Alle snakker om beredskap, men er vi villige til å betale prisen?
Torsdag stoppet togene. Mandag fikk BankID problemer, mens franske butikker måtte kaste mat etter et dataangrep mot kjøleanleggene. Vi har fått nok påminnelser. Beredskap krever investeringer – og at flere av oss tar ansvar.
Glenn Lund er logistikkjournalist og redaktør i Logistikk Inside. Han har lang erfaring fra det redaksjonelt uavhengige medieforlaget Bjørgu AS, der han også skriver for Tidsskriftet Logistikk, Mtlogistikk.no, Anlegg&Transport og AT.no.
Han dekker transport og logistikk i Norge og internasjonalt – fra transportører og vareeiere til investeringer, økonomi, teknologi, lover og reguleringer. Han følger også hvordan geopolitikk påvirker vareforsyningen.
Dette er en kommentar. Meningene er skribentens egne.
Forrige uke deltok jeg på et tankevekkende seminar om transport og vareforsyning i krise og krig. Særlig ett innlegg traff meg.
NMBU-professor Per Martin Norheim-Martinsen satte ord på noe jeg selv har kjent på lenge:
Hovedpoenget hans var enkelt: Nasjonal beredskap koster penger. Man kan ikke bare snakke og skrive planer. Man må investere. Norheim-Martinsen uttaler seg med faglig tyngde på feltet, han har vært redaktør for tre bøker om totalforsvaret, senest Totalberedskap (2026).
Det handler til syvende og sist om ett spørsmål: Hva må vi ha tilgjengelig den dagen normaldriften ikke lenger fungerer?
Når man trenger drivstoff, mat, medisiner, reservedeler?
Vi kan ikke si at vi ikke har blitt advart. Situasjonen er spent i Midtøsten. Europas to største land, målt i areal, er i krig. Det ene er attpåtil et av våre naboland.
Så bakteppet kjenner vi. Og i det daglige er det nok av skremmeskudd.
Det er nesten vanskelig å holde tritt med eksemplene.
Torsdag førte telefonproblemer hos Telenor til at togtrafikken ble stanset over hele landet. Bane NORs interne kommunikasjon fungerte, men usikkerheten rundt kontakten med publikum og nødetatene gjorde at togene likevel måtte stoppe.
Mandag formiddag fikk BankID problemer som medførte problemer med innlogging til en en rekke kritiske tjenester i flere timer.
Tre hendelser på få dager. Ulike årsaker, men samme påminnelse om hvor avhengig den fysiske hverdagen er av digitale systemer.
Ser vi lenger tilbake, blir listen lang som et vondt år. Dataangrepet mot Lørenskog kommune. GPS-forstyrrelser i Øst-Finnmark. Hackere som fikk tilgang til styringen av en ventil ved damanlegget i Bremanger i fjor.
En teknisk feil er ikke automatisk sabotasje. Men beredskapen må håndtere konsekvensene enten årsaken er ekstremvær, menneskelige feil eller noen som bevisst forsøker å ødelegge.
Vi trenger ikke vente på bomber og granater i norske gater før dette blir viktig.
Varene er fysiske. Avhengighetene er digitale.
For snart ett år siden skrev jeg en kronikk nede i samme gate som denne: «Vi tåler ras og flom – men ikke et tapt signal». Også da hadde BankID sviktet. Kort tid før hadde et internasjonalt skyutfall rammet en rekke tjenester. Den digitale motorveien lå nede.
Det viser sårbarheten. Et transportsystem kan stoppe selv om skinnene ligger der, toget virker og lokføreren er på jobb. Mat kan være produsert, fraktet og levert til butikken, men likevel bli ødelagt dersom kjølingen svikter.
Systemene styrer ordre, lagerautomater og temperaturer. Strømmen driver kjøleanlegget, dieselpumpen og lastebilladeren.
Jeg ønsker ingen retur til håndskrevne fraktbrev eller kø i banken. Alt var ikke bedre før. Det aller meste på teknologifronten har vært til det bedre for samfunnet.
Men når vi digitaliserer, må alternativene følge med i bestillingen. Når vi nå switcher over til Digitoll og gjør systemene enda mer digitalisert, innfører vi et stresselement som må kunne håndteres dersom digitale systemer går ned. Behovet så vi allerede i august da det ble krøll på grensen da Maskinporten til Digdir ble angrepet - det påvirket også Digitoll.
Avhengighetene stopper heller ikke ved den norske grensen. En norsk virksomhet kan ha programvare og data hos amerikanske skyleverandører som Amazon, Microsoft eller Google, mens utstyr og reservedeler kommer gjennom leverandørkjeder i Kina og resten av Asia. Men den større debatten om teknologisk selvstendighet og globale leverandørkjeder får vi ta en annen gang.
Under mandagens BankID-problemer fungerte innlogging med kodebrikke, ifølge Digitaliseringsdirektoratet. Men mange hadde ikke kodebrikke eller visste hvor den lå.
En reserve som ikke er tilgjengelig når du trenger den, har lite verdi. Det viser viktigheten av å faktisk ta reserveløsningene i bruk.
Når strømmen forsvinner
Elektrifiseringen av samfunnet kan gi store gevinster på noen felt, men gjør at ett strømbrudd kan ramme flere funksjoner samtidig. Det tilfører økt sårbarhet som må adresseres når beredskap er tema.
En alternativ app hjelper lite dersom både den og hovedløsningen trenger den samme strømforsyningen og nettforbindelsen.
Strømbruddet i Spania og Portugal i april i fjor viste at omfattende blackout faktisk kan skje i moderne europeiske samfunn. Hva om Norge rammes midtvinters? Mørkt og kaldt. Og om strømmen ikke kommer tilbake innen et døgn?
Da trenger vi mer enn forventningen om at noen snart fikser problemet. Vi trenger reservekraft, mulighet til å kommunisere og planer for å holde kritiske forsyninger i gang. Også reserveløsningene må ha tilgang til energi og mennesker.
Beredskap har en pris
Vi betaler for brannstasjonen også når det ikke brenner. Og jeg betaler forsikringspremiene mine med et håp om aldri ha noe med forsikringsselskapet å gjøre.
Men som samfunn blir vi mer gniene når forsikringen består av reservedeler, drivstofflager eller transportkapasitet som brukes sjelden. Da dreier diskusjonen seg fort over på kapasitetsutnyttelse og lønnsomhet i normal drift.
Regnestykket må også ta med verdien av å kunne opprettholde kritiske forsyninger når noe svikter. Den er vanskelig å måle i et samfunn der vi "alltid" har vann i springen, strøm i kontakten og en fungerende internettforbindelse.
Et lokomotiv som kan kjøre når kontaktledningen er strømløs, koster penger. Det samme gjør ekstra lagerkapasitet og alternative kommunikasjonsforbindelser. Men hva mister vi evnen til å gjennomføre dersom kapasiteten mangler?
Bedriftene må ta ansvar for egen drift. Skal de i tillegg holde reservekapasitet tilgjengelig for samfunnet, trenger de tydelige oppdrag og finansiering. Langsiktige beredskapsavtaler kan gi både staten og næringslivet større forutsigbarhet.
Myndighetene gjør allerede noe. Budsjettforslaget for 2027 inneholder rundt 451 millioner kroner til telesikkerhet og beredskap, 200 millioner til forberedelser til nytt Nødnett og 88 millioner til beredskapslagring av korn.
Dette er viktige prioriteringer. Men bevilgningene må kunne oversettes til praktiske svar: Hva skal fungere, hvor lenge og under hvilke forhold?
Bedre situasjonsoversikt vil også kreve samarbeid og deling av informasjon. Det må ha tydelige rammer for tilgang, personvern og sikkerhet. Beredskap gir ingen blankofullmakt til å samle inn opplysninger uten et avklart behov. Blir det "fritt vilt", utgjør det i seg selv en sikkerhetsrisiko.
Reserven må også ha mennesker
Krokstadelva viste verdien av forberedelser. Under sommerens storbrann bidro over 350 tjenestepliktige fra Sivilforsvaret med mer enn 3500 innsatstimer, ifølge DSB. De sørget blant annet for vannforsyning, slokking, terrengtransport, evakuering, vakthold og logistikk.
Da en Nødnett-basestasjon sto i fare for å gå tom for reservestrøm, satte DSB inn en mobil basestasjon med satellittforbindelse før det skjedde. Der hadde vi en plan B.
Innsatsen viser verdien av å ha materiell, kompetanse og en organisasjon tilgjengelig før hendelsen.
Sivilforsvaret forsterker nødetatene i fredstid og skal beskytte sivilbefolkningen i krig. Jeg mener vi må begynne å diskutere hvordan flere kan inngå i denne beredskapen. I dag teller styrken ca. 8000 - knapt nok til å fylle mitt lokale fotballstadion Melløs i Moss. Hvis alle stiller opp samtidig. I et langstrakt land sier det seg selv at dette ikke er nok.
Den erkjennelsen er det flere som har gjort, for planen er å øke den sivile beredskapsstyrken til 12.000. Knapt nok til å fylle Fredrikstad stadion. Jeg mener man bør være enda mer ambisiøse enn det. Vi bør ta sikte på å fylle Ullevaal, minst.
Norge har allmenn verneplikt på papiret, men relativt få gjennomfører førstegangstjeneste. Kanskje tilhører jeg «den gamle skolen», farget av min egen tjeneste ved Porsangmoen på midten av 90-tallet. Det får så være.
Mitt utgangspunkt er at alle norske borgere bør bidra gjennom ett års militær eller sivil beredskapstjeneste, med nødvendige tilpasninger og fritak. Deretter bør den enkelte få en definert rolle og jevnlig øve på oppgavene.
Alle trenger ikke bli soldater. Vi trenger førstehjelp, samband, teknisk vedlikehold og logistikkpersonell. Noen må organisere transporten, holde oversikt over materiellet og få frem forsyningene.
En slik tjeneste bygger ikke bare beredskap - det bygger også felleskap og vilje til å bidra. Og til å gi oss alle en økt forståelse av viktigheten av å tenke beredskap. Slik de gjør i vårt naboland Finland.
Men opplæring, utstyr og øvelser koster. Tjenesten må ha reelle oppgaver og den må oppleves meningsfylt.
Rollene må også tilpasses livet. Omsorgsansvar og helse kan endre muligheten til å stille opp. Og en sjåfør eller tekniker som trengs for å opprettholde forsyningene, kan gjøre sin viktigste innsats på den ordinære arbeidsplassen.
Staten kan ikke gjøre alt
DSB anbefaler at flest mulig er forberedt på å klare seg selv i én uke - med andre ord en skjerping av det tidligere rådet om tre dager (72 timer). Det må også jeg og du som leser dette ta på alvor hjemme: mat, vann, varme, medisiner, informasjon og alternative betalingsmåter.
Min og din egenberedskap frigjør hjelp til dem som trenger den mest. Alle har ikke samme helse eller mulighet til å klare seg alene. Derfor må vi også se hvem i familien eller nabolaget som kan trenge støtte.
Egenberedskaps-tanken kan også overføres til næringslivet. Bedriftene må kjenne sine avhengigheter. Hva kan fortsette dersom strømmen, nettet eller en leverandør faller bort? Er reserveprosedyrene tilgjengelige? Har de ansatte øvd?
En reserveprosedyre på serveren som nettopp gikk ned, hjelper lite.
Og alt kan ikke prioriteres likt. En forsinket Temu-pakke og en uteblitt levering av livsviktige legemidler kan gå gjennom deler av det samme transportsystemet. Konsekvensene er vidt forskjellige.
Hvem får transportkapasitet, energi og arbeidskraft når ressursene blir knappe? Det kan ikke overlates til hver sjåfør, lagerleder eller kommune å finne ut av underveis. Dette må man vite på forhånd. Helst bør man også ha øvd på ulike scenarioer.
Myndighetene må lede prioriteringene. Næringslivet må ta ansvar og få tydelige oppdrag. Og vi andre må både forberede oss og være villige til å bidra der det er behov for oss.
Beredskap koster penger, tid og kapasitet som kunne vært brukt til noe annet. Derfor må tiltakene også vurderes kritisk.
Men å la være å investere er også et valg. Da må vi være ærlige om hvilken risiko vi aksepterer – og hvem som må bære konsekvensene.
Logistikk Inside er opptatt av meningsmangfold og bransjestemmer som kan bidra til å gi våre lesere nye perspektiver.
Vi inviterer deg til å sende inn kronikker, faginnlegg eller debattinnlegg! Enten du har innsikt i logistikkens fremtid, ønsker å diskutere bransjeutfordringer, eller har tanker om innovasjoner som vil påvirke vår sektor, vil vi gjerne høre fra deg!
Vennligst merk at vi ikke publiserer innlegg som fungerer som "salgsinnlegg" eller som aktivt promoterer enkeltprodukter eller enkeltbedrifter. Slike innlegg vil ikke bli vurdert for publisering.
Send inn ditt bidrag og bli en del av diskusjonen som former fremtidens logistikk!
