CBAM: Slik skal EU prise utslippene i importvarene

CBAM står for Carbon Border Adjustment Mechanism og omtales gjerne som EUs karbontoll. Det er likevel ikke en vanlig toll beregnet ut fra varens verdi. Kostnaden bestemmes av klimagassutslippene som oppsto da varen ble produsert.

Ordningen er utviklet av EU som en del av klimapakken «Fit for 55» og er regulert gjennom forordning (EU) 2023/956. Den omfatter i første omgang utvalgte varer innen jern og stål, aluminium, sement, gjødsel, hydrogen og elektrisitet.

CBAM gjelder ikke bare råvarer. Også enkelte bearbeidede produkter, blant annet rør, tanker, skruer og bolter, er omfattet.

Skal hindre at utslippene flyttes

Bakgrunnen er EUs kvotesystem, EU ETS. Europeiske industribedrifter må levere utslippskvoter for klimagassutslippene sine. Det gjør utslippsintensiv produksjon dyrere og skal gi bedriftene et økonomisk insentiv til å investere i renere teknologi.

EU ETS gjelder i EUs medlemsland samt Norge, Island og Liechtenstein. Sveits har et eget kvotesystem som er koblet til EU ETS, og er derfor også unntatt fra CBAM. Import fra andre europeiske land, som Storbritannia og Tyrkia, er i utgangspunktet omfattet.

Problemet oppstår dersom europeiske produsenter taper mot importvarer fra land uten tilsvarende karbonprising. Produksjonen kan da flyttes ut av kvoteområdet, mens varene importeres tilbake. Utslippene går ned i Europa, men ikke nødvendigvis globalt. Dette kalles karbonlekkasje.

CBAM skal tette dette hullet ved å gi importvarene en karbonkostnad som gradvis skal tilsvare kostnaden europeiske produsenter møter i kvotesystemet. Samtidig trappes gratiskvotene til europeisk industri ned.

Kostnaden blir derfor begrenset de første årene, men øker særlig fra 2029 og frem mot full innfasing i 2034 (se tabell).

Importøren må kjøpe sertifikater

Det er importøren – eller en representant som påtar seg ansvaret – som må gjøre opp for utslippene. Det skjer ved å kjøpe CBAM-sertifikater. Prisen skal følge den ukentlige gjennomsnittsprisen på auksjonerte utslippskvoter i EU ETS.

Kostnaden beregnes ut fra varens såkalte innebygde utslipp. Det er utslippene fra produksjonen av varen, og for noen produkter også fra produksjonen av innsatsvarene som er brukt.

Importøren kan benytte faktiske utslippstall fra produksjonsanlegget eller standardverdier fastsatt av EU. Faktiske utslippstall må kontrolleres av en akkreditert verifikatør.

Standardverdiene får et påslag som skal gjøre det mer attraktivt å hente inn faktiske data. For de fleste varegruppene er påslaget planlagt til 20 prosent i 2027 og 30 prosent fra 2028. For gjødsel er påslaget én prosent.

Utslippstallet følger produksjonsanlegget, ikke bare varen eller leverandøren. To partier med samme varenummer kan derfor få ulik CBAM-kostnad dersom de er produsert ved forskjellige fabrikker.

Dersom produsenten allerede har betalt en karbonpris i produksjonslandet, kan denne trekkes fra CBAM-forpliktelsen. Importøren må dokumentere hva som faktisk er betalt, etter eventuelle rabatter, refusjoner eller andre former for kompensasjon. Detaljreglene for beregningen og dokumentasjonen var fortsatt ikke endelig vedtatt høsten 2026.

Sertifikatene skal kjøpes gjennom en felles løsning som etableres og forvaltes av EU-kommisjonen. Kjøpsordren legges inn i CBAM-registeret, mens betalingen håndteres på en egen salgsplattform. Salget skal etter planen åpne 1. februar 2027.

Rundt 350 norske importører kan omfattes

EU hadde en overgangsperiode med rapporteringsplikt fra oktober 2023 til utgangen av 2025. Betalingsplikten startet 1. januar 2026. Sertifikatene som dekker importen i 2026, skal imidlertid først kjøpes og leveres i 2027.

Norge deltar i EU ETS gjennom EØS-avtalen. Varer med norsk opprinnelse kan derfor eksporteres til EU uten CBAM-kostnad. Det samme gjelder varer fra Island, Liechtenstein og Sveits.

Samtidig arbeider Norge med å innføre CBAM på import fra tredjeland. Stortinget vedtok den norske CBAM-loven i juni 2026, men loven kan først tre i kraft når regelverket er innlemmet i EØS-avtalen. Målet er at reglene skal gjelde fra 1. januar 2027.

Regjeringen anslår at rundt 350 norske virksomheter kan bli sertifikatpliktige.

For jern og stål, aluminium, sement og gjødsel går hovedgrensen ved mer enn 50 tonn samlet nettovekt per kalenderår. Grensen er ikke et fradrag: Passeres den, omfattes hele den aktuelle importen det året – ikke bare tonnene over grensen. Elektrisitet og hydrogen omfattes fra første importerte mengde.

Importører over grensen må autoriseres, levere en årlig CBAM-erklæring og kjøpe sertifikater. Også importører under grensen må etter den planlagte norske ordningen registrere seg hos Tolletaten og rapportere CBAM-varene i tolldeklarasjonen.

For vareeiere betyr dette nye krav til vareklassifisering, opprinnelse, nettovekt og leverandørdata. Transporten er ikke CBAM-belagt, men transportører og speditører blir involvert gjennom tolldeklarasjonen og dokumentflyten. En direkte tollrepresentant kan etter det foreslåtte norske regelverket påta seg rollen som ansvarlig CBAM-deklarant.

Miljødirektoratet er hovedansvarlig og koordinerende myndighet og skal følge opp CBAM-erklæringene og sertifikatoppgjøret. Skatteetaten skal behandle søknader om autorisasjon og kreve inn pengekrav, mens Tolletaten skal registrere importører, kontrollere vareførselen og formidle importopplysninger.

Klimatiltak eller grønn handelshindring?

Store deler av europeisk og norsk industri støtter CBAM fordi ordningen kan gi likere konkurransevilkår. Den kan også gjøre det mer lønnsomt for produsenter utenfor kvoteområdet å dokumentere og redusere utslippene sine.

Det er likevel for tidlig å slå fast hvor stor klimaeffekten blir.

Kritikerne peker på omfattende rapporteringskrav, dyrere innsatsvarer og risiko for handelskonflikter. Utviklingsland frykter at ordningen vil ramme produsenter som mangler kapital, målesystemer og tilgang til ren energi. Flere land har anklaget EU for å bruke klimapolitikken som et handelspolitisk vern.

En annen innvending er såkalt «resource shuffling»: Produsentene kan sende sine reneste varer til Europa og selge den mer utslippsintensive produksjonen andre steder. Da blir den europeiske importen grønnere uten at verdens samlede utslipp nødvendigvis faller.

Europeiske produsenter peker samtidig på at CBAM jevner ut konkurransen i hjemmemarkedet, men ikke hjelper dem når de eksporterer til land uten karbonpris.

EU vurderer allerede å utvide ordningen til flere bearbeidede produkter. For norske vareeiere er CBAM derfor mer enn en ny karbonkostnad. Det er starten på et system der utslipp, opprinnelse og produksjonssted blir en del av varens grensedokumentasjon – og etter hvert også av innkjøpsprisen.

For vareeiere innebærer dette nye krav til produktklassifisering, opprinnelse, nettovekt og leverandørdata. Utslippstallet følger produksjonsanlegget, ikke bare leverandøren. To partier med samme varenummer kan dermed få ulik CBAM-kostnad dersom de er produsert ved forskjellige verk.

Transporten er ikke i seg selv CBAM-belagt. Transportører og speditører blir likevel involvert gjennom tolldeklarasjonen, dokumentflyten og kontrollen med varekoder og opprinnelse. En tollrepresentant kan etter det foreslåtte norske regelverket også påta seg rollen som ansvarlig CBAM-deklarant. Det innebærer både en ny tjenestemulighet og et betydelig ansvar.

Miljødirektoratet skal kontrollere CBAM-erklæringene og sertifikatoppgjøret. Skatteetaten skal behandle søknader om autorisasjon og kreve inn pengekrav, mens Tolletaten skal registrere importører, kontrollere vareførselen og rapportere importopplysninger. Utslippsdataene skal kontrolleres av akkrediterte verifikatører.

• Her finner du mer info hos henholdsvis Miljødirektoratet og Tolletaten.

Les også:

Fire måneder før start mangler viktige CBAM-brikker