Kaffepraten med Terje og Ingrid Ringstad:

Terje Ringstad og Ingrid Ringstad i Ringstad Transport AS.

Kaffepraten: Terje og Ingrid Ringstad, Ringstad Transport

MOSS: Forrige kaffeprat var med Ståle Bjørdal, grunnlegger av GF Logistikk. Han meldte om at transportbransjen var et tilfeldig, men lykkelig karrierevalg for hans del. Denne uken har vi tatt en prat med Terje Ringstad, og for han var det aldri noe reelt alternativ å gjøre noe annet enn å leve av lastebil.

Publisert Sist oppdatert

Vi møter Terje og kona Ingrid i Ringstad Transports lokaler på Årvoldskogen, et stenkast fra E6 rett syd for Moss. Mens Terje har rollen som daglig leder og stort sett er å finne på kjørekontoret, er Ingrid administrativ leder.

Kaffekoppen rekker knapt å bli lunken før Terje gjenforteller historien om sin nær forestående entré til denne verden, der en lastebil spilte en kuriøs, men på mange måter treffende birolle.

- Faren min kjørte moren min bort til fødestua i tankbilen sin, og fartet videre på jobb, sier han om opptakten til sin egen fødsel for 54 år siden.

Og nettopp lastebilen til faren Per ble en sentral del av oppveksten.

- Jeg var jo med faren min over alt da han var ute og kjørte, spesielt i skoleferier, forteller han.

Foretrakk fiskeboller fra Vesterålen

Også moren Iris var en del av transportbedriften de første årene. Og Terje mimrer mer enn gjerne tilbake til middagsbordet i barndomshjemmet på begynnelsen av 1990-tallet.

Det hadde seg nemlig slik at Noblikk-Skanem, en av landets største produsenter av hermetikkbokser holdt til i Moss. Det var en viktig kunde for Ringstad Transport helt frem til bedriften ble lagt ned. Tomme hermetikkbokser ble distribuert rundt omkring i hele Norge.

- Hver gang moren min skulle kjøpe fiskeboller i butikken, passet hun alltid på å få tak i fiskeboller fra Vesterålen. Ikke fordi de nødvendigvis smakte best, men fordi det var de som ble fraktet lengst vekk og dermed ga oss høyest fraktpris, smiler han.

Terje og Ingrid Ringstad

Ville bli lastebilmekaniker, men hoppet av for å bli hjelpemann

Først trodde han at det var lastebilmekaniker han skulle bli «da han ble stor».

- Jeg likte å skru og mekke, og gikk på yrkesskolen for å bli lastebilmekaniker. Jeg søkte også lærlingeplass hos Volvo i Råde, men etter det første året fant jeg ut at skole ikke var noe for meg, forteller han.

Han begynte isteden å jobbe for faren, som i 1988 hadde etablert egen transportbedrift, Ringstad og Larsen Transport, sammen med Torbjørn Larsen.

- I starten var jeg med som hjelpemann. Mest på distribusjonsruter til Oslo der jeg hjalp til med kart og fungerte som kjentmann for de som ikke var vant til å kjøre der. Dette var jo lenge før man hadde GPS og mobiler, så man måtte være lokalkjent eller finne frem ved hjelp av en god gammeldags kartbok, forteller han.

Kjøpte seg inn i bedriften i 1991

Etter hvert begynte han imidlertid å kjøre selv, og fikk egen bil med faste ruter mellom Østfold og Oslo.

I 1991 kjøpte han Larsens aksjer og firmaet ble en tradisjonell far og sønn-bedrift som endret navn til dagens bedriftsnavn, Ringstad Transport.

Torbjørn Larsen kom imidlertid tilbake som bileier og kjørte fast for selskapet i mange år.

Sjåførkarrieren stoppet av ublidt møte med en «potetåker»

Det ble mange turer bak rattet de første årene, men på en «potetåker» i Ørje skjedde det som gjorde at han så at den fremtidige jobbkarrieren ikke nødvendigvis var bak et ratt, men bak en PC på kjørekontoret.

- Jeg var jo ikke noen kontormann, jeg. Jeg hørte hjemme bak rattet. Men jeg var like glad i å spille fotball som å kjøre lastebil og spilte litt hobbyfotball i 6. divisjon. På en bortekamp i Ørje røk jeg korsbåndet. Og den gangen gipset de hele beinet når man fikk den type skader. Så da var det jo uaktuelt å kjøre på en lang stund. Da måtte jeg flytte inn på kontoret for en lengre periode og bidra på kjørekontoret. Og jeg så jo at jeg gjorde god nytte for meg der også og fikk en mestringsfølelse da det gikk såpass bra, smiler han.

Noen turer til bak rattet har det blitt, men i dag er 54-åringen først og fremst å finne på kjørekontoret, med mobilen i hånda eller ute på kundemøter.

- Jeg prøver å være en del ute i felt. Det er viktig å skape de personlige relasjonene og å få «tak på» hvordan vi kan hjelpe kundene med deres transportbehov. Vår styrke skal være en god og personlig oppfølging og høy grad av fleksibilitet, sier han.

Ifølge ekteparet har de ansatte spilt en nøkkelrolle i utviklingen av selskapet.

- Flinke og engasjerte ansatte i alle roller har vært avgjørende. Ingenting av det vi får til hadde vært mulig uten staben vi har. De fleste har vært hos oss lenge, gjennomsnittlig ansiennitet er 13 år. Det er vi stolte av. Og det gjør jo at vi også er trygge på at oppgaver blir utført i henhold til forventninger og krav. De gjør mye mer enn vi kan forvente av dem, hva mer kan en håpe på som bedriftsleder, smiler duoen.

Runder 35 år i sommer

Bedriften fyller 35 år i år, noe som vil markeres med åpent hus ved hovedkontoret i Moss i august. Far og grunnlegger Per overlot rollen som daglig til sønnen i 2003 og er ikke lenger en del av den operative driften i selskapet, men sitter fremdeles i styret.

Ingrid kom inn i den daglige driften rett etter årtusenskiftet. Ekteparet har holdt sammen i tykt og tynt og utfyller hverandre godt.

- Mange har spurt meg «Hvordan orker dere å jobbe sammen? Blir dere ikke lei av hverandre å være sammen 24 timer i døgnet?». Da må jeg snu på det og si at om vi ikke hadde jobbet sammen, er jeg nesten sikker på at det hadde blitt en skilsmisse for lenge siden. For dette er langt ifra noen «åtte til fire»-jobb. Terje er «på» hele tiden, og ved at jeg er med i den daglige driften selv hver dag så har jeg også blitt med på den livsstilen. Da har det blitt «vår greie», smiler Ingrid.

Måtte pantsette huset

Livet som ektepar og bedriftseiere har imidlertid ikke alltid bare vært en dans på roser. Den gangen de måtte pantsette huset for å holde hjulene i gang, sitter fortsatt i.

- Det bygget vi sitter i nå ble bygget rett før finanskrisen slo til. Vi hadde en god dialog med banken i forkant og fortalte at vi hadde planer om å leie ut 2. etasjen for å bidra til den langsiktige finansieringen. Siden vi var litt usikre på hvilken bedrift som skulle leie her, så hadde vi en muntlig avtale med banken om å vente og se hvilken bedrift som skulle inn her før vi bestilte innredning i utleieetasjen. Alt så rosenrødt ut, helt frem til finanskrisen traff. Da fikk vi oss en skikkelig trøkk. For da bygget sto klart og vi gikk til banken og ba om å få låne det vi trengte til innredningen i 2. etasjen, som den opprinnelige avtalen var, fikk vi bare beskjed om at «Sorry, det går ikke», forteller Terje.

- Vi har vel aldri vært lenger nede enn vi var da. Vi satt der med et splitter nytt bygg og var helt avhengig av å få det ferdig så vi kunne betale ned på lånet. Jeg skal innrømme at vi sov dårlig noen netter da, sier han.

- Heldigvis har vi alltid drevet nøysomt og hadde klart å bygge oss opp en liten buffer, samtidig som vi måtte gå til skrittet og pantsette huset. Det gjorde at vi fikk lånet vi trengte, i en annen bank, forteller han.

Tøft fjorår

Tøft var det også i fjor. Skyhøye diesel- og strømpriser tæret igjen på egenkapitalen.

- Kostnadsveksten var ekstrem. Strømprisen skøyt i været, og den fikk vi gjort lite med. Heldigvis fikk vi reddet oss litt inn igjen på dieselen. For første gang måtte vi innføre et eget variabelt dieseltillegg. Det satt langt inne å innføre det, for vi er jo sånn skrudd sammen at «en avtale er en avtale». Men det ble jo så ekstremt at det ikke var noen vei utenom, forteller Ingrid, og legger til at de stort sett møtte forståelse hos kundene for grepet.

- Vi opererer i praksis som en transportsentral og har drøyt 50 biler og bileiere som kjører fast for oss. De sto i en fortvilet situasjon da drivstoffprisene gikk i taket. De fikk en garantisum fra oss samtidig som vi avsto alle gebyrer i 2022, i tillegg til at de naturligvis også fikk hele dieseltillegget vi fakturerte kundene, forteller Terje.

Bilene kjører med Ringstad Transport-profil og frakter mindre pakker, stykkgods, partilast og farlig gods i et fast rutenett på Østlandet. Selskapet har dessuten ukentlige avganger til Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.

At bedriften strakk ut en hjelpende i fjor er noe som ble verdsatt av bileierne.

- Det skulle bare manglet at vi stilte opp for de i en sånn situasjon. Hadde vi ikke fått løst opp i drivstoff-floken hadde det jo fort vært sånn at de ikke kunne tatt på seg jobben å kjøre godset for oss fordi det hadde vært for dyrt. Sånn sett var det også i vår interesse at de holdt hjulene i gang, forteller Terje.

- For oss er det viktig at de som kjører for oss har en anstendig lønn de kan leve av. De er våre ambassadører og er de kundene våre treffer der ute. Da må de være fornøyde og stolte av jobben og ønske å kjøre for oss, understreker han.

Ved hovedkontoret går mesteparten av tiden med til å kapre gods til bilene og sørge for god fyllingsgrad og effektiv distribusjon, inkludert fokus på retningsbalanse ved å fylle opp bilene også på returtransporten.

- Det er viktig. Skal man få en transportbedrift til å gå rundt kan man ikke kun få betalt for den ene strekningen, man må også utnytte returen, sier han.

Gikk fra å eie til å leie i 2006

Selskapet eier kun én bil selv, en elektrisk ID Buzz som kjører lokaldistribusjon i Moss.

Overgangen fra å eie egne biler til å gå over til å leie inn transporttjenestene var et veiskille for bedriften. Det skjedde i 2006, med oppkjøpet av Vestby Varetaxi. Forretningsmodellen som hadde fungert godt for sistnevnte ble innført også hos Ringstad.

Å gå fra å eie til å leie frigjorde ikke bare kapital og bedret likviditeten, det ga også positive effekter både på jobb og på hjemmebane for ekteparet.

- Tidligere hadde vi 6-7 biler selv og noe innleie. Det er jo krevende det også, for man ønsker jo å behandle alle like bra. Det er fort gjort at man ønsker å gi de beste og mest lukrative oppdragene til egne biler, og så la de innleide få «restene». Det er ikke helt fair i min bok. Og selv om man ikke forskjellsbehandler, er det fort gjort for innleide å tro at man gjør det, for de sitter jo ikke med den samme oversikten som oss om oppdragene og godsflyten. For oss har det derfor vært mest ryddig å sette ut transporten. Nå har vi bare en bil selv, en elektrisk varebil som går på lokaldistribusjon, forteller Terje.

Ingrid legger til at det var en annen stor fordel med å sette ut bilparken.

- Da vi eide bilene selv gikk det bort mye tid på å fikse biler. Du tok deg jo av alt av vedlikehold. Det var alltids noe å fikse. Så det var fint å se litt mer til deg, smiler hun og kikker bort på ektemannen.

- Ja, det gikk mye tid. Men det tok jo ikke bare tiden min, det tok også bort en del av oppmerksomheten fra andre ting som jeg fikk tid til å prioritere isteden. For bedriften var det viktig, sier Terje.

3PL-lager

En av tingene han kunne prioritere var å utvikle selskapets tidligere omtalte hovedkontor, med 360 kvadratmeter kontorarealer fordelt på to etasjer (de bruker 1. etasje selv og leier ut 2. etasjen) og en 1300 kvadratmeter stor lagerterminal med 1200 palleplasser, som har gitt bedriften solide ben å stå på også innenfor 3PL-segmentet.

Kundeporteføljen både inne transportsegmentet og 3PL består av en lang rekke selskaper, og de har bevisst unngått å legge alle eggene i én kurv.

- En stor grad av diversifisering har gjort oss ganske robuste i forhold til ulike konjunkturer eller om vi skulle miste en kunde, sier Ingrid.

Powered by Labrador CMS