Høytflygende rogalendinger og feilslått politikk, eller?

Resten må håpe at landingen går bra. Slik føles det også når Stortinget kutter avgifter for milliarder, mens næringslivet sitter igjen uten oppdrag, uten marginer og uten sikkerhetsnett.

Hva skal vi egentlig med lavere drivstoffpriser hvis vi ikke har jobb å kjøre til. Det er det ingen som tør å si høyt, men det er sannheten. Et avgiftskutt hjelper lite når aktiviteten faller, oppdragene uteblir og marginene er borte før bilen er starta. Da er det ikke prisen på literen som avgjør om du overlever – det er om du i det hele tatt har noe å fylle tanken for å gjøre.

Vi har brukt milliarder på å gjøre diesel billigere. Det er fint for lommeboka i øyeblikket, men det skaper ikke én eneste ny arbeidsplass. Det løfter ikke én eneste bedrift ut av uføret. Det bygger ikke aktivitet. Det holder bare liv i et marked som egentlig burde regulere seg selv.

For det er ikke staten som skal betale for at bransjen ikke tar ansvar. Det er ikke skattepengene som skal dekke over at transportører underbyr hverandre til døde. Når vi bruker fellesskapets penger på å holde prisene kunstig lave, skyver vi bare problemene foran oss. Vi løser ingenting.

Avgiftskutt gir ingen aktivitet

Det er lett å forstå hvorfor politikere tyr til avgiftskutt. Det er synlig, det er populært, og det gir en følelse av handling. Men det er også den minst treffsikre måten å bruke fellesskapets penger på når økonomien bremser.

Et avgiftskutt skaper ikke nye oppdrag. Det gir ikke entreprenørene mer å gjøre. Det får ikke hjulene til å gå raskere. Det bare demper smerten litt – mens sykdommen får utvikle seg videre.

Hvis målet er aktivitet, burde pengene vært brukt på nettopp det.

I stedet valgte man å bruke milliarder på å gjøre en liter diesel litt billigere i noen uker. Det er ikke politikk. Det er plaster.

Bransjen må regulere seg selv – ikke holdes kunstig i live.

Vi har overetablering i både anlegg og transport. Altfor mange aktører, altfor mange biler, altfor mange maskiner – og altfor få oppdrag til å holde alle i drift. Det er ikke staten som skal rydde opp i det. Det er markedet.

Når det er for mange om beinet, faller prisene. Når prisene faller, forsvinner marginene. Når marginene forsvinner, begynner underbydingen. Og når underbydingen starter, er det bare et spørsmål om tid før noen går over ende.

Men når staten går inn og kutter avgifter for å gjøre det litt lettere å holde hjulene i gang, så utsetter man bare det som må skje. Man holder liv i en overetablert bransje som egentlig trenger en opprydding. Man hindrer markedet i å regulere seg selv.

Det er som å pumpe luft i et dekk som allerede er sprukket. Det ser bedre ut i fem minutter, men du kommer ikke langt.

Det er ikke bare markedet som har sviktet. Bransjen har sviktet seg selv. I mange år har transportører og entreprenører underpriset hverandre så hardt at det til slutt ikke var mulig å tjene penger – uansett hvor effektiv du var. Det er ikke staten som har skapt dette. Det er aktørene selv.

Vi ser det tydelig i flere deler av landet, men få eksempler er så høytflygende som opplegget til rogalendingene i Bertelsen & Garpestad. De bygde seg opp i rekordfart, tok på seg enorme prosjekter, presset prisene ned og skapte en illusjon av vekst. Men når marginene er tynne som papir og volumet er eneste strategi, da holder det bare så lenge det går. Og når det først smeller, smeller det hardt.

Dette er ikke unikt for dem. Det er et bilde på hele bransjen:

– for stor risiko

– for lite kalkyleforståelse

Når alle jager volum i stedet for lønnsomhet, ender man med en bransje som er overetablert, underbetalt og på vei inn i veggen. Det er ikke staten som skal redde dette. Det er ikke skattepengene som skal dekke over feilprising og dårlig økonomistyring. Markedet må få lov til å rydde opp – selv om det betyr at noen må ut.

For sannheten er enkel: Hvis du priser deg selv til konkurs, hjelper det ikke med billigere diesel.

Vi må slutte å redde et marked som ikke vil redde seg selv

Når vi legger sammen alt – avgiftskuttene, overetableringen, underprisingen, mangelen på oppdrag og en bransje som har løpt fortere enn beina bærer – ser vi et mønster. Vi har brukt fellesskapets penger på å holde liv i en struktur som egentlig trenger en opprydding. Vi har forsøkt å dempe symptomene i stedet for å ta tak i årsakene.

Transport og anlegg står ikke i krise fordi diesel var for dyr. De står i krise fordi markedet er sprengt. Fordi prisene er presset ned til et nivå der ingen kan tjene penger. Fordi aktører har vokst for fort, tatt for stor risiko og kjørt på med volum i stedet for lønnsomhet. Fordi bransjen selv har skapt en konkurranse som ikke er bærekraftig.

Det er ikke staten som skal rydde opp i dette. Og iallfall ikke pengene som tilhører skattebetalerne. Det er ikke skattebetalerne som skal betale for feilprising, overetablering og dårlig økonomistyring. Det er markedet som må regulere seg selv – også når det betyr at noen må ut.

For hva hjelper det med lavere drivstoffpriser hvis vi ikke har jobb å kjøre til. Hva hjelper det med billig diesel hvis oppdragene forsvinner. Hva hjelper det med politiske plaster når såret ligger dypere enn noen avgift kan dekke.

Norsk næringsliv trenger ikke billigere literpriser. Det trenger aktivitet. Det trenger oppdrag. Det trenger en bransje som tar ansvar for egne kalkyler og egne valg. Og det trenger politikere som tør å si nei til å bruke milliarder på å holde liv i et marked som må få lov til å finne sin egen balanse.