Ikke et rasjonelt tiltak

Regjeringen ble overkjørt i Stortinget - vedtok avgiftskutt

Tiltaket skal i teorien redusere pumpeprisen på diesel med 2,85 kroner inkludert moms, og er beregnet å koste staten minimum 3,3 milliarder kroner – vel å merke dersom dette bare varer til 1. september.

Det er fint at en bieffekt av ordningen bidrar til å hjelpe transportbransjen med de løpske kostnadene etter oppsvinget i oljeprisen, men dette tiltaket er mildt sagt lite treffsikkert. Det er først og fremst et ekstremt populistisk tiltak fra opposisjonen.

Dette tiltaket og de 3,3 milliardene vil komme de aller fleste nordmenn litt til gode. Men mange nordmenn opplever ikke økte drivstoffkostnader som en avgjørende økonomisk belastning. Ordningen vil dessuten gi mer hjelp til de som har god økonomi enn til de som reelt sliter. Det store flertallet av nordmenn får strengt tatt ikke kjempestore utfordringer av at det koster 1700 i stedet for 1300 å fylle tanken på BMW-en, Toyota-en eller Audi-en.

Ifølge tall fra Sparebank1 Markets kjører de som har best råd 2,5–3 ganger så mange kilometer som de som er fattige. Ganske mye av de 3,3 milliardene vil med andre ord egentlig kastes på de som har god råd, og kan i verste fall bidra til inflasjonspress og potensielt øke faren for renteheving. Skal man bidra til å styrke de fattige økonomisk finnes det mange bedre tiltak enn å redusere pumpeprisen.

Dette fremstår som stemmefiske – et bredt og synlig tiltak som treffer mange velgere, men dårlig der behovet er størst.

Burde vært mer rettet - for eksempel mot transportbransjen

Det som hadde vært rasjonelt er å bruke en tilsvarende sum mer målrettet der det trengs, nemlig mot transportbransjen – i alle fall på kort sikt. Her er som kjent marginene ofte lave, og mange selskaper vil ikke ha rygg til å bære de ekstra kostnadene over særlig lang tid. Norsk næringsliv har ikke råd til at transportbransjen går til grunne, og sektoren trenger hjelp for å komme over denne kneika.

På kort sikt må man sikre at også de mindre omstilte aktørene overlever. Men det kan ikke gjøres på en måte som straffer de som har tatt risikoen og gått foran. En god del norske selskaper har vært flinke til å investere i både elektriske lastebiler og ladeinfrastruktur. Noen har dels gjort det av idealistiske grunner, men også fordi de faktisk har forventet økte kostnader på diesel. Gjennom den økte oljeprisen har disse aktørene nå blitt belønnet med økt konkurransekraft, kanskje raskere enn forventet, men det må være mulig å unne de som går foran en gevinst her.

Det finnes langt mer treffsikre alternativer. En midlertidig kompensasjonsordning rettet mot næringstransport vil være en mer fornuftig vei å gå. Det bør uansett være støtte med relativ kort tidshorisont. At dieselprisen på sikt skal opp, har vært kjent lenge og transportselskapene vet at de faktisk er nødt til å ta grep om de skal ha livets rett også i fremtiden.

På lengre sikt vil det etter min mening være klokere å bruke midler på grønn omstilling, som gjør bransjen mindre avhengig av svingninger i oljeprisen og geopolitisk uro.

Spørsmålet er ikke om staten skal bruke penger – men hvordan: på brede lettelser med liten effekt, eller målrettede tiltak som både sikrer transportnæringen og driver frem det grønne skiftet.