Kommentar av Glenn Lund:
Posten Bring har fått en stor avtale med Temu. At et statseid selskap samarbeider med Temu er noe mange finner problematisk.
Arkivfoto: Posten Bring
Posten, Temu og moralens grenseland
Temu representerer ikke noe fundamentalt nytt. Det nye er mengden varer – og at vi plutselig krever moralvurderinger av logistikkaktørene.
At en transportør skal legge seg opp i innholdet i forsendelsene de frakter, er en farlig vei å begi seg inn på. I alle fall så lenge innholdet i forsendelsen er lovlig.
Dette er en klassisk "slippery slope" – og det er ikke Postens oppgave å sette utfor den bakken.
Det er dokumentert at et bedre kontrollregime på pakker fra Temu hadde vært på sin plass.
Selv om det finnes gode grunner til å stille spørsmål ved produktene Temu tilbyr og produksjonsforholdene bak dem, må vi holde hodet kaldt: De fleste pakkene inneholder ikke varer produsert av barnehender eller av "slaver". Alt er heller ikke piratkopier eller inneholder giftige materialer.
Temu tilbyr i stor grad det samme som Wish og Ali Express har gjort i årevis. Forskjellen er ikke varene i seg selv – det er det enorme volumet.
Det er den aggressive - vellykkede - markedsføringen, og dermed de enorme pakkemengdene som er det reelle "problemet". Det er derfor Temu er utpekt til "verstingen" i norsk handelsnæring. "Viruset" som kan drepe store deler av norsk handelsstand.
Tidligere i måneden måtte Stortinget ta stilling til om det skulle strammes inn overfor nettaktøren. De landet på et "nei".
Flyfrakt under press - og verre kan det bli
Det er forståelig at Mester Grønn-sjef Erling Ølstad reagerer, slik han gjorde i intervju med E24 nylig. Han har også tidligere uttrykt frustrasjon over at Temu beslaglegger en betydelig andel av flyfraktkapasiteten inn til Norge – og at dette bidrar til å presse opp prisene for andre vareeiere.
Når store deler av kapasiteten fylles opp av mobildeksler og billigklær, går det ut over ferskvarer og blomster. Det skaper flaskehalser og marginpress for andre næringsaktører.
Verre vil det trolig bli etter at mye av USA-volumene må finne nye markeder som følge av bortfall av de minimis-regler for pakker fra Kina og Hongkong fra 2. mai (og høye tollsatser for amerikanske forbrukere).
Men å kreve at Posten Bring skal avstå fra å inngå en kommersiell avtale med en lovlig aktør, er et langt og prinsipielt problematisk steg.
Kommersielt ansvar, offentlig eierskap
Posten Bring understreker at avtalen med Temu er en "rent kommersiell avtale" som ikke omfattes av statlige subsidier. Den gjelder pakker – altså logistikk – som faller inn under Bring-delen av konsernet. Dette forretningsområdet står nå for cirka 80 prosent av konsernets driftsinntekter.
Et viktig premiss for Posten Brings virksomhet er at selskapet skal driftes etter forretningsmessige prinsipper. Stortinget skal bevilge penger til å finansiere ulønnsomme posttjenester, men for øvrig skal selskapet jakte profitt. Akkurat som alle andre.
Hadde Posten Bring vært et privateid selskap ville jeg som aksjeeier forventet at selskapet gjorde alt det kunne for å "lande" en avtale med Temu. Store volum, letthåndterlige pakker, en kunde med rykte for å betale fakturaer i tide, og som er i voldsom vekst. Det er en kommersiell "no brainer".
En logistikkoperatør er imidlertid ikke fristilt fra å ta egne, selvstendige avgjørelser om de faktisk ønsker å frakte gods for en kunde. Og i tilfellet Temu finnes det absolutt etiske dilemmaer som er verdt å diskutere.
Men at Posten Bring har funnet at de etiske forholdene ikke veier tungt nok til å velte avtalen, er ikke overraskende. Logistikkselskapet har landet på nøyaktig samme vurdering som de som vokter vår felles pensjonskasse. "Oljefondet" eier en drøy prosent av aksjene i PDD Holdings, morselskapet bak Temu. Hverken ledelsen i Norges Bank eller Etikkrådet til pensjonsfondet har funnet røde flagg som tilsier at de skal selge seg ut (eller at de ikke skulle ha kjøpt seg inn i selskapet i 2023).
Kan vi stille strengere krav?
Men det rører noe grunnleggende i oss når et selskap har staten som eier. Da er det litt "ditt og mitt". Og da ønsker man å stille strengere krav. Dette blir særlig aktuelt når en statseid aktør inngår avtale med en plattform regjeringen selv har advart mot. Avtalen med Temu har flere sensitive sider – enten man vurderer den ut fra miljøhensyn, samfunnsansvar eller norsk næringslivs konkurranseevne.
«Skal staten bidra til at norske butikker i distriktene raseres?», spør Ølstad. Det er et betimelig spørsmål – nettopp fordi Posten Bring er statseid. Da Helthjem hadde avtalen var det ikke et tema - fordi det var en privateid aktør. Da forventer man at selskapet går på jakt der det er "mat" å hente - så lenge det vurderes som kommersielt og etisk forsvarlig av ledelsen i selskapet.
Hvor går den moralske grensen?
Men hvis Posten Bring skal gjøre moralske vurderinger på vegne av staten – hvor går grensen? Som jeg skrev innledningsvis. Man vil da begi seg ut på en slippery slope. Og det blir fort glatt.
Skal man nekte et statseid selskap å frakte snus og tobakk? Hva med alkohol? Eller klær fra kjeder som bruker bomull fra leverandører med dårlig rykte? Elektronikk produsert i land uten tariffavtaler? Hva med varer fra Shein, Alibaba og Wish? Dropshipping-leveranser? Hva om man rett og slett ikke vet noen ting om produktene og de som har produsert det?
Da åpner vi for en farlig presedens. Det er ikke Posten Brings ansvar. Det er myndighetene som skal definere hva som er lovlig og ulovlig – og det bør også sette rammene for hvem logistikkaktører, inkludert Posten Bring, kan og bør samarbeide med - og hva slags varer som kan håndteres i Norge.
Logistikk handler om best mulig vareflyt, ikke varesensur. Den oppgaven kan ikke pålegges logistikkaktørene.
Skal man gjøre noe med de enorme pakkestrømmene fra Kina - og anser dette som et samfunnsproblem - må man se på andre virkemidler, gjerne sammen med EU.
