Kommentar
- Glenn Lund er redaktør i Logistikk Inside. Dette er en kommentar som står for artikkelforfatterens egen regning.
Krigen i Iran er nå inne i sin tredje uke, og ingen fredsavtale virker å være i sikte.
I min forrige kommentar, skrevet dagen etter krigsutbruddet, skrev jeg at tidsfaktoren ville bli avgjørende.
En rask avslutning ville gitt et kraftig, men kortvarig sjokk.
En langvarig konflikt er noe helt annet.
Vi er nå inne i det andre scenarioet.
De fleste militære mål som kan nås fra luften er slått ut, men regimet er ikke nedkjempet. En bakkeinvasjon à la Irak eller Afghanistan virker usannsynlig.
Legg til at det iranske regimet har gode grunner til å ikke forhandle bort sine sterkeste kort for tidlig. Situasjonen fremstår nå som fastlåst.
Hormuz som pressmiddel
Dermed har internasjonal logistikk blitt selve stridstemaet. Transportkorridorer, innsatsvarer og energiflyt er ikke lenger bare en del av bakgrunnen – de har inntatt hovedrollen. Det slår direkte inn på lommeboka til fattig og rik i alle verdenshjørner.
I sentrum av begivenhetene finner vi Hormuzstredet. En smal vannpassasje mellom Iran og den arabiske halvøy. Det omtales ofte som verdens viktigste strategiske flaskehals, så det var ingen overraskelse at det raskt ble en del av krigsbildet.
- Ikke når man tenker tilbake på krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet.
- Eller hvordan Houthi-opprørerne i Jemen med relativt enkle og primitive militære virkemidler i praksis har tvunget store deler av skipsfarten bort fra å bruke snarveien om Suezkanalen siden desember 2023.
Det mest tankevekkende er likevel hvor lite som skal til. Droner, miner, hurtigbåter med eksplosiver. Truslene er mange og nesten umulige å forsvare seg mot fullstendig. Rederiene kan ikke sette mannskapene i unødvendig fare, og forsikringspremiene er - der det i det hele tatt er mulig å tegne forsikring - på et nivå som alene setter skipene ut av spill.
Kuwait, Bahrain, UAE og Qatar har i praksis ingen sjøvei ut som ikke går gjennom Hormuz. De er sperret inne - med de negative konsekvensene det også har for vareforsyningene inn til landet.
Går vi mot tidenes energikrise?
Energikrisen vi kan stå overfor dersom dette trekker ut i tid, kan vanskelig overvurderes. Det er det tydelige budskapet til et bredt korps av energianalytikere.
Omlag en femtedel av verdens olje passerer Hormuz - i tillegg til en betydelig del LNG-gass.
Men per nå har vi fått en situasjon der det iranske regimet i praksis fungerer som en portvokter. Skip som fortsatt passerer gjør det i praksis under iransk kontroll eller risikoaksept.
I den globale økonomien er hydrokarboner de byggeklossene vi har bygget vår velferdsutvikling på. Det brukes til alt - ikke bare til drivstoff. Prisene svinger voldsomt - basert på nyheter fra fronten - men har tidvis vært nesten doblet siden krigen startet. Og hva verre er: Det er utsikter til ytterligere dramatisk økning dersom energiflyten via Hormuzstredet holdes nede i lang tid.
Gjødsel og mat - sultkatastrofe i sikte?
Men energidebatten har skygget over andre forhold som også er dramatiske for global industri: Via Hormuzstredet flyter en rekke råvarer som er "usynlige" i den offentlige debatten, men helt sentrale for verdensøkonomien. Det er her jeg mener vi undervurderer alvoret ved å fokusere ensidig på oljepris.
Gulf-landenes rolle som leverandører av innsatsfaktorer til global gjødselproduksjon er underkommunisert. Urea, ammoniakk og svovel – alle sentrale i moderne gjødsel – eksporteres i betydelige volum gjennom Hormuz. Strammes tilgangen, stiger prisene. Og bønder som møter høyere gjødselpriser og knapphet på gjødsel kan gi alvorlige følger.
Effekten for bøndene vil komme relativt raskt, men matproduksjon er en verdikjede med lang hale – fra innsatsfaktor til høsting av avlinger til matvarene ligger i butikkhyllene tar mange måneder. Konsekvensene vet vi: mindre mat, høyere priser. De som rammes hardest er - som vanlig - verdens fattige.
Noe av disse innsatsfaktorene kan riktignok rutes via landtransport gjennom Saudi-Arabia til havner ved Rødehavet, men kapasiteten er langt fra stor nok til å kompensere bortfallet via Hormuz.
Helium-mangel kan lamme tilgang på halvledere
Også teknologisektoren kan gå en usikker tid i møte. Qatar er en av verdens største produsenter av helium – en gass uten gode substitutter i de mest avanserte halvlederproduksjonslinjene. Helium brukes i kjøle- og produksjonsprosesser i chipfabrikker, og forsyningen er konsentrert hos noen ganske få produsenter globalt.
Industrien har riktignok lagre og alternative leverandører, så effekten merkes ikke nødvendigvis med det første. Men i en langvarig konflikt kan forstyrrelser i heliumstrømmen utvikle seg til en ny og alvorlig flaskehals – ikke bare for elektronikk, men for alt fra biler og industrimaskineri til datainfrastruktur og AI.
Har 9 prosent av aluminium-produksjonen
Listen over produkter, råvarer og komponenter som skipes ut av Gulfstatene kan gjøres lang. Et fellestrekk er at landene ikke nødvendigvis har så stor bredde i sortimentet, men at de til gjengjeld har en stor strategisk posisjon i de segmentene der de satser.
Som innen aluminium. Godt hjulpet av rike energiressurser har flere av Gulfstatene de siste tiårene bygget opp betydelig aluminiumsproduksjon, med store smelteverk i UAE, Bahrain og Qatar. Ifølge offisielle statistikker står regionen for rundt 9 prosent av den globale forsyningen. Siden landet har lite eget forbruk, går det aller meste ut på verdensmarkedet.
Parallelt gir forstyrrelser i svoveleksporten ringvirkninger videre inn i industrikjedene. Svovel er råstoff for svovelsyre, som igjen er en sentral innsatsfaktor i både gjødselproduksjon og metallraffinering. En logistisk flaskehals i Gulfen kan dermed ende opp med å påvirke produksjonen av nikkel og kobber – metaller som store deler av industrien er helt avhengig av.
Norges dobbeltrolle
Norge er ikke skjermet. Prisøkninger på energi, frakt og innsatsvarer forplanter seg gjennom hele verdikjeden og treffer norske husholdninger og bedrifter.
Samtidig er vi i en privilegert posisjon: vår hovedeksport er olje og gass. Det gir oss et handlingsrom de fleste andre land ikke har. I tillegg har vi en tung shippingsektor og tunge økonomiske lokomotiver innen innen gjødsel (Yara) og aluminium (Norsk Hydro).
Men det er liten tvil om at de aller fleste nordmenn – og alle som har en interesse i stabile globale forsyningskjeder – ser på en rask konfliktavslutning som det eneste gode utfallet. Jo lenger konflikten varer, desto dypere vil skadene på verdensøkonomien og verdens forsyningskjeder bli.
Det som bekymrer meg mest akkurat nå, er at stadig færre militære fageksperter argumenterer for at det er sannsynlig at det blir en rask avslutning på denne krigen. At det vil være snakk om måneder - ikke dager - før Hormuzstredet kan åpnes opp for ordinær skipstrafikk.
