i det øyeblikket EU må velge mellom sine norske venner og egne arbeidsplasser. Og når valget står mellom europeiske industriarbeidere og norske, er det ganske åpenbart hvem som taper. Feilen vi gjorde var at vi trodde det ikke var et reelt valg de hadde, at EØS-avtalen gjorde det uaktuelt.
Sjarmoffensiv falt på stengrunn
Regjeringen så alvoret. Statsminister Jonas Gahr Støre tok rollen som Norges omreisende EU-ambassadør. Utenriksminister Espen Barth Eide og næringsminister Cecilie Myrseth kastet seg på flyet til Brüssel, mens Jens Stoltenberg håpet å bruke diplomatiets kunst hos gamle venner. Det var en sjarmoffensiv av det sjeldne slaget, men det hjalp så lite. EU-landene hadde bestemt seg. Det indre markedet i EU skulle beskyttes, og Norge og Island var blant de som måtte ta støyten for å trygge arbeidsplasser i Frankrike, Polen og Slovakia.
EUs begrunnelse er enkel: importen av jernlegeringer har økt, europeisk industri sliter i en voldsom motvind om dagen, og prisene har falt. Når EU mener at egen industri trues, slår de tilbake. Det står i grunnlovene til enhver handelspolitikk: egeninteressen først.
Og da hjelper det lite at storparten av EUs import av disse produktene kommer nettopp fra Norge og Island. I Brüssel betyr det bare at vi er en større del av problemet når EU skal rydde i eget marked. Likevel har både politikere og store deler av opinionen operert som om EØS gir oss lik behandling. Det gjør den altså ikke.
Kritikerne står klare
Dagens nederlag i den belgiske hovedstaden fyller, paradkosalt nok, opp ammunisjonslagrene til både EU-tilhengere og EU-motstandere.
EU-tilhengerne peker på EØS-avtalen ikke gir oss den dekningen vi trenger, kun fullverdig medlemskap er nok - ikke minst i et økonomisk klima der egeninteressene blir stadig sterkere.
EU-motstanderne peker på det motsatte: At vi aldri burde lagt så mye av vår økonomiske sikkerhet i hendene på et fellesskap vi ikke er medlem av – og som ikke forplikter seg til å beskytte norske arbeidsplasser når det virkelig gjelder.
Begge sider har funnet nye, sterke argumenter i dagens hendelse. Jeg blir overrasket om ikke EU-debatten blusser opp igjen etter dette. For ikke å snakke om EØS-debatten. Her må vi både gå noen runder internt og med EU for å klargjøre hva som egentlig er bakt inn i denne avtalen.
Vil bli en debatt om mottiltak
Når man har fått et slag i mellomgulvet, er første instinkt å slå tilbake. Norge har tradisjon for å være ganske nøkterne i slike situasjoner og er ikke kjent for å slå tilbake med kraftige handelspolitiske mottiltak. Det er ikke vår stil. Samtidig er det forståelig at at enkelte spørsmål nå stilles i full offentlighet:
Vi må sette norske interesser først
Dette handler ikke om å "snu ryggen til Europa". Vår viktigste handelspartner, vårt viktigste marked og vår viktigste politiske sfære ligger fortsatt på andre siden av Skagerrak. Norge trenger venner. Norge trenger samarbeid. Det er ingen motsetning mellom det og å stå opp for egne interesser.
Men dagens tollvedtak gjør én ting krystallklart: Hvis Norge ikke setter egne interesser først – ja, da gjør ingen det for oss.
Skal vi følge EU automatisk videre, eller skal vi stille spørsmålet vi altfor sjelden våger:
Tjener dette EU-direktivet egentlig Norge?
Når svaret er nei, må vi tørre å si nei. Vi er tross alt ikke medlem. Og EØS-forsikringen har i dag avslørt at den ikke ga dekning for det den skulle forsikre oss mot.
Har du noe på hjertet?
- Logistikk Inside er opptatt av meningsmangfold og bransjestemmer som kan bidra til å gi våre lesere nye perspektiver.
- Vi inviterer deg til å sende inn kronikker, faginnlegg eller debattinnlegg! Enten du har innsikt i logistikkens fremtid, ønsker å diskutere bransjeutfordringer, eller har tanker om innovasjoner som vil påvirke vår sektor, vil vi gjerne høre fra deg!
Vennligst merk at vi ikke publiserer innlegg som fungerer som "salgsinnlegg" eller som aktivt promoterer enkeltprodukter eller enkeltbedrifter. Slike innlegg vil ikke bli vurdert for publisering.
Send inn ditt bidrag og bli en del av diskusjonen som former fremtidens logistikk!
Send til: tips@logistikkinside.no
