Smart logistikk

Fakta: Jan Ola Strandhagen

Han er Professor logistikk ved NTNU og betraktes som en døråpner for effektiv verdikjede. Ifølge professoren selv er logistikk kjernen i et moderne samfunn. Studenter og fremtidens logistikere er logistikkprofessorens viktigste sparringspartnere på teknologiens høyborg, NTNU, i Trondheim, hvor han har vært på fulltid siden 2014. Strandhagen var også nærmere 30 år i SINTEF, og har vært senterleder for SFI NORMAN (senter for forskningsdrevet innovasjon; Norwegian Manufacturing) fram til avslutningen i 2014.

Digitalisering er rett og slett på moten som vi sa i min ungdom. Og begreper som automatisering og smarte løsninger brukes flittig i reklame for både det ene og andre. Og hva med autonomi, hva legger vi i det? Merkeligst av alt er kanskje begrepet Industri 4.0, er det liksom en forhåndsvarslet revolusjon i industriell produksjon på gang? Er det relevant og viktig for oss alle?

Jeg liker å si at produksjon, industri og logistikk alle er en konsekvens av spesialiseringen som skjedde i samfunnene for noen tusen år siden og har pågått fram til vår tid. Noen smarte og handy mennesker ble bedre enn andre på å lage redskaper og klær av de trærne, dyreskinn og hva de enn brukte som råmateriale. Etter hvert forstod noen hvordan man kunne bryte berg og utvinne metaller som man kunne lage stadig mer kompliserte og avanserte ting av. I dag vil vi kalle dem håndverkere. Rundt 1750 ble det utviklet mange eksempler på det vi i dag kaller maskiner; dampmaskinen og trådspinneren som fikk navnet Spinning Jenny er mest kjent. Dette omtales som den første industrielle revolusjon. Nye typer maskiner kom til, nye produkter, og den teknologiske utviklingen brakte fram masseproduksjonsmetodene. Henry Fords fabrikker for å masseprodusere biler er blitt stående som symbolet på den andre industrielle revolusjonen, men elektrifiseringen må også være med i dette bildet. Etterkrigstiden fram til 80 tallet var perioden hvor datamaskinene for alvor ble en realitet, og den teknologien skapte den tredje industrielle revolusjonen; når man kunne styre maskiner ved bruk av datamaskiner, og man gikk fra mekanisert til automatisert produksjon.

Den fjerde industrielle revolusjonen, den som er varslet å skulle pågå nå, handler om å få alt til å henge sammen med alt, og denne sammenhengen skjer digitalt. I en produksjonsbedrift vil det si at digital informasjon om maskiner, produkter, mennesker, lokaler, steder osv. er koblet sammen. Langrennsløperen bestiller en litt lengre ski i butikken (eller hjemme på Ipaden) og når hun trykker bestill vil fabrikken og alle maskinene få beskjed om å stille seg om til å produsere akkurat dette skiparet. Det finnes fabrikker hvor vi får til mye slik som dette i dag, men fortsatt må noen mennesker være innom for å få dette til å skje. Og dette gjelder kun produkter som er nesten helt standardisert, og med kun noen få valgmuligheter.

Hva mener vi med å være smart? En smart maskin, smart fabrikk, smart lager eller et smart produkt, hva er nå det? Det må være å kunne realisere Pippi sin tanke; Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. Å kunne gjøre noe for første og eneste gang, og få det til. Uten prøving og feiling og uten sløsing med material, energi eller noe.

Er en robotgressklipper smart? Tja, den beveger seg jo automatisk, om enn fryktelig sakte. Den registrerer hindringer, og den kan gå på kryss og tvers. Men finner den ut hvor gresset gror best og klipper oftere der enn andre steder? Og hvis den blir flytta vekk fra plena, for eksempel ved at noen stjeler den, vil den kunne finne hjem slik katten gjør langs bakken eller brevdua gjør i lufta. Nei den lærer ikke, og den mangler mange sanser, kjenner ikke annet enn det avgrensa plenområdet den er satt til å klippe.

Hvor langt er det fra den hjelpsomme, men ikke smarte, gressklipperen til autonome biler og båter? Biler som kan ferdes på veien uten at annen styring enn at noen har fortalt den hvor turen i dag skal ende. Det utvikles, prøves og forskes. Det er langt fram til vi ser en armada av sjølgående biler på norske veier, vi trenger ikke planlegge for det i dag. Men vi får små biter av den teknologien som utvikles nesten dag for dag. Vindusviskere som slår seg på når ruta blir våt, hjelp av styringa til å holde seg i rett fil for ikke å snakke om «GePeSn» som forteller oss om en bedre rute enn den vi sjøl har tenkt ut.

Veifinneren eller det digitale kartet eller hva du nå kaller den er et ganske illustrativt eksempel. Den henter informasjon om hvor du har booket hotell, og tilbyr seg å finne veien dit (integrerte systemer). Den henter sanntidsopplysninger, køer for eksempel, og mer statiske data fra kart, den setter sammen masse informasjon (en slags big data analyse) og kommer med et forslag til hvilke veier du bør kjøre. Men den tar ikke ansvar for gasspådrag og hvor mye bilen svinger. Og selv om bilen måler både temperatur og glatt vei omsettes dette ikke til «GePeSns» beregning av ankomsttid. Den husker heller ikke alt fra tur til tur. Men følger vi den veldig konsentrert vil vi som kjører heller ikke lære oss ruta til neste gang; vi har gitt «GePeSn» et ansvar som gjør at vi ikke trenger å være smarte.

Sammenkobling mellom fysiske ting og digitalisert informasjon om de samme tingene kaller mange Internet of Things. Slik har vi hatt det lenge på noen områder. Når bilen passerer bommen leses brikken eller bilskiltet av en antenne eller et kamera, og informasjonen skaper en pengetransaksjon mellom bileier og eieren av veien.

Digitale modeller av en virkelighet har blitt til digitale skygger og digitale tvillinger. For noen tiår siden ringte vi hytta varm. Med litt avanserte sensorer og brikke på ovner og i lufta kan vi ha en modell av hyttevarmen på Ipaden, og når vi justerer temperaturen på modellen blir ovnene justert. Den digitale og den virkelige tvillingen gjør som tvillinger flest; de gjør det samme. Men når vi installerer en ny ovn må vi inn for å oppdatere modellen. Så noen ekte digital tvilling er det ikke.

For produksjon og logistikk er det veldig mye av det som skjer rundt produktet eller tjenesten som er digitalisert, selv om noen produkter også har fått en annen leveranseform. Avisproduktet leveres på nett, og trykking og distribusjon er kraftig redusert. En drosje er fortsatt en bil og en sjåfør, men bestilling og betaling er digitalisert. Det lages lite mynter og sedler og de sendes ikke rundt lengre; pengetransaksjoner er digitalisert. Vi ringer ikke etter Pizza, det er en app som står for bestilling, men leveranser skjer med bil eller sykkelbud som før. Å lage produkter med en «printer som kan printe i 3 dimensjoner» som du kan ha nær deg er en del av framtida. Men primært for noen få unike produkter eller for eksempel reservedeler i grisgrendte strøk.

Pølser og ski, bukser og TVer må lages og flyttes. Prosessene rundt som handler om bestilling, planlegging, prognostisering og alt slikt er digitalisert. Og mye av de fysiske prosessene er automatisert og styres digitalt. Men ikke alt; pakking, stabling, lasting og kjøring er mye som før. Men de som gjør jobben har digital støtte til å finne vei, finne rett pakke eller sjekke om det er rett vare. Rett vare skal fortsatt fram til rett kunde i tide og med god informasjon. Og kostnaden i verdikjeden må være lavere enn hva kunden er villig til å betale, ellers blir det ingen handel.

Nå handler det om å bli smarte. Og teknologien er her; raskere, billigere, enklere å bruke, mobil og individualisert; og tilpasses meg og deg og vårt behov. Og den er så tilgjengelig for oss og så mye lettere å bruke at vi alle kan ta del. Og nå kan «kidsa å kode», og disse kidsa skal jobbe i din bedrift. Standarder er viktig som aldri før, men løsningen må være din for at den skal være smartere enn konkurrenten sin.

Informasjon er viktig, digitalisering enda viktigere, men det er smart bruk av den som er den nye oljen.