Oppdatering 13. desember kl. 09.00: Delegatene har 13. desember, ett døgn "på overtid", kommet frem til en omforent avtaletekst. Her har landene forpliktet seg til å "omstille vekk fra fossil energi". Dette etter lang tautrekking og ordkløyveri, der flere land ikke var villige til å stille seg bak formuleringen "fase ut fossil energi".
Det vil være uenighet om hvor stort fremskritt møtet og avtaleteksten har vært. Mange, inkludert Norges utenriksminister Espen Barth-Eide og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, uttrykker at fremskrittet er stort.
Personlig står jeg fortsatt for at COP 28 ikke lever opp til forventningene man måtte ha om klimakampen "virkelig" identifiseres som den viktigste saken på den internasjonale dagsordenen. For ikke bare er avtaleteksten "ullen" i formuleringen, det er heller ingen sanksjoner mot land som ikke lever opp til teksten.
Og det er jo unektelig en skjebnens ironi at kun noen minutter etter at jeg fikk pushvarsel om at man hadde kommet til enighet på klimatoppmøtet i Dubai, fikk jeg et nytt pushvarsel om at Offshore Norge venter sterk vekst i olje- og gassinvesteringene de neste årene. Organisasjonen forventer investeringer på 240 milliarder kroner på den norske sokkelen i 2024, en vekst på cirka 9 prosent sammenlignet med inneværende år.
Overgangen til "det grønne skiftet" skjer i krabbegir, og da er det like greit å være ærlig på det at tykkelsen på lommeboken er det viktigste. Og i så måte skiller Norge seg lite fra andre land, samme hvor mye vi forsøker å stille oss i et bedre lys på den internasjonale scenen.
Under streken står min opprinnelige tekst, publisert tirsdag 12. desember, før det var noen enighet om avtaletekst.
----------------
Det "grønne skiftet" er kanskje den største utfordringen transportbransjen
står overfor i vår levetid. En skal ikke bevege seg rundt i mange fora i transport- og logistikkbransjen, eller styrerom, før miljø og bærekraft løftes frem som den viktigste endringen bransjen går gjennom.
Men transport er som kjent bare en liten del av et mye større kompleks. Mye av rammeverket for dette skiftet, og ikke minst for det offentlige ordskiftet i de ulike landene, legges i
globale fora som COP 28, som i disse dager pågår i Dubai i de forente arabiske
emirater. Siden 30. november har delegatene jobbet iherdig for å få på plass en avtaletekst som skulle monne og bidra til en endring og forsering i en klimakamp der vi har havnet "på hæla".
På forhånd var jeg skeptisk til hva som ville materialisere
seg av konkrete tiltak etter dette klimatoppmøtet, som altså er det 28. i rekken og som har samlet over 100.000
delegater fra alle verdens hjørner. Tidligere har man sett at det er en stor utfordring å enes i globale spørsmål, og at nasjonalstater og delegater ofte er interessert i å tale en sak som tjener egne interesser - og der dette ikke alltid er miljø i første rekke.
Det er ingen tvil om at det kunne blitt en
utsøkt rett og et godt resultat om alle verdens «kokker» hadde koordinert og gått sammen om å skape tidenes klimarett. Det forblir imidlertid et rent
drømmescenario, og det vi ser ut til å bli servert minner isteden alt for mye om det velkjente munnhellet, "jo
flere kokker jo mer søl". Når enhver kokk insisterer på å blande inn sitt eget
spesialkrydder i retten (les: egne økonomiske særinteresser), blir det til slutt ei tynn suppe delegatene kommer
hjem med. Og jeg er redd den globale klimakampen ikke er det spor nærmere å bli
vunnet etter dette toppmøtet.
Mens advarslene om at det er stadig vanskeligere å begrense den
globale temperaturøkningen til 1,5 grader (sammenlignet med førindustrielt
nivå), er det få antydninger til at det globale samarbeidsklimaet innen klimakampen har
blitt noe særlig bedre. I dag, tirsdag 12. desember, skulle det vært på plass
en omforent avtaletekst som forplikter verdens ledere og myndigheter til konkrete tiltak. Vi er nå inne på overtid, og det forhandles fortsatt.
Det jeg sitter igjen med av inntrykk etter to uker med klimakamp i den arabiske ørkenen, er at de økonomiske særinteressene fortsatt trumfer miljøsaken i veldig mange land og at det "grønne skiftet" kommer til å foregå med håndbrekket på. Det er dessverre uheldig for signaleffekten her hjemme for bedrifter som skal investere i grønn teknologi. Suksessen fremover vil ligge i å gjøre grønt lønnsomt, for det er fortsatt lommeboken som er viktigst.
