Kort oppsummert
- Jernbanen i Europa er en svakhet i møte med sikkerhetsutfordringer, ifølge NATO-rådgiver og tidligere landsjef for det amerikanske forsvaret i Europa, Ben Hodges.
- Hodges foreslår et militært "Schengen-system" for raskere grensekryssing av militære transporter.
- Diskusjoner om tilpasning av sivil infrastruktur til militære behov pågår i hele Europa, også i Norge, Sverige og Finland.
Oppsummeringen er generert av Labrador AI, men gjennomlest av en journalist.
- Jernbanen er Europas skjulte svakhet i møte med et mer ustabilt sikkerhetsbilde. Brannfakkelen er kastet ut av Ben Hodges til bransjenettstedet RailFreight. Hodges er ingen hvem som helst, han var leder for US Army Europe - det amerikanske landforsvaret i Europa - fra 2014 til han pensjonerte seg fra US Army i 2018. Han er nå logistikkrådgiver for NATO (NATO Senior Mentor for Logistics).
– Dette handler ikke om tog som går fort, men om hvor raskt vi kan handle, sa Hodges.
Som tidligere NATO-rådgiver og general i Europa har han sett forsvarskjedene fra innsiden. I 2015 ble han konfrontert med problemet da amerikanske styrker i Baltikum ikke fikk levert reservedeler fordi det krevde omfattende papirarbeid å krysse EU-grenser – til tross for at det handlet om NATO-land.
– Vi snakker ikke om stridsvogner, men om reservedeler. Det tok altfor lang tid, understreket han. Så skal det naturligvis anføres at kravet om å ha papirene i orden gjaldt i fredstid og ikke i en eksistensiell krig.
Hodges har derfor tatt til orde for å etabler et militært Schengen-system: et juridisk rammeverk som lar militære transporter krysse grenser raskt og effektivt – uten å ignorere sikkerhets- og fareregler.
Problemet er ikke unikt for kontinentet. Også i Norge og Norden har spørsmålet om jernbaneinfrastruktur og forsvar blitt aktualisert etter krigen i Ukraina. Både i Sverige og Finland pågår diskusjoner om hvordan sivil infrastruktur må tilpasses militære behov, ikke minst på bakgrunn av deres NATO-medlemskap.
I Norge har debatten om jernbanens rolle i beredskap og forsvar vært lavmælt, men tilstede. Forsvarets behov for å kunne flytte tungt materiell raskt til Nord-Norge, der avstanden er lang og kapasiteten sprengt, har flere ganger blitt trukket frem – særlig etter vinterøvelser der det har vært trøbbel med transporten.
Hodges peker videre på tre konkrete utfordringer: byråkratiske hindringer, manglende infrastruktur og lav kapasitet. Blant annet hindrer ulike sporvidder – som 1520 mm i Baltikum kontra 1435 mm i store deler av EU – rask bevegelse. Rail Baltica-prosjektet skulle løse dette, men etter ti år er det fortsatt ikke ferdigstilt.
Et annet problem er mangel på tilgjengelig kapasitet. Ifølge Hodges er DB Cargos kapasitet langt under det som kreves for å flytte flere panserbrigader samtidig. Under den kalde krigen hadde mange europeiske land egne militære jernbaneenheter – i dag er det overlatt til private aktører.
Han foreslår en europeisk variant av det amerikanske Civil Reserve Air Fleet-systemet, der transportselskaper forplikter seg til å stille opp på kort varsel i bytte mot stabile kontrakter.
Ukrainas håndtering av sitt jernbanenett under krig nevnes som forbilledlig: togene går, til tross for angrep. Hodges mener Europa må lære av denne typen redundans og reparasjonsevne.
– Alle som har reist med tog fra Polen til Kyiv sier det samme: De kommer frem, og det går til riktig tid, sier Hodges
