Kort oppsummert
- USAs nylige tolløkninger har skapt uro i globale forsyningskjeder og finansmarkeder.
- Canadas og Mexicos avhengighet av USA som handelspartner fører til strategiske vurderinger om diversifisering både for de to landene, men også andre land.
- Det er stor usikkerhet der geopolitikk, logistikk og handel .
Oppsummeringen er generert av Labrador AI, men gjennomlest av en journalist.
Oppdatering
5. og 6. mars har Trump-administrasjonen innført utsettelser på tolltariffer som ble innført 4. mars. Mesteparten av tollsats på 25 prosent overfor Canada og Mexico er utsatt til 2. april.
Den siste tidens handelsbeslutninger fra USAs president, Donald Trump, har kapret overskriftene verden over. Ved å innføre 25 prosent toll på varer fra Mexico og Canada, samt øke tollene på kinesiske varer til 30 prosent (fra 10 prosent), har USA sendt sjokkbølger gjennom globale forsyningskjeder og finansmarkeder.
Med varsel om en "tit for tat"-tilnærming på begge sider av bordet, kan man få en snøballeffekt med stadig høyere tollsatser som skaper store kjedereaksjoner innen internasjonal handel.
Det er liten grunn til å tro at volatiliteten i de internasjonale finansmarkedene vil avta med det første. De siste dagene har børsene både stupt og styrket seg - alt etter hvilke utspill som har kommet fra Det hvite hus. Bilindustrien har vært særlig eksponert for disse svingningene.
Toll på 25 prosent - på bilindustrien og det litt mer vage "alt mulig annet" - er allerede varslet for EU. Når disse linjene skrives, er konsekvensene for norsk næringsliv fortsatt helt i det blå.
Sammenvevde markeder og komplekse forsyningskjeder
Artikkelforfatteren
- Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside og redaksjonell medarbeider i forlagshuset Bjørgu AS der han skriver for publikasjonene Logistikk Inside, Moderne Transport, Mtlogistikk.no, Anlegg & Transport og AT.no.
- Bakgrunn: Næringslivsjournalist med logistikk som fagområde.
- Også bakgrunn innen kommunikasjonsbransjen og som fabrikkarbeider i produksjonsindustrien.
- Utdanning: Cand.mag ved UiO innen samfunnsvitenskapelige fag.
- Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
USAs nærmeste handelspartnere er de som rammes hardest av disse tollene. USA har sammenvevde forsyningskjeder både med sin canadiske nabo i nord og til sin mexicanske nabo i sør. For bilindustrien er alle de tre markedene tett integrert. Bildeler krysser grensene flere ganger før den ferdige bilen ruller ut av produksjonslinjen.
Det er dermed spesielt denne sektoren som kaprer de største overskriftene i bransjemedier for logistikk i Nord-Amerika. Symptomatisk for usikkerheten og mangel på forutsigbarhet under Trump-administrasjonen, kom beskjeden onsdag om at tolltariffer for bilindustrien er utsatt med en måned. Dette etter hastemøter med amerikanske bilprodusenter, som advarte presidenten om konsekvensene av å opprette tollbarrierer på tvers av grensene, nettopp fordi komponenter som for eksempel inngår i en komplett girkasse, passerer landegrensene flere ganger.
At forsyningslinjene er konstruert på denne måten - der amerikanske bedrifter som GM og Ford rammes - burde ikke komme som noen overraskelse for Trump. En utsettelse mindre enn 24 timer etter at tolltariffene ble innført, vitner om to ting: At det har gått altfor raskt i Det hvite hus, og at avgjørelser tas mer på magefølelse og vage antagelser enn på bakgrunn av fagkunnskap om konsekvensene av tiltakene.
Canadas strategi for diversifisering
En lang rekke canadiere - ikke minst sentrale politikere og samfunnsøkonomer - har uttrykt bekymring over landets sterke avhengighet av USA som handelspartner. Gitt de nye tonene fra Det hvite hus, ser de dette som en stor risiko, og understreker behovet for å diversifisere forsyningskjedene ved å styrke handelsforbindelser med andre regioner. Dette helt uavhengig av om man klarer å komme til enighet med USA. Relasjonene mellom USA og Canada - særlig sett fra Canadas side, har fått seg en knekk som vil ta lang tid å normalisere.
Landets eksportandel til USA er omtrent like stor som Norges eksportandel til Europa (over 70 prosent). Da peker Europa seg ut som en potensielt viktigere handelspartner på sikt.
Energi, tømmer, sjeldne mineraler samt kjøretøy og maskiner, er de viktigste produktkategoriene. USAs avhengighet av energi fra Canada bidrar til at toll på energi bare er 10 prosent i stedet for 25 prosent. Det er også verdt å merke seg at Canada også har en betydelig sjømateksport til USA, og her er landet både en konkurrent for norske sjømatbedrifter samtidig som enkelte norske sjømatprodusenter opererer i Canada.
Det er verdt å merke seg at Canada gjennomgår store politiske omveltninger for tiden. Justin Trudeau, som har vært statsminister siden 2015, har slitt med synkende popularitet og sitter på lånt tid. Han kunngjorde nylig at han vil trekke seg som statsminister og overlate ledelsen av The Liberal Party til en ny leder senere i år. Trudeaus avgang skjer i en tid med politisk turbulens, der det konservative partiet, ledet av Pierre Poilievre, har hatt betydelig fremgang i meningsmålingene. Samtidig har kontroversene mellom Canada og USA etter Trumps inntreden i Det hvite hus ført til en oppblomstring av nasjonalisme og økt støtte til det liberale partiet. Trudeaus popularitetsboom kan i stor grad sammenlignes med oppsvinget for vår egen statsminister Jonas Gahr Støre.
Mexico i skvis
Mexico har blitt en stadig viktigere handelspartner for USA, og bilindustrien er en viktig årsak til dette. Billig arbeidskraft rett sør for grensen har skapt et gunstig klima for selskaper som etablerer bilproduksjon tett på det amerikanske markedet. Mange av eierselskapene som er opprettet i Mexico er dessuten amerikanske.
Det siste tiåret har Mexico vært det beste eksempelet på et land som har utnyttet "nearshoring"-trenden. Lave tollsatser og nærhet til USA, har vært de viktigste årsakene til denne suksessen, kombinert med lave lønninger og incentivordninger fra de mexicanske myndighetene. Landet har satset stort på logistikk og infrastruktur. Nå står hele denne modellen under sterkt press.
På samme måte som for Canada, er utfordringen at USA ikke bare er det klart største eksportmarkedet for Mexico; det er vanskelig å omdirigere produktene til alternative markeder. En betydelig del av dette dreier seg om logistikk og geografiske forutsetninger, da de mest naturlige markedene utenom USA ligger et verdenshav unna.
En usikker tid
Verden er i dag i villrede. Det går knapt en time uten at "de tre vise menn" – DT, JD og Elon Musk – er i nyhetene eller kaprer overskriftene. Man kan bli matt av mindre, og man vet aldri hva som kommer rundt neste sving.
"Usikkerhet" er ordet som best beskriver effekten av seks uker med Trump i Det hvite hus. Signalene fra Washington D.C. ryster både sikkerhetspolitikken og den globale handelen. Verden er kastet ut i ukjent farvann.
USAs ensidige fokus på "America First" og en proteksjonistisk handelspolitikk har fått alarmen til å gå i Europa. Vi har omsider innsett at vi i for stor grad har lent oss på USA. Innen sikkerhetspolitikk er det sannsynlig at Europa vil dreie mot mer samarbeid internt. Det er ikke mer enn rett og rimelig at europeiske land tar et større ansvar for den kollektive sikkerheten i Europa.
Sikkerhet og økonomi - to sider av samme sak
Men det vil ikke være noen "walk in the park", dette. For det er ikke til å komme bort ifra at det er tanken om nasjonalstaten som dominerer identitetsfølelsen for oss europeere. Alle nordmenn feirer 17. mai. En del av oss flagger også på frigjøringsdagen 8. mai. Men hvor mange kjenner du som flagger dagen etter? Den 9. mai er den offisielle Europa-dagen. Og nei, det er ikke bare fordi vi ikke er med i EU at vi ikke flagger eller feirer denne dagen - det gjøres knapt noen andre steder i Europa heller. Mange steder i Europa har det de siste årene vært politiske strømninger som ønsker sterkere nasjonal selvråderett og mindre styring fra Brüssel. Brexit kom ikke helt ut av det blå.
Mens det nasjonale fellesskapet er å regne som et evig kjærlighetsforhold for de fleste av oss - der vi bindes sammen av felles språk, historie og kultur, er det ikke til å komme bort ifra at tanken om et ekte og genuint europeisk fellesskap mest av alt er en rent politisk konstruksjon av nyere dato. Man kan ikke på samme måte spille på innbyggernes felles språk, kultur og verdier, en felles historie, lik etnisitet, etc.
Å stå samlet bak Ukraina er en nobel tanke - men én ting er å gjøre det på et møterom, noe helt annet er det å faktisk handle som én enhet. Det viser seg gang på gang. Vi har sett gjentatte eksempler når det kommer til økonomi, og vi vil trolig se det dersom det vil være snakk om å sende soldater til frontlinjen for å bevare en eventuell fred mellom Ukraina og Russland.
Intern splid allerede
I dag er det Ukraina som stjeler alle overskriftene innen geopolitikk i Europa. Naturlig nok, siden det er en aktiv krig og det russiske regimet i Kreml er ansett som en potensiell trussel for mange land i Europa. Vi snakker tross alt om en fiende som har flere atomvåpen enn noe annet land og som i hele etterkrigstiden har blitt ansett for å være motparten forsvarsalliansen er blitt opprettet for å demme opp for militært.
Det er urovekkende at vi ikke har klart å gå i takt - verken etter tre år med krig eller den siste uken. At de baltiske landene – som med god grunn er de tre NATO-landene som er mest bekymret for russisk aggresjon – ikke ble invitert til krisemøtene i London, er oppsiktsvekkende. Det gir dessverre inntrykk av at den europeiske alliansen er sterkere i ord enn i handling.
Jokere: Kosovo og Republika Srpska
Mens vi har blikket rettet mot Ukraina, er det samtidig viktig å følge med på utviklingen på Balkan. Dersom USA gjør alvor av trusselen om å la Europa "seile sin egen sjø", kan vi raskt stå i en situasjon der europeiske land må trå til for å beskytte den territorielle integriteten til Kosovo og/eller Bosnia-Hercegovina. Disse kan komme i spill raskere enn man tror dersom bildet fester seg av et ustabilt Europa uten sterkt lederskap og militære sikkerhetsgarantier fra USA.
Det er med andre ord god grunn til å prøve å pleie den transatlantiske alliansen så langt det lar seg gjøre. De nærmeste dagene, ukene og månedene kan være med å forme Europas skjebne i lang tid fremover.
Arven etter Daytonavtalen og vern av Kosovo
Det er ikke mer enn tre tiår siden Balkan sto i fyr og flamme – og USA var en avgjørende faktor i å få slutt på kamphandlingene.
- Kosovo er, i FN-sammenheng, fortsatt å regne som en del av Serbia. Landet anerkjente aldri Kosovos selvstendighetserklæring fra 2008. FN – i praksis USA – har sørget for at Kosovo, for alle praktiske formål, er et selvstendig land med egne institusjoner som er adskilt fra Serbia. Om den sterkestes rett gjelder, og USA overlater sikkerhetsansvaret til Europa, kan det oppstå nye utfordringer her.
- Og ikke bare i Kosovo, men også i en annen konflikt i samme region. Ingen av de jugoslaviske delrepublikkene var mer etnisk blandet enn Bosnia-Hercegovina. Det var her man på begynnelsen av 1990-tallet hadde den blodigste krigen i Europa etter andre verdenskrig – før Ukraina-krigen. Det var USA som i stor grad fremforhandlet Daytonavtalen i 1995, som sørget for en oppsplitting av Bosnia-Hercegovina – i praksis etter etniske skillelinjer. Republika Srpska, som i all hovedsak består av en etnisk serbisk befolkning, har siden 1990-tallet for alle praktiske formål vært å regne som en selvstyrt republikk. Målet har hele tiden vært selvstendighet og/eller gjenforening med Serbia. Daytonavtalen og amerikanske sikkerhetsgarantier gjorde at slike tanker var urealistiske for de serbiske nasjonalistene på grunn av faren for en internasjonal intervensjon ledet av USA. Det ville ikke overraske om nasjonalistene ser nye muligheter for sitt storslåtte nasjonalbyggingsprosjekt. Særlig bekymringsfull er situasjonen på grunn av den uroen som allerede er i Republika Srpska for tiden som følge av kontroversene rundt den politiske lederskikkelsen Milorad Dodik.
Geopolitisk og økonomisk usikkerhet
Den geopolitiske usikkerheten har ikke vært større i Europa siden 1990-tallet. Da kollapset Sovjetunionen og ingen visste hva som ville bli igjen etter at jernteppet ble løftet. Med Sovjetunionens kollaps og Jugoslavia-krigene, var det store spenninger. Nå ser vi en ny bølge av nasjonalisme i mange europeiske land, noe som gir grunn til bekymring.
Hvordan vil denne økte usikkerheten rundt toll, sikkerhetspolitikk og handel påvirke økonomi, handel og forsyningskjeder i Europa generelt – og Norge spesielt?
Det er vanskelig å spå. På gårsdagens Sjø- og havneseminar i regi av NHO Logistikk og Transport, brukte Øystein Dørum, NHOs sjeføkonom, lignelsen at fremtidsspådommene ikke er hugget i sten, men skrevet i sand. Det er så mange momenter i sving samtidig at det er vanskelig å se hvor denne berg- og-dalbanen tar oss. Ting endrer seg nærmest fra dag til dag. Noen utviklingstrekk kan jeg imidlertid prøve å spå.
1. Økt usikkerhet svekker investeringsviljen
Næringslivet er avhengig av at private stiller kapital til rådighet for investeringer. Høyere risiko bidrar gjerne til to ting: At man er mer avventende før man investerer, eller at man stiller krav om høyere avkastning for å ta høyde for den økte risikoen. Dette taler for at det på makronivå er flere som avventer og ser an før de går i gang med nye, kapitalintensive prosjekter. Dette er et makroproblem som vil ramme en rekke sektorer globalt og som kan bidra til svekket vareetterspørsel globalt.
På mikronivå kan det slå annerledes. Aktører som Nammo og Kongsberg Gruppen har vært raketter på børs den siste tiden – nettopp fordi det er en mer usikker tid og den europeiske forsvarsindustrien mobiliseres. Politiske signaler i Europa om økt opprustning og mobilisering av industrien kan bidra til sårt etterlyste investeringer.
2. Bedrifter avdekker sårbarheter i verdikjedene - igjen
Siden covid-pandemien i 2020 har næringslivet vært i en tilnærmet konstant "unntakstilstand". En krise har fulgt en annen. Det har bidratt til at de fleste bedrifter allerede har gått nøye gjennom sine verdikjeder en rekke ganger på jakt etter sårbarheter. Denne øvelsen må gjøres på nytt, nå med fokus på de økonomiske effektene av toll og hvordan forsyningskjedene er skrudd sammen. Administrasjon, fokus på å sette seg inn i toll- og compliance-regelverk (gjerne med bruk av eksterne konsulenter) er viktig, men det tar også bort fokus og bidrar sånn sett til en form for energilekkasje for bedriftene som både koster tid og penger. Det i seg selv har en negativ konsekvens.
3. Eksponering for toll
Hvordan handelskrigen mellom USA og EU vil ramme Norge, er det vanskelig å spå nøyaktig. Norge er ikke med i EU, og det er usikkert hvordan Trump-administrasjonen vil håndtere Norge.
Norge har forholdsvis lite direkte eksport til USA. Den direkte effekten av tollsatser mot Norge er trolig den minst alvorlige tolltrusselen. Det meste av det vi selger går til Europa, noe som betyr at den indirekte effekten av tolltariffene der norske bedrifter bidrar med leveranser inn ii forsyningskjeder til EU-land kan være mer skadelig. En spesiell usikkerhetsfaktor som kan bli svært skadelig er om EU innfører beskyttelsestiltak med toll på varer fra tredjeland (som i dette tilfellet kan inkludere Norge).
4. Makroøkonomiske effekter
I en tett sammenvevd global økonomi snakker man ofte om "sommerfugl-effekten", der alt henger sammen med alt, og der små enkelthendelser et sted kan få store følgekonsekvenser langt unna. Inflasjon, valutasvingninger og rentenivåer kan slå hardt ut også i Norge. Vi er ikke immune mot disse effektene, men vi kan prise oss lykkelig for at Norge trakk vinnerloddet på 1960-tallet og fant oljen. I dag har vi et sterkere sikkerhetsnett i Norge enn i de aller fleste land – om ikke alle. Med "penger på bok" og lav arbeidsledighet, er Norge godt kledd for litt ruskevær. Politikerne vil ha anledning til å stimulere økonomien med bruk av oljepenger, mens andre land vil være tvunget til å ta opp mer statsgjeld. At Tyskland denne uken kunngjorde planene om å ta opp statsgjeld på 900 milliarder euro for å ruste opp forsvar og infrastruktur er et tydelig signal om at det ligger an til en satsing i Europa man ikke har sett på mange tiår.
5. Reorientering for det grønne skiftet
Det har over tid vært fokus på grønn omstilling og utvikling av fornybar energi. Europa har ligget i tet på denne utviklingen. Overgangen til en grønn økonomi er kostbar. Hva har dette å si for industriutvikling? For overgangen til el-lastebiler, biogass på tanken, skip på metanol og gass?
Økt usikkerhet kan bremse overgangen. Erkjennelsen av at Europa er en økonomisk blokk som har havnet "bakpå" i konkurranse med USA og Kina (ref. blant annet Draghi-rapporten), kan føre til at initiativer innen bærekraft nedprioriteres til fordel for å opprettholde økonomisk vekst og øke den militære forsvarsevnen i Europa. Ikke minst i en situasjon der den geopolitiske sikkerheten anses prekær – ref. scenarioet over med krig i Ukraina og potensielle hot spots andre steder på kontinentet. Det peker i retning av økt fokus på infrastruktur og "kuler og krutt" og at bærekraft i en del tilfeller vil bli lavere prioritert. Oppmykingen av utslippsmålene for bilindustrien i Europa - som ble kunngjort nylig - er det første konkrete eksempelet på det.
6. Lønnsomhet vs prinsipper
Våre ledere – enten det er politikere eller bedriftsledere – står ved det som føles som et veikryss.
- Skal man prioritere bunnlinjen, koste hva det koste vil?
- Eller skal man satse på sunn drift via verdibasert ledelse?
Hvor viktige er de ambisiøse bærekraftsmålene egentlig?
Det er heller ikke umulig å se for seg at det blir en våpenhvile i Ukraina om noen måneder, og at USA opphever sanksjonene mot Russland. Hvis vi spoler ett år frem i tid, hvor viktig er det for norske og europeiske bedrifter å ikke drive handel med Russland – hvis det hadde vist seg å være bra for lønnsomheten?
Skal man source varer fra en leverandør som har en tvilsom forretningspraksis?
Eller underby leverandører for transportoppdrag?
Ledere må ta tøffe valg der de valgene man tar vil gjenspeile om man setter prinsipper eller lønnsomhet øverst.
7. "Friendshoring"
Europa har havnet bakpå økonomisk de siste tiårene. Kina og USA har hatt høyere vekst. I en ny verdensorden, der toll vil spille en større rolle og der sikkerhetspolitikk blir viktigere og viktigere, er det naturlig å se for seg at det blir økt handel innad i Europa. "Friendshoring" kan bli en trend – ikke minst innen forsvarsindustrien.
8. Mer proteksjonisme
Man må heller ikke lukke øynene for at det også kan bli økt proteksjonisme. Dette motsier på mange måter punktet foran med økt "friendshoring", men vi har sett tendensen over flere år, via Brexit, Inflation Reduction Act og andre politiske strømninger, at det har vært en dreining mot å verne om egen industri. Når alt kommer til alt er vi oss selv nærmest. Både forbrukere og bedrifter kan tenkes å forenes i ønsket om å styrke den nasjonale konkurransekraften, noe som kan gå på tvers av de pan-europeiske strømningene.
Kinas dominans innen alt fra skipsbygging og bilindustri til produksjon er i stor grad et resultat av myndighetenes innsats for å legge til rette for nasjonalt næringsliv – der frihandel internasjonalt går hånd i hånd med subsidier som hemmer den reelle konkurransen. Denne satsingen har gitt Kina fremgang både økonomisk og strategisk. Nå prøver Trump-administrasjonen åpenlyst å adoptere strategien også for USA, da er det naivt å tro at ikke europeiske land vil gjøre det samme.
