De neste timene hos Riksmekleren blir spennende. Den første storstreiken i 2023 lurer "rett rundt hjørnet". Årets lønnsoppgjør tegner til å bli en hard nøtt å knekke rundt forhandlingsbordet.
Kronikken under streken ble skrevet fredag, før streiken var et faktum
---------------------------
Internasjonalt har tonen vært satt en god stund. Allerede i fjor så man de første storstilte protestene blant arbeidere. Det inkluderte blant annet havnearbeidere ved noen av Europas største containerhavner. I en situasjon der prisene på "alt" i samfunnet steg i et voldsomt tempo ville de ikke finne seg i å bli avspist med "knapper og glansbilder". Ikke minst så lenge rederiene og havneterminalene gikk så det suste. Havnearbeiderne mente at de skulle få sin rettmessige del av verdiskapningen.
LO og NHO går i front
"En er seg selv nærmest", heter det. Men det å evne å se et sakskompleks fra flere sider og også ta inn over seg motpartens ståsted, er alltid en fordel. Disse egenskapene blir viktige under årets lønnsforhandlinger. Bedriftenes rammevilkår og de ansattes privatøkonomi er begge under sterkt press. Det betyr at ingen av partene vil være villige til å fire altfor mye på kravene.
Arbeidstakerorganisasjonene LO og YS sitter i skrivende stund hos Riksmekleren i intense forhandlinger med motparten NHO. Dette etter at de ordinære lønnsforhandlingene ble brutt før påske. Ikke bare er disse forhandlingene viktige fordi nærmere 25.000 arbeidere kan tas ut i streik fra arbeidsukens start mandag morgen, og således vil være i stand til å lamme store deler av samfunnet. Disse lønnsavtalene er særlig viktige, siden de gjerne danner presedens for øvrige forhandlinger i andre yrkesgrupper senere (derav benevnelsen "frontfag").
At partene kommer til å finne løsninger som tilfredsstiller begge parter før meklingsfristen går ut søndag, tillater jeg meg å tvile på.
Til det er nok forventningene for høye på begge sider av bordet. Ingen av partene vil trolig se seg tjent med å komme tilbake til "sine" uten at de med bravur og troverdighet kan meddele at de jommen har kjempet hardt for hver eneste krone i potten.
Krever en lønnsvekst på cirka 5 prosent
Teknisk beregningsutvalg (TBU), som leverer estimatet for prisveksten i samfunnet, den som legges til grunn når lønnsforhandlingene starter, har estimert en prisvekst i 2023 på rett oppunder 5 prosent. Når LO-ledelsen i lang tid har flagget at de vil "stå på kravene"" og kreve reallønnsvekst i år, snakker vi dermed om et oppgjør med lønnsvekst på over 5 prosent. Det er høyt, og hvis innfridd tenderer det mot å bli en av historiens beste lønnsoppgjør for LO og YS.
Argumentasjonen til arbeidstager-siden er at lønnsøkningen de siste årene har blitt spist opp av prisvekst, og at husholdningenes kjøpekraft over tid er redusert. En rekordlav ledighet, kan vise seg å være et trumfkort for Peggy Følsvik og resten av forhandlingsledelsen.
Og det faktum at topplederlønningene ikke bare i nominell verdi, men også i prosent, har økt betydelig mer enn hos "de på gølvet" de siste årene, er noe som har provosert mange. Det har også gitt sterk næring til de som krever at det i år er "vanlige arbeideres tur".
Svak kronekurs har gitt valutasmell
Situasjonen i Norge er ikke alltid direkte sammenlignbar med situasjonen utaskjærs. Det norske lønnsnivået er allerede høyt. Det er ikke noe nytt. Det som er nytt er at mange norske bedrifter står i en tøffere skvis enn på lenge.
Den norske kronen har svekket konkurransekraften sin markant. For mange av oss er verdien av den norske kronen noe vi har et ganske avslappet forhold til i det daglige, og som først og fremst bringer frem svetteperlene først når vi reiser utenlands på en ferie som ble langt dyrere enn beregnet. For tusenvis av norske bedrifter som opererer i et internasjonalt marked, er imidlertid kursutviklingen på den norske valutaen langt mer problematisk.
Ikke bare er prisvekst et internasjonalt fenomen, som presser opp de nominelle prisene i euro og dollar. Når også vekslingsforholdet mellom den norske krona og valutaen det handles i er ugunstig, blir det en dobbeltsmell for bedriften.
Det er klart det oppfattes som dramatisk når den norske kronen har svekket seg med 20 prosent mot viktige handelsvalutaer som euro og dollar det siste året. Også i forhold til valutaer til andre sentrale handelspartnere, som Sverige og Danmark, har den norske kronen svekket seg. Og det skumle er at det ikke er noen opplagte grunner til at trenden skal snu med det første.
Få sikrer seg mot valutasvingninger
Dette er også en risiko som relativt få norske bedrifter garderer seg mot. Å sikre seg mot valutasvingninger er naturligvis heller ikke gratis, som forsikringer ellers bygges det inn en forsikringspremie.
I fjor sommer intervjuet jeg Ståle Johansen,
seniorrådgiver på valuta, renter og råvarer i DNB Markets for å få mer innsikt i hvilke grep norske bedrifter gjør i forhold til å sikre seg mot valutasvingninger. Kortversjonen var at det er forholdsvis få norske bedrifter som benytter valutasikringer, og at de som gjør det gjerne har en vesentlig grad av internasjonal handel
eller vesentlig beholdning av utenlandske eiendeler.
Detaljistene er særlig utsatt. Ikke bare sitter de inne med varelagre de har slitt med å bli kvitt. Når de etter hvert skal fylle på igjen med neste sesongs varer får mange en ubehagelig valutasmell.
Og for mange blir det også vanskelig å ty til den "opplagte løsningen": Å skyve prisvekst- og valutaeffekten over på kundene gjennom høyere priser. Nedgangen i detaljhandelen indikerer at strikken allerede er tøyd langt for husholdningene. Økte bokostnader, matvarepriser og strømpriser har fjernet mye av bufferen i husholdningenes økonomi i forhold til mer impulsive kjøp. Ny tv og ny vaskemaskin kjøper du nå fordi du trenger det, ikke kun fordi det har kommet en ny modell.
Rentenivå, valutasmell – og økte lønnskostnader
En hestekur for å styrke den svake norske krona er å heve rentenivået. For bedriftene er det dermed ikke bare et valg mellom "pest og kolera". Det er både og. I en situasjon der kapitalkostnadene allerede tynger, er nye rentehevinger den eneste velprøvde kuren for for å styrke krona internasjonalt igjen (noe som imidlertid har hatt liten effekt til nå).
Og på toppen av dette retter altså de ansatte et krav om at de skal få høyere lønn slik at de er i stand til å opprettholde sin kjøpekraft.
De aller fleste nordmenn er ordinære lønnsmottagere, noe som også gjør at de fleste av oss kan kjenne oss igjen i de ansattes ryggmargsrefleks i årets lønnsforhandlinger. Den er både forståelig og naturlig. Som arbeidstaker må man likevel aldri glemme at en forutsetning for å kunne fortsette å heve lønn i årene som kommer, er at bedriftene fortsatt går med overskudd. Og på dette feltet er det stor "strekk i laget" i den norske bedriftsfaunaen. Mange bedrifter kan fint takle et romslig lønnsoppgjør, men det gjelder langt ifra alle. Når mange forhold sammen peker i negativ retning kan fort skifteretten bli neste stopp.
Og det må også være slik at det må være mer attraktivt for en bedriftseier å drive virksomhet fremfor å bare selge seg ut og å la pengene godgjøre seg på høyrentekonto i banken.
