Kampen om verdikjedene

Heldigvis er det med "boksehanskene på" - tolltariffer og eksportrestriksjoner - ikke kuler og krutt. Ingenting av det vi ser i dag antyder at man er noe nærmere en militær konfrontasjon mellom landene. Dette har jo vært den store frykten lenge - knyttet til Taiwans uavklarte status. 

En big deal – men ikke la det ødelegge påsken

Trump og toll preger nyhetsbildet. Det kan bli mye. At Logistikk Inside vier det plass er én ting – forsyningskjeder er jo vårt felt. Men når datteren min på 13 snakker om toll rundt middagsbordet, vet du at det har gått litt langt. Det er veldig mye Trump i monitor om dagen i alle kanaler. Kanskje på tide å puste med magen – i hvert fall her i Norge. 

Vi har vært gjennom pandemi og krig i Europa. Likevel fortsetter hverdagen. Det blir påskekrim og påskenøtter i år også.

Mitt tips: Logg av Trump-føljetongen, og nyt litt kvalitetstid med familie og venner.

Til tross for dramatiske overskrifter, ligger vi i Norge i le for stormen. Avklaringen fra EU-president Ursula von der Leyen om at Norge ikke blir på utsiden av en eventuell EU-tollmur var som et velfylt påskeegg å regne. Hun reddet påsken allerede forrige uke. 

Du har nå to valg: 

• 1: Logg av og nyt påsken! 
• 2: Les videre for en analyse av hva handelskrigen mellom USA og Kina kan bety for forsyningskjedene.

Ingen knockout – men mye støy

Dette er ingen ny konflikt. Allerede i Trumps første periode i 2018 ble begrepet "trade wars" introdusert. Men det som skjer nå er på et helt annet nivå. 

Konsekvensene? Her er de viktigste:

Valutasvingninger: Norske kroner er ingen trygg havn i urolige tider – og det er heller ikke mange andre valutaer. Sveitsiske franc og euro har styrket seg mot dollaren, som har mistet glansen. Men det kan svinge fort.

Økonomisk avkjøling: Handelsbarrierer er som sand i maskineriet å regne for verdenshandelen. Vareflyten går litt tregere. I verste fall kan det føre til en regional og global resesjon - en teknisk term som ofte forbeholdes dersom det er minst to kvartaler med BNP-nedgang. Som en liten økonomi med mye eksport og import har Norge en tendens til å "følge tidevannet". Det blir fort tilfellet nå også. Men husk: At det butter internasjonalt, betyr ikke nødvendigvis at det gjør det her hjemme. 

Lav oljepris: Norge er en stor energiprodusent. Lavere global aktivitet svekker etterspørselen etter olje, og prisene holder seg lave. I dette bildet vil også OPEC spille en rolle som joker - om de øker volumene slik de har signalisert, kan prispresset nedover forsterkes.

Fallende markedsverdier: Mange har hatt god avkastning de siste årene, spesielt i Magnificent 7-selskapene og indeksfond som S&P 500. Nå har uroen den siste tiden barbert bort verdier for store milliardverdier. Men det er verdt å påpeke at det er fra historisk høye verdier. Både Oljefondet, tradisjonelle investorer, pensjonskasser og småsparere har tapt mye penger de siste ukene, men de fleste er likevel trolig godt i pluss over tid.

Børs er ofte omtalt som en maraton. Børshaienes favorittuttrykk er "It's not how to time the market, but time in the market" som er den største suksessfaktoren. Jo lengre tidshorisont du har, dess bedre kort har du på hånden - hvis man ser til historien. De som sitter med dårligst kort er de som sitter i en situasjon der de er nødt til å realisere indeksfond eller aksjer på en nedadgående kurve, for eksempel de som har pensjonen knyttet til verdens børsmarkeder.

Norge i le for stormen

Tross global uro ser ting lysere ut hjemme. Arbeidsgivere trenger fortsatt folk, inflasjonen er på vei ned. Det er også spådd reallønnsvekst i 2025. 

I tillegg har man allerede hatt en kraftig oppbremsing i byggenæringen det siste drøye året - det vil si at nedsiden er begrenset i denne sektoren. Om noe er det mer snakk om en forsinket opptur for byggenæringen enn en dramatisk nedtur. 

De fleste av oss kan dermed tillate oss å følge tungvekstkampen mellom Donald Trumps USA og Xi Jinpings Kina fra tribunen.

Tett sammenvevde økonomier

USA og Kina er verdens to største økonomier – og hverandres viktigste handelspartnere (om man ser til enkeltland og ikke ser EU som "ett land"), selv om Mexico og Canada på papiret er større handelspartnere for USA i nominell verdi. For man glemmer fort at mye av det som går gjennom Mexico, er en del av en kinesisk forsyningslinje.

I stedet for å hente produksjon hjem til USA, har man nearshoret den. Men ser man på hele verdikjeden, er Kina fortsatt helt sentral. Nå forsøker USA å stenge denne varestrømmen nærmest over natten. Det vi er vitne til nå er et av de største økonomiske eksperimentene i moderne historie. 

Trump vs. Xi – hvem har de beste kortene på hånden?

Trump har tidligere prøvd seg som casinokonge. Der erfarte han at huset ikke alltid vinner. Nå spiller han høyt mot Xi. Mange spør: Har han egentlig gode kort?

USA har i mange tiår lagt til rette for Kinas vekst – med outsourcing, teknologioverføring og investeringer. Billedlig talt har USA forsynt Kina med startmotoren de trengte for å bygge en industriell kapasitet verden aldri har sett maken til. Nå angrer de på det.

"Made in China" var en gang i tiden synonymt med billig og dårlig kvalitet. I dag er bildet mye mer nyansert. For visst finner man fortsatt mye billig "ræl" av tvilsom kvalitet som er produsert i Kina, men man finner også mye som er av bedre kvalitet enn noen andre steder i verden. Innen skipsbygning for eksempel sitter kineserne nå på unik kompetanse. Det er ikke lenge siden Andreas Enger, toppsjefen i det norske bilfraktrederiet Höegh Autoliners uttalte at de hypermoderne skipene i Aurora-klassen de får bygget, kun kan bygges i Kina. Innen elbilteknologi har kineserne et forsprang der de kan levere kvalitetsbiler til en mye lavere pris enn Tesla og de europeiske konkurrentene. 

Like lite som det finnes "ett USA", finnes det "ett Kina". Dette er store land med en stor befolkning og mye variasjon. 

De-risking eller de-coupling?

Det vi ser nå er noe helt nytt og kan ikke sammenlignes med den tradisjonelle blokk-striden man hadde etter andre verdenskrig. Østblokken, med Sovjetunionen i spissen, var aldri integrert med Vesten i utgangspunktet. Det var i praksis to parallelle handelssystemer som opererte side om side med hverandre og som hadde begrenset med grensesnitt mot hverandre. 

Nå står vi overfor et scenario der det har gått helt i stå mellom de to største økonomiene i verden, som er svært tett integrert med hverandre. Det er et helt ukjent økonomisk landskap. På mange måter et av de mest spektakulære logistikkeksperimentene noensinne.

I skrivende stund har begge landene innført tolltariffer mot hverandres produkter på godt over hundre prosent. Det svir.

To forskjellige utgangspunkt

EU omtales som Kinas største eksportmarked. Det er riktig. Men som enkeltland, er USA kinesernes største eksportmarked. Å miste denne eksporten svir, men handelskrigen vil svi også for USA. 

Mange beskylder Trump for å være bøllete i møte med motstandere - og det er vanskelig å si seg uenig. Men i Xi Jinping møter han en tungvekter. 

Riktignok eksporterer Kina langt mer til USA enn motsatt, noe som kan virke som en fordel for Trump. Men dette er ikke som å presse nabolandet Canada - som dermed nesten blir helt isolert med nærmeste alternative markeder et verdenshav unna. 

Kina har en helt annen tyngde - ikke minst kan de vri om handelen til nye markeder. Det enorme hjemmemarkedet kan også ta unna mye. Velstandsutviklingen i Kina siden 2018 (da den første handelskrigen begynte) har bidratt til at langt flere kinesere har kommet ut av fattigdom og dermed forbruker mer varer. 

Kina har også jobbet strategisk med å bygge opp handelsrelasjoner i Asia. I motsetning til Europa er Asia et kontinent i vekst både økonomisk og befolkningsmessig. Intra-Asia-handelen øker år for år.

Vi må også vente et Kina vil skru om en del av varestrømmen og produksjonen som var ment for USA over til oss i Europa.  

Verdikjedefokus fremfor profitt-fokus

Der andre land og kommersielle aktører har jaktet kortsiktig profitt, har Kina i større grad jaktet markedsandeler, vekst og global innflytelse – og bygget kontroll over hele verdikjeder. Mange produkter er i dag avhengige av Kina. Særlig gjelder dette strategiske råvarer og sjeldne jordarter.

Gjennom målrettet politikk har Kina nesten monopol på flere kritiske metaller, som wolfram og lette jordarter. Dette gir dem en nøkkelrolle i alt fra forsvarsindustri til det vi trenger for å gjennomføre "det grønne skiftet". Det forklarer nok også delvis hvorfor Trump-administrasjonen har vært så opptatt av å få på plass en mineralavtale med Ukraina, samt få tilgang på Grønland.

Ikke en "underdog" - men en forberedt utfordrer

Xi går ikke inn i denne tungvektskampen som en svak part. Snarere tvert imot. Der Trump opptrer som en brawler – uforutsigbar og brautende – fremstår Xi som en kalkulert taktiker med en solid kampplan i ringen - forberedt gjennom flere år. 

Xi har én overordnet prioritet: ikke å fremstå som svak overfor Kinas 1,3 milliarder innbyggere. Det gjør det lite sannsynlig at han vil inngå kompromisser som kan tolkes som ettergivenhet. Kommunistpartiets legitimitet står på spill. Trump har flere hensyn å balansere – prestisje, velgere, markedsreaksjoner. 

Kina har forberedt seg på denne konflikten lenge. Og ulikhetene i de to landenes systemer er tydelige. Kina styres topptungt – med lydighet og samkjøring. USA, på sin side, er preget av åpen uenighet og motkrefter, også internt. Slike motkrefter vil ikke bli tillatt i Kina. Dessuten opplever kineserne Trumps handlinger som et angrep utenifra - slik pleier å samle oppslutningen nasjonalt. 

Når markedene snakker - og politikerne lytter

Misnøye sprer seg raskt i USA. Man har allerede sett politiske tilpasninger: utsettelser, reverseringer og tiltak som tar hensyn til børsene og rentene på den enorme statsgjelden. For Trump er det klart at markedets reaksjoner ikke kan ignoreres.

Også i Kina følger man markedstrendene tett. Men myndighetene har en helt annen form for sosial kontroll. Alle husker hva som skjedde med Jack Ma - grunnlegger av Alibaba og Kinas egen Jeff Bezzos - etter hans kritikk av finanssektoren: Han ble "vingeklippet" og forsvant fra offentligheten i flere år. Statens kontroll over næringslivet er sterk, og selskaper forventes å følge partiets linje. Li Ka-shing, milliardæren fra Hongkong, som 2. april skulle overføre eierskapet av to havner i Panama til amerikanske BlackRock via familiekonglomeratet CK Hutchison, ble satt pent på plass. Milliardavtalen for 43 havner utenfor Kina er lagt på is.

Kinesiske selskaper konkurrerer globalt – men vet hvem som er sjefen hjemme. Om den avtalen noen gang undertegnes, så er det med velsignelse fra President Xi, ikke regn med noe annet.

Kina - en krevende handelspartner

Det er forståelig at USA vil endre Kinas handelspraksis. Kritikere finnes over hele det politiske spekteret i Vesten. Listen er lang: piratkopiering, subsidier, manglende miljøkrav, svake arbeidsforhold, industrispionasje, etc.. 

En av hovedanklagene fra USA er valutamanipulasjon – at Kina holder den kinesiske renminbien kunstig lav for å støtte eksport. Det finnes ikke fellende bevis, og IMF har bestridt anklagen. Men for Trump og hans støttespillere har uansett ikke IMF særlig høy troverdighet.

Samtidig er det ikke til å komme bort ifra at varianter av valutamanipulasjon er en del av den politiske verktøykassen for politikere av Trumps og Xis kaliber. At dollaren har blitt svekket de siste ukene har i stor grad vært er politisk valg, selv uten eksplisitte vedtak. Trump har åpent ønsket seg en ny versjon av "The Plaza Accord" – et slags "Mar-a-Lago Accord" – for å justere valutamarkedet til USAs fordel - der dollaren svekkes slik at eksportnæringen blir mer konkurransedyktig.

Nye forsyningskjeder - og høyere priser

På kort sikt vil handelskrigen ramme vanlige amerikanere. Importvarer fra Kina blir dyrere – en usynlig skatt for både husholdninger og bedrifter. Betalt over disk istedenfor over skatteseddelen (i stor grad på samme måte som merverdiavgiften vi betaler i Norge). 

Konsekvensen er forutsigbar: lavere importvolum og større selektivitet i hva som kjøpes. Det åpner døren for nye forsyningslinjer, spesielt fra Sørøst-Asia. Land som Vietnam og Indonesia kan vinne markedsandeler. Mange land vil se sitt snitt til å posisjonere seg i det nye landskapet. Men landene må trå varsomt, både Kina og USA vil følge med på det de gjør med argusøyne.

Ironisk nok er Kina ofte tungt inne i disse verdikjedene også – som underleverandør og investor.

Vanskelig å hente hjem industriarbeidsplasser

Donald Trump og hans støttespillere ser for seg en ny storhetstid for amerikanske industriarbeidere. Det toget forlot perrongen for flere tiår siden.

Ja, en del jobber kan hentes tilbake fra Asia til USA. Sikkert også nok til at han kan paradere det som en stor politisk seier. Men det vil trolig ikke være snakk om de store volumene retorikken hans antyder. Innen produksjon handler alt om én ting: å senke enhetskostnaden. Det var nettopp dette som sendte industrijobbene ut av USA og Europa i utgangspunktet – og senere videre fra Kina til enda billigere land i regionen.

De fleste land ønsker å beholde jobber som krever høy kompetanse og gir god lønn. Produksjon av billige t-skjorter på samlebånd for luselønn er ikke «the American Dream» for noen.

Storhetstiden til den klassiske industriarbeideren i Vesten er forbi. Spørsmålet er hva slags arbeidsliv vi går inn i nå. Med en aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft, peker mye mot økt automatisering og robotisering. Ironisk nok er Kina verdensledende også på dette området. 

Industriarbeidsplasser er litt som med brevvolumene og papiraviser. Det hadde sin sjarm, men ny teknologi tar over. Å skape flere millioner nye arbeidsplasser innen industrisektoren er nærmest en utopi. Det vil være krevende nok å holde på de industrijobbene som fortsatt finnes - automasjonstrusselen henger også over disse.

Det store bildet

Jeg har tidligere skrevet at jeg anser denne handelskrigen som økonomisk selvskading for USA – i alle fall på kort sikt. På lang sikt er bildet litt mer uklart. La meg forklare:

Ser man kun på regnearkene, er det et tap. Det er vanskelig å mate de økonomiske dataene inn i et Excel-ark og vente at det skal bli noe annet enn røde tall for amerikansk økonomi i det korte bildet (la oss si Trumps gjenværende presidentperiode). 

Men dersom man ser på dette som en kamp om verdier og sikkerhet – særlig kontroll over kritiske verdikjeder – blir bildet mer sammensatt.

I både USA og Europa har diskusjonen om strategisk autonomi fått ny kraft. Delvis fordi Kina fremstår som en økende trussel. I Europa har også det at USA ikke lenger oppfattes som en helt stabil alliert påvirket debatten.

Kina har i dag en dominerende rolle i utvinning og foredling av kritiske mineraler og metaller. Landet kontrollerer i praksis store deler av markedet for sjeldne jordarter, wolfram og andre strategiske råvarer. Dette gir Kina makt i forsyningskjedene – og gjør Vesten sårbar, både når det gjelder energiomstilling og forsvar.

Forsyningskjedene under press

For bedrifter med globale forsyningskjeder gir den nye tollpolitikken både risiko og muligheter. Mange forsøker å dra nytte av midlertidige unntak – samtidig som de forbereder seg på nye innstramminger.

Allerede før valget begynte mange selskaper å flytte produksjon ut av Kina – en trend som nå skyter fart. Vietnam, India og Malaysia nevnes ofte som alternativer, men ingen kan umiddelbart erstatte Kinas rolle. 

Statsobligasjoner - en finansiell "atombombe"

Det som gjør handelskrigen mellom USA og Kina så urovekkende, er at den inneholder elementer som potensielt kan sende verdensøkonomien ut i fullstendig kaos.

USA har lenge hatt et bunnsolid rykte som en trygg betaler. Statsobligasjoner med lang løpetid har blitt sett på som en av de sikreste investeringene man kunne gjøre. Svært mange land – inkludert Norge gjennom oljefondet – har store verdibeholdninger plassert i amerikansk statsgjeld.

Den største frykten i finansmarkedene nå er at et land begynner å dumpe amerikanske statsobligasjoner. Det omtales som en finansiell "atombombe".

Japan, som eier mest av disse verdipapirene, har gjort det klart at de ikke vil bruke dem som politisk pressmiddel. Kina, som fortsatt er nest størst, er det større usikkerhet rundt – selv om de har solgt seg noe ned over tid.

Hva skjer om Kina dumper amerikanske statsobligasjoner?

Dersom Kina plutselig skulle begynne et storstilt salg av amerikanske statsobligasjoner, ville det få kraftige ringvirkninger. Rentene i USA ville skyte i været – når mange selger samtidig, faller prisen på obligasjonene, og USA må tilby høyere rente for å lokke nye investorer til å plukke opp gjelden. Det vil på sin side medføre økte lånekostnader for amerikanske myndigheter (og i neste omgang for husholdninger og næringsliv). 

Langt mer urovekkende for oss i Norge, er at det ville utløst panikkmodus i finansmarkedet dersom USAs evne til å betjene gjelden sin settes i tvil. Da vil man få et realt globalt krakk, ikke markedskorreksjoner slik vi har sett nylig.

De fleste analytikere anser et slikt scenario som lite sannsynlig – og med god grunn. Kina ville selv tape betydelige verdier på et slikt grep. I tillegg ville de skade verdensøkonomien – og dermed også seg selv, som er avhengige av eksport og stabil etterspørsel i utlandet.