Fra raketter til base: En logistikkoperasjon uten sidestykke

I april markerte menneskeheten en ny milepæl: Aldri har astronauter vært lenger unna jordkloden. Oppdraget er ikke en isolert hendelse, men del av en større satsing ledet av NASA.

Med romprogrammet Artemis – der man i april har gjennomført delfase to (Artemis II) - flyttes bemannet romfart tilbake til dyprommet. Det markerer et tydelig skifte: fra operasjoner i lav jordbane til aktivitet i et miljø der avstand, tid og risiko får en helt annen betydning.

For Christian Hauglie-Hanssen, administrerende direktør i Direktoratet for romvirksomhet, er dette først og fremst starten på noe langt større.

– Jeg tenker først og fremst på utfordringen med å etablere en langsiktig operativ base på Månen, forklarer han til Logistikk Inside.

Hele verdikjeden må bygges

Det er lett å fokusere på selve oppskytningen. Men ifølge Hauglie-Hanssen er dette bare starten på en langt mer omfattende operasjon.

– Ser du hele verdikjeden under ett, handler det om alt fra produksjon av raketter til det som skjer etter at de har forlatt Jorden, sier han.

Produksjonen skiller seg tydelig fra tradisjonell industri. Små serier, lange ledetider og spesialtilpassede komponenter gjør planleggingen både kompleks og krevende.

– Det er mye spesialvarer, kvalifiserte metaller og elektroniske komponenter. Hele bestillingsfasen må planlegges veldig nøye, forklarer han.

Når systemene først er klare, må de fungere. Det finnes ingen mulighet til å gjøre det på nytt.

- Første fase av en etablering på månen vil nok bygges opp av mindre, ferdige moduler som transporteres fra jorda og settes sammen på månen. Litt slik man bygget den internasjonale romstasjonen, forklarer han.

Fra dagens romlogistikk til dyprom

I dag er romlogistikk allerede en etablert operasjon i lav jordbane. Forsyningsfartøy sender jevnlig opp flere tonn med utstyr, mat og teknologi til den internasjonale romstasjonen (ISS).

I én enkelt leveranse kan det dreie seg om rundt fem tonn med last som skal frem, håndteres i bane og deretter returneres som avfall.

Dette skjer gjennom et samspill mellom aktører som NASA, Northrop Grumman og SpaceX, der oppskytning, transport og mottak er nøye koordinert.

Forskjellen er at denne modellen nå forsøkes flyttet langt ut i rommet – uten mulighet for rask korrigering dersom noe går galt.

Hvorfor Månen?

Månen er heller ikke et mål i seg selv. Ifølge Hauglie-Hanssen handler dette om tre ting.

– Det handler om å lære å bo, lære å produsere og forberede videre ferd ut i rommet, forklarer han.

Først må man etablere en base og forstå hvordan mennesker kan leve i et ekstremt miljø over tid. Deretter må man utvikle produksjon og ressursutnyttelse lokalt.

Det siste er det langsiktige målet: å bruke erfaringene som et springbrett for videre ferd, blant annet mot Mars. 

– En viktig motivasjon er å forberede seg for videre ferd ut i rommet. Vi snakker her om prosjekter som strekker seg veldig langt frem i tid, sier han.

Månestøv som ressurs – og problem

En sentral del av strategien er å utnytte lokale ressurser. På Månen er det både vannis og naturlige byggematerialer.

– Man kan se for seg å bruke månestøv til å bygge strukturer, sier Hauglie-Hanssen.

Regolit kan brukes til å bygge beskyttede strukturer, blant annet ved hjelp av 3D-printing. For å beskytte mot stråling må man trolig grave seg ned.

– Du må sannsynligvis grave deg ned og bygge strukturer som beskytter, forklarer han.

Men regoliten er også en operasjonell utfordring. Det fine støvet er skarpt, elektrostatisk og kan skade både utstyr og mennesker. Det må håndteres gjennom egne systemer, prosedyrer og barrierer. Det innebærer nye logistiske utfordringer i seg selv.

Samtidig peker han på vannis som en nøkkelressurs.

– Det vil trolig være helt avgjørende å nyttiggjøre seg av denne ressursen, sier han.

Vann kan brukes direkte, men også spaltes til oksygen og hydrogen – og dermed bli både pusteluft og drivstoff (hydrogen).

En base – ikke et besøk

Ambisjonen er å etablere en operativ base, ikke gjennomføre korte opphold.

– Du må ha trygge arbeidsomgivelser, tilgang på energi og materialer, og en produksjonsprosess, sier Hauglie-Hanssen.

Han sammenligner det med etablering av et produksjonsanlegg. Samtidig understreker han hvor krevende dette er i praksis.

– Jeg tror noen undervurderer hvor krevende dette er operativt. Ikke minst fra et logistikkperspektiv, sier han.

Miljøet er ekstremt.

– Det er svært ugjestmilde omgivelser. Dette er pionérvirksomhet som vil være grensesprengende på alle måter, sier han.

Mot selvforsyning

En av de største utfordringene er å redusere avhengigheten av leveranser fra Jorden.

– Det er ikke realistisk å produsere alt lokalt i første omgang. For eksempel vil mat måtte transporteres. I det minste i en innledende fase, sier Hauglie-Hanssen.

Samtidig arbeides det med å flytte deler av verdikjeden ut i rommet.

– Man kan sette opp en elektrolysestasjon for å få oksygen og hydrogen, forklarer han.

Dette krever etablering av ny infrastruktur.

– Da må du sette opp et produksjonsanlegg, sikre strøm og bygge opp hele systemet, sier han.

Ambisjonen er å gå fra transportbasert til produksjonsbasert drift.

Norsk industri i verdikjeden

Selv om Norge ikke sender egne romfartøy, er norske aktører allerede inne i verdikjeden gjennom European Space Agency.

– Norsk industri deltar gjennom ESA-programmer, forklarer Hauglie-Hanssen.

Blant aktørene som har posisjonert seg som leverandører til romfartsindustrien er selskaper som Kongsberg Aerospace & Defence, Kongsberg Satellite Services (KSAT) og Nammo. Selskapene bidrar blant annet med satellittkommunikasjon og rakettmotorer. 

En operasjon uten marginer

Når alle leddene settes sammen, fremstår Artemis som noe langt mer enn en romferd.

Det er en operasjon der produksjon, transport, energi og drift må fungere som ett sammenhengende system.

– Det er helt vesentlig at forsyningene fungerer og kommer frem på en sikker måte, sier Hauglie-Hanssen.

Samtidig må man unngå å skape nye problemer. Her står gjenbruk og miljø inn for fullt.

– Du må sørge for at du ikke forsøpler, og ikke minst at du ikke ødelegger arbeidsmiljøet ditt, forklarer han. 

Når avstanden er så stor og alternativene ikke finnes, er det én ting som gjelder: Alt må fungere. Hver gang.