D-dagen er her!

Etter en valgkamp som best kan beskrives som tidenes politiske sirkus, står vi endelig ved skjebnevalget. Presidentvalget i USA har nådd D-dagen – dagen der enten Demokratene kan feire seier, eller der Donald Trump igjen kan entre scenen som verdens mektigste mann.

I fotballen har man El Clásico, gigantoppgjøret mellom Real Madrid og Barcelona. Storpolitikken har sitt eget gigantoppgjør som utspiller seg i november hvert fjerde år. De røde mot de blå. Elefantene mot eslene. Republikanerne mot demokratene.

De andre kandidatene som deltar – enten de står på stemmeseddelen til Libertarian Party eller The Green Party – er sjanseløse. De er som fjerdedommeren i El Clásico: De er i monitor og får litt TV-tid, men er ikke på samme banehalvdel som de to kolossene som til slutt skal gjøre opp om seieren. Om noen timer vil vi knapt huske at de i det hele tatt deltok.

Twist & Turns

Den amerikanske presidentvalgkampen har alltid vært interessant for oss nordmenn. I en tidsalder med 24/7-dekning av valget på alle tenkelige plattformer har det vært en heftig reise. Og det har ikke manglet på "twists & turns."

Det er fort gjort å bli historieløs når man er midt oppi det, men makan til drama vi har blitt servert det siste året inn mot denne valgdagen savner sidestykke. Det var såpass heftig at vi trolig først om litt tid rekker å fordøye hvor spinnvill denne valgkampen egentlig var.

For visst hadde vi den sedvanlige skittkastingen, der kandidatene bruker mer tid på å idiotisere motstanderen fremfor å forankre sin egen politiske plattform hos velgermassen. Men det var jo "alt det andre" som gjorde denne valgkampen til noe helt annet enn det vi har vært vant med. Her har vi blant annet hatt en presidentkandidat som har stått i en pågående rettsprosess for i det hele tatt å få navnet sitt på stemmeseddelen, og som attpåtil var millimeter fra å bli skutt for åpen scene, mot en sittende president som tydelig har vist tegn på at alderen tynger.

Nei, riktig. Biden måtte de jo skifte ut – lenge etter at han hadde begynt valgkampen på vaklende vis. Uten noen reell nominasjonsprosess ble Kamala Harris skjøvet frem, til tross for at hun knapt har gjort seg bemerket de siste fire årene som visepresident. Det er ikke rart man blir litt skeptisk når to av hennes fremste egenskaper, i velgernes øyne, er at hun "ikke er Trump" og at hun "ikke er eldgammel."

Angår oss alle

For norske bedrifter, både store og små, vil utfallet ha reelle konsekvenser som vil påvirke bunnlinje, strategi og internasjonale samarbeid i årene som kommer.

Med en voksende usikkerhet i verdensøkonomien følger næringslivet i Norge og resten av Europa nøye med på den politiske retningen som settes av USA. Valgresultatet kan påvirke alt fra internasjonal handelspolitikk til hvordan våre nærmeste allierte håndterer klima, tollmurer og økonomiske partnerskap.

Forretningskritiske konsekvenser

Når USA velger sin president, velger de i praksis også retningen for verdens største økonomi – og det har en uunngåelig påvirkning langt utenfor landets egne grenser. Valgresultatet kommer til å gi ringvirkninger til norsk næringsliv. Hvor store, avhenger av hvilken kandidat som vinner og i hvor stor grad vedkommende dreier fra dagens kurs.

Et konkret eksempel er usikkerheten rundt handelspolitikken. De siste årene har USA satt opp flere tollmurer som har rammet norske eksportører. En president med proteksjonistisk tankegang kan føre til at slike tollbarrierer fortsetter eller øker. Også president Biden har fulgt en mer proteksjonistisk linje, som innføringen av The Inflation Reduction Act, men signalene Trump har gitt tyder på at skruen vil strammes til ytterligere hvis han kommer tilbake til Det hvite hus.

NATO og trygghet i Norden

På det sikkerhetspolitiske plan er det liten tvil om at USA er Norges viktigste allierte. I en tid der sikkerhetsutfordringene blir stadig mer komplekse, og der man allerede i den pågående Ukraina-konflikten ser sprekker i alliansen, er et stabilt NATO-samarbeid avgjørende for Norge.

Mens Trump i tidligere perioder har signalisert at NATO-partnere må bidra mer økonomisk for å opprettholde alliansen, har Harris, som en representant for Biden, uttrykt støtte for sterkere samarbeid i NATO. For norsk forsvar og sikkerhetspolitikk kan valgresultatet dermed bli en avgjørende faktor.

Skal bli deilig med en avklaring

For min del er jeg egentlig bare mest glad for at valgkampen endelig er over, og at vi snart får avklart hva vi må forholde oss til de neste fire årene. Mange ganger er det usikkerheten i seg selv som er den største utfordringen. Vi ser trolig utslag av dette i de globale markedene, at en avklaring vil gi en positiv effekt uavhengig av hvem som vinner (totalt sett, da det er opplagt at noen markedssektorer vil påvirkes mer av hvilken kandidat som vinner enn andre).

En seier til demokratene vil trolig være det som gagner norsk næringsliv mest, og som vil føles tryggest med tanke på NATO-samarbeidet. Derfor holder jeg en knapp på demokratenes presidentkandidat i dag, uten at jeg kan si å ha blitt imponert av Harris. Har noen gått til stemmeurnene noen gang og stemt på en kandidat de vet mindre om politikken til?

Hva Trump angår, registrerer jeg at retorikken er skrudd opp til maks styrke hos både tilhengere og motstandere. En mer polariserende karakter skal man lete lenge etter. Det i seg selv er nok ikke gunstig for et land som har gått i en mer og mer polarisert retning.

Men vi må ikke glemme at Trump allerede har bodd fire år i Det hvite hus. Det gikk på et vis det også. Det tøffeste var å få ham til å flytte ut igjen.

Når vi står her fire år etterpå, er det kanskje det som har skuffet meg mest – at Demokratene ikke har klart å levere. De hadde en gyllen sjanse til å samle landet. At vi står i en situasjon der en person som nektet å godta valgresultatet sist, igjen inviteres inn i varmen av rundt halvparten av de som stemmer, hadde vært en absurd tanke i februar 2021.

En viktig test av demokratiets styrke - eller svakhet

Hver gang man ser det norske flagget vaie i vinden, er det en påminnelse om franskmennene og amerikanerne som inspirerte oss til å velge rødt, hvitt og blått som våre farger – fundert på demokrati, selvstendighet og like rettigheter. Jeg håper inderlig at vår viktigste allierte klarer å bestå syretesten: å fremstå som et robust og ekte demokrati der spillereglene både følges og respekteres av begge sider. I en ustabil verden er det siste vi trenger nå en gjentakelse av scenarioet som utspilte seg 6. januar 2021.

NB! Her kan du lese mer om hvordan NHO vurderer effektene av seier til hver av de to kandidatene.