Slik sikrer vareeierne forsyningene i en turbulent logistikkhverdag

Koronapandemien, krigen i Ukraina, uroen i Midtøsten, tørken i Panamakanalen og enkelthendelser som containerskipet Ever Given som blokkerte Suezkanalen i en uke i 2021, har ført til at de lange forsyningslinjene har vært svært ustabile de siste årene.

Disse hendelsene må også ses mot et geopolitisk bakteppe som fremstår mer uklart enn på lenge. I et handelslandskap der globale supermakter og regionale handelsallianser posisjonerer seg for fremtiden, har begreper som nearshoring, friendshoring og reshoring fått fornyet aktualitet. Se faktaboksen på siden for en gjenoppfrisking av hva som menes med disse begrepene.

94 prosent importerer varer fra utlandet

Som man kan se av oversikten, har de aller fleste bedriftene i vår undersøkelse vareimport.  Det gjaldt 48 av 51 bedrifter - eller 94 prosent av vareeierne.

Vi merker oss at Europa (utenom Norge) er regionen det importeres mest fra, men at vareeierne også ofte har leverandører som ligger langt unna, noe som bidrar til lange forsyningskjeder som er mer sårbare for driftsforstyrrelser. 

Blant annet ser vi at 58 prosent av vareeierne som har vareimport, kjøper varer fra Kina, og at Asia utenom Kina også har en stor andel på 48 prosent.

7 av 10 har leveringsutfordringer 

Gjennom flere år har vi spurt vareeierne om de har leveringsutfordringer for henholdsvis inngående og utgående varestrøm.

For inngående varestrøm er det i stor grad snakk om vareimport fra utlandet, ofte over lange avstander. Hele 71 prosent av vareeierne opplever leveringsutfordringer for inngående varestrøm, fordelt på 16 prosent som opplever store utfordringer og 55 prosent som opplever en eller annen grad av utfordringer som kan tilskrives ustabile forhold og driftsforstyrrelser i de globale forsyningskjedene.

Merk for øvrig at vi spør om leveringsutfordringer og ikke om konsekvenser. Tallet hadde vært høyere hvis bedriftene også skulle svare på om de hadde hatt økte kostnader. Leveringsutfordringer og økte kostnader er riktignok to parametere som ofte henger sammen, men ikke alltid.

Utfordringer med forsyningssikkerheten er ikke av ny dato, men har vært et tilbakevendende tema siden 2020, et år der covid stjal de fleste overskriftene, men som også var preget av Brexit. Siden har driftsforstyrrelsene kommet på løpende bånd. Vareeiere i inn- og utland har oppdatert sin logistikkpolicy fra "just in time" til "just in case". Dette er et konkret uttrykk for at man i en ustabil verden med lange og komplekse forsyningslinjer må legge mer vekt på fleksibilitet og usikkerhet enn i tidligere perioder.

3 av 4 har tatt grep for å sikre seg forsyninger

Vi har spurt vareeierne hvilke grep de har gjort de siste årene for å sikre de kritiske vareforsyningene. Kun en 1 av 4 forteller at de gjør alt som før, mens 3 av 4 har tatt grep. 

• Det mest brukte tiltaket er å spre vareproduksjonen hos flere produsenter, i praksis å knytte til seg flere leverandører. Hele 39 prosent av vareeierne har tatt dette grepet. I en verden som beviselig er svært omskiftelig, virker dette som en fornuftig strategi.
• Nesten like mange, 37 prosent, har bygd opp større varelager. Dette tiltaket innebærer naturligvis noen implikasjoner med vidtrekkende konsekvenser. Å øke varelageret medfører større kostnader for vareeierne. For noen få vareeiere vil dette innebære en fysisk utvidelse av lageret, en tung investering i et økonomisk klima der kapitalkostnadene er langt høyere enn for noen få år siden. Men for de fleste handler det om å øke fyllingsgraden inne i eksisterende lagerbygg. For mange produksjonsbedrifter, som vet at de uansett kommer til å bruke opp komponentene som kjøpes inn, vil det ofte være enkelt å bestille litt mer om det der mulig og man har plass på lageret. For mange handelsbedrifter kan utfordringen være større, særlig for de som selger varer som risikerer å bli hyllevarmere og må selges til redusert pris. Mange vareeiere erfarte dette under pandemien, da de økte varebeholdningen og senere slet med å få solgt varene når det økonomiske klimaet ble kaldere og prisene måtte senkes.
• Et tredje grep, å knytte til seg flere transportører, er noe 29 prosent opplyser å ha gjort. Og dette er noe som særlig gjorde seg gjeldende i perioder der det var stort press på transportkapasiteten. Under pandemien så vi dette både for sjø- og flyfrakt for gods som kom langveisfra, og for veitransport regionalt (i Europa og Norge).
• Det å flytte vareproduksjonen er et annet grep som er tatt. Faktisk oppgir nesten en fjerdedel av vareeierne, 12 av 51, at de har flyttet vareproduksjon eller innkjøp. Noe kan knyttes til påtvungne valg i form av sanksjoner på russiske leverandører. Når det gjelder dette punktet, er det også på sin plass å påpeke at når en fjerdedel av vareeierne har gjort endringer på vareinnkjøp eller produksjonssted, er det i mange tilfeller snakk om en forholdsvis beskjeden del av det totale varevolumet. Vareeierne i vårt utvalg har ofte over hundre produkter i sitt produktspekter, i enkelte tilfeller tusenvis. Og da er det gjerne snakk om at enkelte av disse anskaffes fra et annet sted enn tidligere. 
• Som vi ser av oversikten, har 6 av 51 vareeiere også endret transportform for deler av sin vareflyt. Her er bildet ganske sammensatt. For noen har det vært snakk om å source varer fra Europa i stedet for Asia, noe som gjør at deepsea-transport er skiftet ut med landeveistransport gjennom Europa (veitransport og/eller jernbanetransport). Enkelte har besluttet å sende deler av sin varestrøm med fly som følge av lengre ledetid fra Asia når skip seiler via Kapp det gode håp (her er det snakk om forholdsvis små volum, og ikke en total omlegging). For noen har også krigen i Ukraina hatt en effekt, der jernbanetransport fra Asia via Russland har blitt valgt bort. Jernbanekorridoren er ikke stengt, og lever i beste velgående for deler av godsstrømmen fra Asia til Europa, men da primært til Russland og enkelte andre land i Øst- og Sør-Europa. Norske vareeiere og vareeiere i Vest-Europa har stort sett holdt seg unna en godskorridor som inntil invasjonen hadde økende oppslutning.

Lite nearshoring

Med mer usikkerhet i forsyningskjedene er det også naturlig at vi spør vareeierne om de har gått over til mer nearshoring (near sourcing) de siste årene, i betydningen av å flytte vareproduksjon og/eller innkjøp nærmere Norge for å redusere en del av risikoen med lange forsyningskjeder som ofte strekker seg over flere kontinenter. 

15 av vareeierne svarte at de i noen grad har benyttet mer nearshoring de siste tre årene, hvorav en av aktørene har tydd til norsk vareproduksjon for enkeltkomponenter. Årsakene som angis for å flytte vareproduksjon og innkjøp til aktører nærmere Norge er for å være mindre utsatt for leveringsutfordringer. Gjennomgående er det slik at aktørene benytter nearshoring for enkelte deler av et stort produktspekter og ikke som en koordinert innsats for å trekke alle varer nærmere. Det indikerer også at det ikke er alle produkter og varer som anses naturlig å trekke hjem. 

Strategisk og/eller påtvunget friendshoring

I utvalget finnes også flere innslag av friendshoring, der aktører har skiftet fra russisk leverandør til leverandør fra et annet land som følge av krigen i Ukraina. I disse tilfellene er det også en grad av tvang. Selv om de fleste eller alle bedriftene hadde gjort et selvstendig valg om å avstå fra å drive handel med et russisk selskap, var dette i aller høyeste grad også snakk om påtvungne grep som tvang seg frem som følge av politisk press og et innfløkt sanksjonsregime.  


Det at det er ti vareeiere som har svart ”vet ikke” kan tolkes som litt usikkerhet blant vareeierne på hva slags valg som er gjort og hvordan disse skal klassifiseres. Er det egentlig snakk om nearshoring om man har flyttet produksjon eller vareinnkjøp fra Kina til Vietnam? Og hva skal man egentlig rapportere det som når man må skifte ut en russisk leverandør med en fra et annet land når dette ikke har vært et målrettet strategisk grep i forhold til å sikre vareleveransene, men som en politisk nødvendighet?

 

Få har planer om mer nearshoring de neste fem årene

Det er ingen stor nearshoring-bølge som skyller inn over norske vareeiere. Dette til tross for at bedriftene gjerne har lange forsyningskjeder, med betydelig innslag av leveranser fra fjerne østen, og flere år med diverse kilder til leveringsutfordringer.


På vårt spørsmål om bedriftene planlegger for mer nearshoring den neste fem-årsperioden, som et grep for å få kortere forsyningslinjer og dermed potensielt gjøre seg selv mindre sårbare for leveringsutfordringer, er det få som bekrefter at dette er et grep de planlegger for per nå.


Kun tre av 51 vareeiere opplyser at dette er noe de anser som ”meget sannsynlig” (en score på 5 av 6).


Av tilbakemeldingene fra vareeierne noterer vi oss imidlertid at svært mange fortsatt sitter på gjerdet i dette spørsmålet. Over halvparten av bedriftene svarte ”vet ikke” på dette spørsmålet, som ikke kan tolkes som noe annet enn at det er krevende å orientere seg i det globale logistikklandskapet, ikke minst for vareeiere som har et stort og bredt varesortiment.