Terje Ringstad og Ingrid Ringstad i Ringstad Transport AS.Foto: Glenn Lund.
Kaffepraten: Terje og Ingrid Ringstad, Ringstad Transport
MOSS: Forrige kaffeprat var med Ståle Bjørdal, grunnlegger av GF Logistikk. Han meldte om at transportbransjen var et tilfeldig, men lykkelig karrierevalg for hans del. Denne uken har vi tatt en prat med Terje Ringstad, og for han var det aldri noe reelt alternativ å gjøre noe annet enn å leve av lastebil.
Vi møter Terje og kona Ingrid i Ringstad Transports lokaler
på Årvoldskogen, et stenkast fra E6 rett syd for Moss. Mens Terje har rollen
som daglig leder og stort sett er å finne på kjørekontoret, er Ingrid
administrativ leder.
Kaffekoppen rekker knapt å bli lunken før Terje gjenforteller
historien om sin nær forestående entré til denne verden, der en lastebil spilte
en kuriøs, men på mange måter treffende birolle.
- Faren min kjørte moren min bort til fødestua i tankbilen
sin, og fartet videre på jobb, sier han om opptakten til sin egen fødsel for 54
år siden.
Og nettopp lastebilen til faren Per ble en sentral del av
oppveksten.
- Jeg var jo med faren min over alt da han var ute og
kjørte, spesielt i skoleferier, forteller han.
Foretrakk
fiskeboller fra Vesterålen
Også moren Iris var en del av transportbedriften de første
årene. Og Terje mimrer mer enn gjerne tilbake til middagsbordet i barndomshjemmet
på begynnelsen av 1990-tallet.
Det hadde seg nemlig slik at Noblikk-Skanem, en av landets
største produsenter av hermetikkbokser holdt til i Moss. Det var en viktig
kunde for Ringstad Transport helt frem til bedriften ble lagt ned. Tomme
hermetikkbokser ble distribuert rundt omkring i hele Norge.
- Hver gang moren min skulle kjøpe fiskeboller i butikken, passet hun alltid på å få tak i fiskeboller fra Vesterålen. Ikke fordi de
nødvendigvis smakte best, men fordi det var de som ble fraktet lengst vekk og
dermed ga oss høyest fraktpris, smiler han.
Ville bli
lastebilmekaniker, men hoppet av for å bli hjelpemann
Først trodde han at det var lastebilmekaniker han skulle bli
«da han ble stor».
- Jeg likte å skru og mekke, og gikk på yrkesskolen for å
bli lastebilmekaniker. Jeg søkte også lærlingeplass hos Volvo i Råde, men etter
det første året fant jeg ut at skole ikke var noe for meg, forteller han.
Han begynte isteden å jobbe for faren, som i 1988 hadde
etablert egen transportbedrift, Ringstad og Larsen Transport, sammen med Torbjørn
Larsen.
- I starten var jeg med som hjelpemann. Mest på
distribusjonsruter til Oslo der jeg hjalp til med kart og fungerte som
kjentmann for de som ikke var vant til å kjøre der. Dette var jo lenge før man
hadde GPS og mobiler, så man måtte være lokalkjent eller finne frem ved hjelp
av en god gammeldags kartbok, forteller han.
Kjøpte
seg inn i bedriften i 1991
Etter hvert begynte han imidlertid å kjøre selv, og fikk
egen bil med faste ruter mellom Østfold og Oslo.
I 1991 kjøpte han Larsens aksjer og firmaet ble en
tradisjonell far og sønn-bedrift som endret navn til dagens bedriftsnavn,
Ringstad Transport.
Torbjørn Larsen kom imidlertid tilbake som bileier og kjørte
fast for selskapet i mange år.
Sjåførkarrieren
stoppet av ublidt møte med en «potetåker»
Det ble mange turer bak rattet de første årene, men på en
«potetåker» i Ørje skjedde det som gjorde at han så at den fremtidige
jobbkarrieren ikke nødvendigvis var bak et ratt, men bak en PC på kjørekontoret.
- Jeg var jo ikke noen kontormann, jeg. Jeg hørte hjemme bak
rattet. Men jeg var like glad i å spille fotball som å kjøre lastebil og spilte
litt hobbyfotball i 6. divisjon. På en bortekamp i Ørje røk jeg korsbåndet. Og
den gangen gipset de hele beinet når man fikk den type skader. Så da var det jo
uaktuelt å kjøre på en lang stund. Da måtte jeg flytte inn på kontoret for en
lengre periode og bidra på kjørekontoret. Og jeg så jo at jeg gjorde god nytte
for meg der også og fikk en mestringsfølelse da det gikk såpass bra, smiler
han.
Noen turer til bak rattet har det blitt, men i dag er 54-åringen
først og fremst å finne på kjørekontoret, med mobilen i hånda eller ute på
kundemøter.
- Jeg prøver å være en del ute i felt. Det er viktig å skape
de personlige relasjonene og å få «tak på» hvordan vi kan hjelpe kundene med
deres transportbehov. Vår styrke skal være en god og personlig oppfølging og høy
grad av fleksibilitet, sier han.
Ifølge ekteparet har de ansatte spilt en nøkkelrolle i utviklingen av selskapet.
- Flinke
og engasjerte ansatte i alle roller har vært avgjørende. Ingenting av det vi
får til hadde vært mulig uten staben vi har. De fleste har vært hos oss
lenge, gjennomsnittlig ansiennitet er 13 år. Det er vi stolte av. Og det
gjør jo at vi også er trygge på at oppgaver blir utført i henhold til
forventninger og krav. De gjør mye mer enn vi kan forvente av dem, hva mer kan en håpe på som bedriftsleder, smiler duoen.
Runder 35
år i sommer
Bedriften fyller 35 år i år, noe som vil markeres med åpent
hus ved hovedkontoret i Moss i august. Far og grunnlegger Per overlot rollen
som daglig til sønnen i 2003 og er ikke lenger en del av den operative driften
i selskapet, men sitter fremdeles i styret.
Ingrid kom inn i den daglige driften rett etter
årtusenskiftet. Ekteparet har holdt sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre
godt.
- Mange har spurt meg «Hvordan orker dere å jobbe sammen?
Blir dere ikke lei av hverandre å være sammen 24 timer i døgnet?». Da må jeg
snu på det og si at om vi ikke hadde jobbet sammen, er jeg nesten sikker på at
det hadde blitt en skilsmisse for lenge siden. For dette er langt ifra noen
«åtte til fire»-jobb. Terje er «på» hele tiden, og ved at jeg er med i den
daglige driften selv hver dag så har jeg også blitt med på den livsstilen. Da
har det blitt «vår greie», smiler Ingrid.
Måtte
pantsette huset
Livet som ektepar og bedriftseiere har imidlertid ikke
alltid bare vært en dans på roser. Den gangen de måtte pantsette huset for å
holde hjulene i gang, sitter fortsatt i.
- Det bygget vi sitter i nå ble bygget rett før finanskrisen
slo til. Vi hadde en god dialog med banken i forkant og fortalte at vi hadde
planer om å leie ut 2. etasjen for å bidra til den langsiktige finansieringen. Siden
vi var litt usikre på hvilken bedrift som skulle leie her, så hadde vi en muntlig
avtale med banken om å vente og se hvilken bedrift som skulle inn her før vi
bestilte innredning i utleieetasjen. Alt så rosenrødt ut, helt frem til finanskrisen
traff. Da fikk vi oss en skikkelig trøkk. For da bygget sto klart og vi gikk
til banken og ba om å få låne det vi trengte til innredningen i 2. etasjen, som
den opprinnelige avtalen var, fikk vi bare beskjed om at «Sorry, det går ikke»,
forteller Terje.
- Vi har vel aldri vært lenger nede enn vi var da. Vi satt
der med et splitter nytt bygg og var helt avhengig av å få det ferdig så vi
kunne betale ned på lånet. Jeg skal innrømme at vi sov dårlig noen netter da,
sier han.
- Heldigvis har vi alltid drevet nøysomt og hadde klart å bygge
oss opp en liten buffer, samtidig som vi måtte gå til skrittet og pantsette
huset. Det gjorde at vi fikk lånet vi trengte, i en annen bank, forteller han.
Tøft
fjorår
Tøft var det også i fjor. Skyhøye diesel- og strømpriser
tæret igjen på egenkapitalen.
- Kostnadsveksten var ekstrem. Strømprisen skøyt i været, og
den fikk vi gjort lite med. Heldigvis fikk vi reddet oss litt inn igjen på
dieselen. For første gang måtte vi innføre et eget variabelt dieseltillegg. Det
satt langt inne å innføre det, for vi er jo sånn skrudd sammen at «en avtale er
en avtale». Men det ble jo så ekstremt at det ikke var noen vei utenom,
forteller Ingrid, og legger til at de stort sett møtte forståelse hos kundene
for grepet.
- Vi opererer i praksis som en transportsentral og har drøyt
50 biler og bileiere som kjører fast for oss. De sto i en fortvilet situasjon
da drivstoffprisene gikk i taket. De fikk en garantisum fra oss samtidig som vi
avsto alle gebyrer i 2022, i tillegg til at de naturligvis også fikk hele
dieseltillegget vi fakturerte kundene, forteller Terje.
Bilene kjører med Ringstad Transport-profil og
frakter mindre pakker, stykkgods, partilast og farlig gods i et fast rutenett
på Østlandet. Selskapet har dessuten ukentlige avganger til Kristiansand,
Stavanger, Bergen og Trondheim.
At bedriften strakk ut en hjelpende i fjor er noe som ble
verdsatt av bileierne.
- Det skulle bare manglet at vi stilte opp for de i en sånn
situasjon. Hadde vi ikke fått løst opp i drivstoff-floken hadde det jo fort
vært sånn at de ikke kunne tatt på seg jobben å kjøre godset for oss fordi det
hadde vært for dyrt. Sånn sett var det også i vår interesse at de holdt hjulene
i gang, forteller Terje.
- For oss er det viktig at de som kjører for oss har en
anstendig lønn de kan leve av. De er våre ambassadører og er de kundene våre
treffer der ute. Da må de være fornøyde og stolte av jobben og ønske å kjøre
for oss, understreker han.
Ved hovedkontoret går mesteparten av tiden med til å kapre
gods til bilene og sørge for god fyllingsgrad og effektiv distribusjon, inkludert
fokus på retningsbalanse ved å fylle opp bilene også på returtransporten.
- Det er viktig. Skal man få en transportbedrift til å gå
rundt kan man ikke kun få betalt for den ene strekningen, man må også utnytte
returen, sier han.
Gikk fra å
eie til å leie i 2006
Overgangen fra å eie egne biler til å gå over til å leie inn
transporttjenestene var et veiskille for bedriften. Det skjedde i 2006, med
oppkjøpet av Vestby Varetaxi. Forretningsmodellen som hadde fungert godt for
sistnevnte ble innført også hos Ringstad.
Å gå fra å eie til å leie frigjorde ikke bare kapital og
bedret likviditeten, det ga også positive effekter både på jobb og på
hjemmebane for ekteparet.
- Tidligere hadde vi 6-7 biler selv og noe innleie. Det er
jo krevende det også, for man ønsker jo å behandle alle like bra. Det er fort
gjort at man ønsker å gi de beste og mest lukrative oppdragene til egne biler,
og så la de innleide få «restene». Det er ikke helt fair i min bok. Og selv om
man ikke forskjellsbehandler, er det fort gjort for innleide å tro at man gjør
det, for de sitter jo ikke med den samme oversikten som oss om oppdragene og
godsflyten. For oss har det derfor vært mest ryddig å sette ut transporten. Nå
har vi bare en bil selv, en elektrisk varebil som går på lokaldistribusjon,
forteller Terje.
Ingrid legger til at det var en annen stor fordel med å
sette ut bilparken.
- Da vi eide bilene selv gikk det bort mye tid på å fikse
biler. Du tok deg jo av alt av vedlikehold. Det var alltids noe å fikse. Så det
var fint å se litt mer til deg, smiler hun og kikker bort på ektemannen.
- Ja, det gikk mye tid. Men det tok jo ikke bare tiden min,
det tok også bort en del av oppmerksomheten fra andre ting som jeg fikk tid til
å prioritere isteden. For bedriften var det viktig, sier Terje.
3PL-lager
En av tingene han kunne prioritere var å utvikle selskapets
tidligere omtalte hovedkontor, med 360 kvadratmeter kontorarealer fordelt på to
etasjer (de bruker 1. etasje selv og leier ut 2. etasjen) og en 1300
kvadratmeter stor lagerterminal med 1200 palleplasser, som har gitt bedriften
solide ben å stå på også innenfor 3PL-segmentet.
Kundeporteføljen både inne transportsegmentet og 3PL består
av en lang rekke selskaper, og de har bevisst unngått å legge alle eggene i én
kurv.
- En stor grad av diversifisering har gjort oss ganske
robuste i forhold til ulike konjunkturer eller om vi skulle miste en kunde,
sier Ingrid.