Om artikkelen
Dette er ikke en ordinær nyhetsartikkel i Logistikk Inside, men er skrevet som en artikkel som skal gi bakgrunn og kontekst til en del av de hendelsene man ser i geopolitikken som også påvirker logistikk, global handel og håndtering av risiko i internasjonale forsyningskjeder.
Kort oppsummert
- USA har skiftet sitt strategiske fokus fra Europa til Asia, med Kina som sin største strategiske rival.
- USA fungerer som en uoffisiell sikkerhetsgarantist for Taiwan, til tross for Kinas krav om gjenforening.
- En potensiell konflikt mellom USA og Kina over Taiwan kan ha globale implikasjoner, inkludert for Europas sikkerhet og økonomi.
Oppsummeringen er generert av Labrador AI, men gjennomlest av en journalist.
De siste tiårene har USA gradvis trukket sitt strategiske fokus vekk fra Europa og i økende grad mot Asia. Der Sovjetunionen en gang var hovedfienden og NATO-alliansen var en garantist for vestlig sikkerhet, har Russland i dag langt mindre strategisk betydning for amerikanerne.
Til tross for invasjonen av Ukraina og økende konfrontasjon med Vesten, ser ikke Washington lenger Moskva som en eksistensiell trussel på linje med det tidligere Sovjetunionen.
Kinas fremvekst derimot, representerer en helt annen utfordring. Ikke bare er Kina verdens nest største økonomi (etter USA), men landets økende militære kapasitet, teknologiske ambisjoner og ekspansive geopolitiske strategier gjør det til USAs fremste strategiske rival.
Økende spenninger i Sør-Kinahavet, Kinas ekspansive handels- og infrastrukturprosjekter under "Belt and Road"-initiativet, og ikke minst spørsmålet om Taiwan, har gjort at amerikanske forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer har flyttet seg mot Stillehavsregionen.
Denne trenden har vært tydelig i lang tid, men blir naturligvis enda mer påtagelig og uttalt gitt USAs håndtering rundt Ukraina etter at Donald Trump og hans administrasjon inntok Det hvite hus i januar 2025.
Taiwans komplekse status
Mens USA i teorien støtter Kinas "ett Kina"-prinsipp, er realiteten langt mer kompleks. Under Taiwan Relations Act fra 1979 er USA forpliktet til å hjelpe Taiwan med å opprettholde et tilstrekkelig forsvar. USA har i praksis fungert som Taiwans uoffisielle sikkerhetsgarantist, blant annet gjennom våpensalg, etterretningssamarbeid og strategiske militærøvelser i regionen.
USA har ikke eksplisitt lovet å forsvare Taiwan i tilfelle en kinesisk invasjon, men den såkalte "strategiske tvetydigheten" er bevisst: Formålet er å avskrekke Kina fra å angripe, samtidig som Taiwan ikke skal føle seg så trygg at de provoserer Beijing unødvendig ved å erklære formell uavhengighet. Likevel har tonen blitt skarpere de siste årene. Under Biden-administrasjonen indikerte USA flere ganger at de faktisk ville intervenere militært dersom Kina går til angrep – uttalelser som vekket sterke reaksjoner i Beijing.
Kinas perspektiv på Taiwan
Fra et kinesisk perspektiv er Taiwan-spørsmålet ikke en internasjonal konflikt, men en uferdig prosess med nasjonal gjenforening. For Beijing har øya alltid vært en del av Kina, og Taiwans nåværende status som en selvstyrt enhet er kun et midlertidig resultat av borgerkrigen i 1949 (som aldri formelt ble avsluttet). Kinas ledere i kommunistpartiet i Beijing har ikke akseptert en fremtid der Taiwan forblir permanent uavhengig.
Xi Jinping har gjentatte ganger uttalt at gjenforening er uunngåelig, og at Kina om nødvendig vil bruke makt for å oppnå dette. Selv om Beijing foretrekker en fredelig løsning, er det også tydelig at den kinesiske ledelsen vurderer styrkeforholdet i regionen nøye. I Kinas øyne handler det ikke om Taiwan blir innlemmet, men om når tidspunktet er riktig.
Man kan tenke at det er usannsynlig at Kina vil annektere Taiwan med makt i 2025. Men hva med 2125 - dersom det fortsatt er kommunistpartiet som styrer Kina?
Den eneste hindringen for at det skal skje er USA. I dag vurderes styrkeforholdet opplagt for å være i USAs favør, men Kina bygger seg sterkere både militært og teknologisk. De bygger sten på sten - trolig helt til byggverket er solid nok til at de føler trygghet over å ta makten over det som de mener rettmessig tilhører Beijing.
Det hører med til historien at kineserne også må ta hensyn til den rollen de har i den globale økonomien. Økonomiske sanksjoner og motbør fra handelspartnere må bakes inn i denne ligningen, noe som gjør at det ikke kun er snakk om militær slagkraft, men også om økonomisk vekst og å bevare sin interessesfære også på andre kontinenter.
Den vestlige forståelsen av Taiwan-konflikten
Det er en fare at man fra vestlig hold inntar et forenklet perspektiv på konflikten. Med vestlige briller ser vi ofte en liten fredelig øy utenfor det kinesiske fastlandet – en demokratisk perle, omgitt av et autoritært diktatur.
I realpolitikken er det ikke så enkelt. Historisk sett har territoriale grensekonflikter preget Europa i århundrer. Eksempler som Katalonia, Kosovo og Artsakh/Nagorno-Karabakh viser at hva innbyggerne ønsker ofte ikke er det avgjørende. I geopolitikken eksisterer det innebygde mekanismer som søker å opprettholde status quo basert på eksisterende nasjonalgrenser slik de er vedtatt av FN.
Det er derfor verdt å merke seg at knapt noen land har etablert offisielle diplomatiske relasjoner med Taiwan. Norge, i likhet med de fleste land, har valgt å etablere diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina og støtter dermed "Ett Kina"-politikken. Alle relasjoner med Taiwan, som offisielt heter Republikken Kina, er uoffisielle.
NATO og Taiwan-konflikten
Det er verdt å merke seg at USA i liten grad har fremstilt konflikten med Kina som en NATO-sak – og det med god grunn. NATO, eller North Atlantic Treaty Organization, ble etablert etter andre verdenskrig som en forsvarsmekanisme mot sovjetisk ekspansjon i Europa. Kontinentet ble i praksis delt i to etter krigen, idet det beryktede "jernteppet" senket seg mellom Vest- og Øst-Europa. NATO fungerte som en motvekt til Warszawapakten, den sovjetiskledede forsvarsalliansen som ble oppløst etter Berlinmurens fall. Siden den gang har flere tidligere Warszawapakt-land sluttet seg til NATO og blitt blant dens sterkeste forsvarere – preget av tiår som sovjetiske satellittstater under den kalde krigen.
Kjernen i NATO-samarbeidet er "musketérparagrafen" – Artikkel 5 – som forplikter medlemslandene til å forsvare hverandre i tilfelle angrep. "Alle for én" gjelder dersom et NATO-land blir angrepet.
Verdien av denne er imidlertid høyst tvilsom i en potensiell konflikt om Taiwan. Årsaken er enkel: Kina kommer ikke til å angripe USA først. Det mest sannsynlige scenarioet er at Kina invaderer Taiwan, og at USA deretter velger å gripe inn militært. En slik situasjon vil ikke utløse Artikkel 5, ettersom det ikke dreier seg om et angrep på et NATO-land, men en frivillig amerikansk intervensjon i Asia.
Hvorvidt europeiske land vil forholde seg passive eller engasjere seg, er uklart. Opp gjennom årene har det kommet sprikende signaler, og den siste tidens hendelser har vist at Europa knapt klarer å marsjere i takt i egne sikkerhetsspørsmål. Det bør derfor ikke overraske noen at et eventuelt militært engasjement i Sørøst-Asia ikke er noe som er koordinert blant NATO-landene.
Selv om enkelte europeiske ledere har uttrykt støtte til Taiwan, finnes det få indikasjoner på at Europa vil involvere seg militært dersom en konflikt skulle bryte ut. Man risikerer å stå i samme situasjon som USA føler at de gjør nå i Ukraina. "It's not our war"...
Europas militære begrensninger
En av grunnene til at Europa sannsynligvis ikke vil involvere seg direkte i en Taiwan-konflikt, er ikke bare fordi de ikke ønsker å involvere seg. Det er også snakk om mangel på tilstrekkelig militær kapasitet. NATO er i praksis en europeisk sikkerhetsallianse, men den har i overveiende grad vært fokusert på landbasert forsvar i Europa. Store deler av NATOs militære slagkraft er designet for å håndtere trusler fra Russland, ikke for å operere i Stillehavet mot en stormakt som Kina.
Den kanskje største svakheten i europeisk forsvar - og som vi føler her i Norge - er mangel på sjømilitære ressurser. En krig om Taiwan vil i stor grad være en maritim konflikt, hvor luft- og sjøstyrker vil spille hovedrollene. USA har en massiv marinekapasitet med hangarskipgrupper og avanserte ubåter, men europeiske land har i stor grad forsømt sine sjøforsvar. De fleste europeiske mariner har begrensede ressurser, og det er lite sannsynlig at de vil kunne bidra med noe vesentlig i en kamp om Taiwanstredet.
Konsekvenser for europeisk sikkerhet
For Norge og Europa representerer denne situasjonen en ubehagelig sannhet: Europas sikkerhet hviler i stor grad på amerikansk velvilje. Uten USA ville NATO mangle den militære kapasiteten til å beskytte medlemslandene effektivt, og europeiske land har i tiår redusert forsvarsbudsjettene med vissheten om at Washington alltid vil stille opp.
Men hva skjer hvis USA blir dypt involvert i en konflikt i Asia? Vil amerikanske ressurser fortsatt være tilgjengelige for å avskrekke Russland i Europa? En krig mellom USA og Kina vil uunngåelig trekke amerikanske ressurser vekk fra Europa, og det kan etterlate europeiske land i en langt mer sårbar posisjon – både politisk og militært.
Global betydning utover det militære
Taiwan-konflikten er ikke bare en regional maktkamp mellom USA og Kina – den har globale implikasjoner. En krig i Stillehavet vil påvirke alt fra handelsruter til energiforsyning og økonomisk stabilitet. Samtidig kan det utløse en ny strategisk realitet der Europa tvinges til å stå mer på egne bein.
I debatten rundt Taiwan fremheves ofte landets posisjon som et fyrtårn i teknologisk utvikling, spesielt innen produksjon av avanserte mikrobrikker. Dette har gitt konflikten en økonomisk dimensjon som gjør den til noe mer enn kun et internt kinesisk anliggende.
Likevel er det viktig å huske at USAs allianse med Taiwan ble etablert lenge før mikrobrikker ble Taiwans store fortrinn. Sikkerhetsgarantien til Taiwan er også et uttrykk for en "rød linje" mot kinesisk ekspansjon i Sørøst-Asia – en region der imperialistiske nasjonbyggingsprosjekter har lang historie, akkurat som i Europa.
