Velkommen til jobben som holder Norge i gang, Kamzy!

Hver morgen skal millioner av nordmenn komme seg på jobb, skole og til diverse aktiviteter og avtaler. Varer skal ut fra fabrikker, inn til butikker og frem til kunder. Sjømat skal nå markedene mens den fortsatt er fersk. Industrien skal få råvarer, reservedeler og innsatsfaktorer når de trengs – alt trygt, effektivt, og helst også med stadig lavere utslipp.

Det er noe merkelig med det. Når transporten fungerer, legger vi knapt merke til den. Når veien stenges, toget innstilles eller godset stopper på grensen, blir betydningen brutalt synlig. Og da rettes søkelyset raskt mot samferdselsministeren.

Skal holde landet samlet

Det kan gjentas til det kjedsommelige: Norge trenger en samferdselspolitikk som binder by og land sammen. Gode transportårer avgjør om bedrifter utenfor de store byene kan konkurrere, og om folk kan velge å bo der verdiene skapes. Samferdsel er også beredskap – veier, jernbane, havner og flyplasser må fungere når flom, ras eller krise rammer, og alternative ruter må finnes når hovedforbindelsen brytes.

Det krever at den nye statsråden ser hele transportsystemet under ett. Vei, bane, sjø og luft er ikke konkurrerende verdener, men deler av den samme forsyningskjeden. En container bryr seg ikke om hvilket departement som har ansvaret når den skifter fra skip til tog og videre til lastebil – det gjør heller ikke vareeieren som venter på lasten. Her ligger en av de største oppgavene: å skape bedre samspill mellom transportformene, slik at beslutninger i én del av systemet ikke påfører en annen del unødvendige kostnader og forsinkelser.

For norsk næringsliv er dette avgjørende. Bedriftene våre ligger langt fra de største markedene og har allerede en geografisk kostnadsulempe. Dårlige veier, ustabil jernbane og flaskehalser i havnene blir et ekstra norsk påslag på hver vare som skal inn eller ut av landet.

Når dieselprisen er oppimot 30 kroner literen, er det viktig for den som eier lastebilen at korteste vei faktisk er åpen for trafikk. 

Mer transport for pengene

Forventningene til Gunaratnam vil være enorme, og det samme er ønskelistene. Fra hele landet kommer krav om nye veier, rassikring, dobbeltspor, tunneler og bedre kollektivtilbud. De fleste prosjektene har hver for seg gode begrunnelser, men summen er likevel langt større enn pengene som er tilgjengelige. Kampen mellom de ulike departemenetene er knallhard.

Statsråden må derfor våge å prioritere. Norge har ikke råd til at kostnadsoverskridelser, langdryge planprosesser og fragmentert organisering som spiser opp handlingsrommet. Det holder ikke alltid å bevilge mer; sektoren må også gjennomføre bedre. 

Men prioriteringene handler ikke bare om penger – de handler også om hva som får oppmerksomhet. Mitt største håp er at Gunaratnam evner å se det store bildet. I det daglige er det først og fremst persontransporten som stjeler overskriftene, fordi det er det velgermassen er mest opptatt av. Seg og sitt. Ikke at en container eller varetransport tar for lang tid eller koster for mye.

Det er betimelig å se hvordan riksmediene krisemaksimerer når togene i Oslo ikke går til tiden, mens de knapt problematiserte de utfordringene næringslivet har hatt i de tilfellene der landet har vært delt i to. Slik som da både E6 og Nordlandsbanen ble revet i stykker ved Levanger i fjor. Ikke at det ikke ble omtalt, men de sto ikke i stil med hvor dramatisk dette opplevdes for enkelte. Mange nordmenn var ikke engang klar over at man for å komme mellom to steder i Midt-Norge var avhengig av at det svenske veinettet var oppe. Vi outsourcet trafikken til Sverige. Det fortjente vitterlig flere medieoppslag enn det fikk. 

En av de viktigste oppgavene til Gunaratnam blir å lytte til dem som faktisk flytter varene – sjåførene, veitransportørene, togselskapene, speditørene, havnene og industriaktørene som hver dag får systemet til å virke, ofte til tross for rammevilkårene.

Et nyttig, men tynt utgangspunkt

Gunaratnam kommer ikke helt uten kjennskap til sektoren hun skal lede. Siden oktober 2025 har hun vært Arbeiderpartiets samferdselspolitiske talsperson og første nestleder i Stortingets transportkomité, der hun til nå særlig har markert seg med vekt på vedlikehold, kollektivtransport, jernbane og beredskap. Hun er en erfaren politiker og vant til å stå i krevende konflikter – nå får hun muligheten til å vise at hun også kan omsette politisk kraft til bedre fremkommelighet og mer konkurransedyktige transportkjeder.

Likevel vil hun møtes med skepsis. Vi har sett det allerede. At hun ikke har førerkort, og at hennes erfaringshorisont i stor grad har vært begrenset til Ring 1 i Oslo, er trukket frem nærmest som en diskvalifikasjon i seg selv. Dette er billige retoriske poeng, delt ut før hun har fått anledning til å vise hva hun duger til.

Det er ikke fair i min bok. En samferdselsminister trenger ikke å kjøre bilen selv for å merke humpene i veien, og statsråder har tradisjonelt ledet departementer uten personlig fartstid i sektoren de styrer. 

Fagkompetanse versus partitillit

Personlig skulle jeg ønske at faglige kvalifikasjoner i større grad preget de ulike departementene – at en agronom med et helt yrkesliv i landbruket fikk lede landbrukspolitikken, at helseministeren kom fra helsesektoren, at næringsministeren hadde både variert og spiss kompetanse fra privat næringsliv. Slik er det sjelden. I likhet med de fleste andre land i Europa har vi valgt en styringsmodell der partitilhørighet og fartstid i politikken danner grunnlaget for de viktige utnevnelsene.

Her havner Kamzy Gunaratnam i samme bås som de fleste andre statsråder.

Men det er verdt å gjøre et lite tankeeksperiment: Stillingen som samferdselsminister lyses ut på Finn.no, og Jonas Gahr Støre kan velge og vrake blant tusenvis av søknader. Blant dem ligger søknaden fra Kamzy Gunaratnam. Og legger vi partitilhørigheten til side, hadde hun neppe blitt innkalt til intervjurunde. Hun har ingen yrkeserfaring fra transport eller logistikk, ingen sektorspesifikk utdanning, og den direkte samferdselspolitiske erfaringen er knapt ett år gammel. Den mest utslagsgivende kvalifikasjonen er tilliten hun har opparbeidet i den sentrale ledelsen i Arbeiderpartiet. Det er den som er "gullbilletten" inn i rollen. Så ærlige må vi være. Og for å ha nevnt det med en gang, jeg regner med at Sylvi Listhaug eller Ine Marie Eriksen Søreide hadde valgt samme strategi dersom de hadde hatt statsministerrollen. All tidligere erfaring med ministerutnevnelser - uavhengig av parti - tilsier det. Det er simpelthen en del av gamet.

En statsråd er riktignok en politisk leder, ikke en utlyst fagekspert. Men når oppgavene er så store og konsekvensene så omfattende, er det legitimt å spørre om partitillit alene er et sterkt nok kvalifikasjonsbevis for å finne den aller beste kandidaten. Jeg tillater meg å tvile. 

Det beste for å motbevise skeptikerne er å levere

Det er imidlertid en del av en mye større debatt - og i Norge har tross alt valgt den modellen vi har. Jeg velger derfor å la tvilen komme Gunaratnam til gode, og ønsker henne all mulig lykke med den viktige jobben som leder for samferdselssektoren i Norge.

Men jeg erkjenner samtidig at argumentene som er ført mot henne, ikke forsvinner. De ligger og ulmer. Leverer hun ikke – får hun ikke togene til å gå, veiene vedlikeholdt eller beredskapen til å fungere – vil manglende førerkort og smal erfaringshorisont raskt bli hentet frem igjen, denne gangen som "bevis" på at kritikerne hadde rett hele tiden.

Den skepsisen må Gunaratnam leve med. Derfor håper jeg hun besvarer på den beste måten: ved å lytte raskt, lære sektoren innenfra – og levere resultater.

Lykke til, Kamzy!