Fylkesvei 33 er kåret til Norges aller verste fylkesvei.
Dette er den aller dårligste fylkesveien i landet. Kåringen skjer etter
initiativ fra Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV). Over 1500 nominasjoner
kom inn, fordelt på rundt 250 ulike fylkesveier.
– Dette er et kraftig signal om hvor alvorlig situasjonen på
norske fylkesveier er. Folk som bruker disse veiene, har fått nok. Fylkesvei 33
illustrerer problemet. Veinettet forfaller mens regningen vokser, sier Torill
Eidsheim, leder for samfunnskontakt og mobilitet i Opplysningsrådet for
veitrafikken (OFV).
Fylkesvei 33 går langs Mjøsa mellom Minnesund og Bjørgo, og
krysser fylkesgrensen fra Akershus og over til Innlandet. Veien her er smal,
bratt og rasutsatt, og den brukes både som skolevei og som omkjøringsrute når
E6 stenges.
– Folk forteller om hull, steinras og partier der det knapt
er plass til å møtes. Når tungtrafikk og busser skal passere, må de ofte rygge
eller vente i grøfta. Dette er hverdagen for folk som skal til jobb, skole
eller sykehus. Veien er helt avgjørende for lokalsamfunnet, men standarden er
langt unna det folk og næringsliv trenger, sier Eidsheim.
Hun understreker at fylkesvei 33 bare er toppen av
isfjellet.
– Engasjementet har vært enormt. Vi kunne hatt 100
finalister. Dette er et tydelig signal fra folk som kjører på disse veiene hver
dag. De ser konsekvensene av gradvis økende forfall og et system som ikke
virker, sier hun.
Forfallet forsterkes
Bakgrunnen for kåringen er en rapport fra Vista Analyse på
bestilling av OFV som viser at fylkesveiene forfaller. Ikke bare fordi det
mangler penger, men fordi systemet er rigget feil.
Fylkene bruker stadig mer av budsjettene sine på vei, i noen
fylker opp mot 18 prosent mer enn i 2018, men pengene strekker ikke til.
Samtidig har investeringene blitt mer avhengige av «særtilskudd» og politiske
engangsløsninger. Det gjør at fylker som lar veiene forfalle, får mer penger,
mens de som prioriterer jevnlig vedlikehold, risikerer å få mindre.
– Det gir lite forutsigbarhet og gjør det vanskelig å
planlegge langsiktig. Mange fylker har ikke nok penger til vedlikehold og
investering i nye veier der det trengs, sier Eidsheim.
Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg som i 2022 gikk gjennom
inntektssystemet for kommuner og fylker, advarte mot denne effekten og foreslo
en ny modell – uten at det er blitt fulgt opp.
Forventer handling i statsbudsjettet
Med statsbudsjettet for 2026 som legges fram 15. oktober,
håper OFV at regjeringen og Stortinget vil ta grep. De foreslår tre konkrete
tiltak for å snu utviklingen, i tråd med ekspertutvalgets råd:
• En ny inntektsmodell som fordeler midler etter faste og
rettferdige kriterier, ikke etter hvor stort etterslep man har latt bygge seg
opp.
Bakgrunn for kåringen
Kåringen av Norges dårligste fylkesvei er en del OFV’s
initiativ Norgesveier.no, der folk siden juni har kunnet nominere fylkesveier i
sitt nærområde. Over 1500 nominasjoner kom inn fra hele landet, fordelt på om
lag 250 ulike fylkesveier, og nesten 9000 personer deltok i avstemningen.
Fagjuryen ble ledet av Torill Eidsheim fra Opplysningsrådet
for veitrafikken (OFV), og besto ellers av Bjørn Amundsen (Telenor), Knut
Gravråk (Norges Lastebileier-Forbund), Gina Marie Qvale (Entreprenørforeningen
Bygg og Anlegg) og Tor Valdvik (Kongelig Norsk Automobilklub).
• En styrket rentekompensasjonsordning som gir fylkene rom
for oppgraderinger uten å måtte kutte i andre tjenester.
• Større og målrettede øremerkede midler til ras- og
skredsikring, fordi behovene varierer sterkt mellom fylkene.
Fylkesveiene utgjør nesten halvparten av veinettet i Norge,
men fire av ti har dårlig standard, ifølge OFVs rapport. Mange mangler fast
dekke, og flere strekninger er så smale og slitte at det går ut over både
framkommelighet og sikkerhet.
Statens vegvesen anslår vedlikeholdsetterslepet til nær 100
milliarder kroner. Likevel har regjeringen kun satt av en halv milliard i
øremerkede midler i inneværende statsbudsjett. Fylkeskommunene får også tildelt
frie midler, men disse skal dekke hele ansvarsområdet.
– Fylkene står i en umulig skvis. Pengene strekker ikke til,
og systemet gjør oppgaven verre. Men den utfordrende situasjonen kan løses hvis
finansieringen endres på en klok måte. Det handler ikke bare om mer penger til
å tette hull i asfalten, men om at vi som samfunn tar tak i de store,
underliggende problemene, sier Eidsheim.
