- I juli tok et ras med seg Raumabanen og E136.
- 30. august tok kvikkleire med seg E6 og Nordlandsbanen ved Levanger.
- 10. september tok et ras med seg flere meter av Sørlandsbanen.
- Samtidig var to jernbanestrekninger i Nord-Sverige rammet av ras og avsporinger.
Og dette er, så vidt vi vet, uten at noen med onde hensikter har prøvd å ødelegge norske og nordiske samferdselsårer med viten og vilje.
Raumabanen ligger i øyeblikket an til å være stengt i minst to og en halv måned (mulig åpning i oktober), mens Nordlandsbanen forbi Levanger nok må beregne mange, mange måneder brakk.
En nød-E6 skal bygges i løpet av noen uker. På Sørlandsbanen imponerte Bane Nor med å få banen opp og gå igjen raskt.
Alle disse stengningene, særlig ved Levanger, får store konsekvenser for transporten av gods gjennom landet. Det er alvorlig nok. Kostnadene er store, noe som både transportselskaper og forbrukere vil kunne merke på lommeboka.
For godstogselskapenes del, så får vi bare håpe at de fortsatt finnes når Raumabanen og Nordlandsbanen åpner igjen.
Enda mer alvorlig er det kanskje hvor enkelt det ser ut til å være å ramme og lamme norsk logistikk og forsyningskjeder. Det er skummelt å tenke på hvor stor skade fiendtlig innstilte makter kan tenke seg å gjøre med noen sabotasjeaksjoner, droner og missiler, hvis vi – gud forby – skulle komme i en slik situasjon.
Det som har skjedd denne sommeren og høsten bør være en vekkerklokke. Og myndighetene bør ikke trykke på «slumre»-knappen så veldig mange flere ganger. Vi må ikke bare bygge opp igjen – vi må bygge mer robust. Det gjelder både for jernbane, vei og havner. Vi må tørre å investere i redundans: alternative traséer, krysningsspor, reservekapasitet og beredskapsplaner som faktisk kan brukes når uforutsette hendelser rammer.
Det er lett å forstå at store offentlige bevilgninger til slike prosjekter kan være upopulære, først og fremst fordi det kan bidra til økt prisvekst og til å holde renta høy lengre. Vel, det får så bare være, tenker jeg. De kostnadene som sommerens og høstens ras har ført til, påvirker også mange deler av samfunnet.
Vi er også nødt til å erkjenne at klimatilpasning og sikkerhet henger tett sammen. Ekstremvær og naturhendelser kommer til å øke i omfang, og vi kan ikke lenger betrakte dem som uforutsette. Når fremtidige investerings- og vedlikeholdsbudsjetter settes, må det legges til grunn at denne typen hendelser faktisk kommer til å skje. Det kan ikke komme overraskende på noen lenger. Enhver politiker med makt som ikke ser det, er etter mitt syn uskikket til å forvalte nettopp den makten.
Man kan ikke fortsette å gjøre det samme gang etter gang, og forvente et annet resultat. Det er vel selve definisjonen på dårskap. Fortsetter vi å gjøre det samme som før, vil vel strengt tatt situasjonen bare bli verre og verre.
Norsk transport- og logistikkbransje har alltid vært dyktig til å finne midlertidige løsninger når krisen rammer. Det har bransjen vært også i høst. Men nå trengs det mer enn improvisasjon. Det trengs en helhetlig strategi, en politisk vilje til å prioritere transportårer og beredskap på et helt annet nivå enn tidligere, og en erkjennelse av at dette handler om langt mer enn logistikk: det handler om samfunnets evne til å fungere.
