Per Martin Norheim-Martinsen fra NMBU (f.v.) og brigader Eirik Guldvog, sjef for støtteavdelingen ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), delte sine perspektiver rundt den nasjonale beredskapen.Foto: Glenn Lund
- Vi har glemt å planlegge og å prioritere
OSLO: Olje, fisk og matproduksjon gir ikke alene trygg forsyning. NMBU-professor Per Martin Norheim-Martinsen etterlyser beredskap som markedet ikke finansierer.
«Aldri mer 9. april!» ble et løfte om at Norge aldri igjen skulle stå uforberedt mot et angrep. Russlands fullskala invasjon av Ukraina har gitt spørsmålet ny aktualitet: Hvor godt forberedt er vi dersom krigen rammer oss?
Det var det dystre bakteppet for symposiet «Transportberedskap i krise og krig» i regi av Teknas faggruppe for teknologihistorie i Oslo 5. oktober.
Her stilte dekan og professor Per Martin Norheim-Martinsen fra NMBU spørsmål ved hvordan Norge har innrettet forsyningene sine.
– Vi har glemt å planlegge. Vi har glemt å prioritere, sa han.
Norheim-Martinsen er professor i samfunnssikkerhet og europeisk politikk og dekan ved NMBU. Han har vært redaktør for tre bøker om totalforsvaret, senest "Totalberedskap" utgitt på Gyldendal i 2026.
I den siste boken borer han langt dypere i tematikken, men kortversjonen som ble presentert hos Tekna var interessant nok. Her beskrev han et totalforsvar som er avhengig av sivile forsyningskjeder, bygget for effektiv drift. Høy kapasitetsutnyttelse og begrenset lagerhold gir økonomisk mening i hverdagen. Men hva skjer når Forsvaret og befolkningen trenger de samme ressursene samtidig?
Ressursrik er ikke det samme som selvforsynt
Norheim-Martinsen utfordret også forestillingen om at olje og matproduksjon i seg selv sikrer Norge gjennom en krise.
På mange måter fremstår det som et paradoks at Norge er dårligere stilt innen forsyningssikkerhet for kritiske innsatsfaktorer i dag enn for flere tiår siden.
Oljen må raffineres før den kan brukes som drivstoff. I dag har vi kun raffineringskapasitet på Mongstad, etter at raffineriet på Slagentangen ble omgjort til en drivstoffterminal i 2021.
Matkornlagre må bygges opp igjen. Samtidig trenger Norge produksjonskapasitet og mennesker med kompetanse til å holde matproduksjonen i gang over tid.
Professoren brukte poteter som eksempel på hvordan innkjøp kan understøtte denne kapasiteten. Forsvaret er en av Norges største innkjøper av poteter.
- Da er det et tankekors at så mye kjøpes inn fra utlandet istedenfor å opprettholde norsk produksjon, sa han.
I en langvarig krise må man bygge inn robusthet – som for eksempel kompetanse til å dyrke poteter også i Nord-Norge.
– Det handler om at vi må ha et system som henger sammen. Og vi må identifisere de avhengighetene vi har, sa han.
Da det fra salen – delvis på spøk ble trukket frem at vi alltids kunne spise fisk – stakk han også hull på illusjonen om at oppdrettsfisken kommer til å berge oss gjennom en langvarig krise.
- Råvarene til fiskefôr importeres. Forsyningskjeden for fisk er mer sårbar enn de fleste er klar over, påpekte han.
For professoren handler beredskapsperspektivet derfor om å se sammenhengen mellom innsatsvarer, produksjon, lager og transport.
Et lager gir tid til å håndtere et avbrudd. Det kjøper tid, men ved en langvarig krise må forsyningene også kunne fornyes.
ETTERLYSER BEREDSKAPSVILJE: - Vi må ta inn over oss at nasjonal beredskap faktisk koster penger. Det er noe vi må investere i, understreket Per Martin Norheim-Martinsen.Foto: Glenn Lund
- Nasjonal beredskap koster penger
Han etterlyste transportplanlegging med tydeligere krav, konkrete tiltak og større vekt på robusthet og reservekapasitet.
Norheim-Martinsen viste til Finland som eksempel på at staten kan sikre kapasitet som markedet ikke opprettholder. Et konkret eksempel er Fortums kullkraftverk Meri-Pori. I 2023 inngikk Finlands forsyningsberedskapsmyndighet en avtale om å reservere produksjonskapasiteten for alvorlige kriser. Fortum opplyste at kraftverket ellers ville blitt stengt.
Anlegget ble holdt tilgjengelig gjennom vedlikehold og prøvekjøringer, uten ordinær kraftproduksjon. Avtalen varer ut 2026. Kraftverket skal deretter stenges våren 2027, mens Finland forbereder en ny reserveordning.
Eksemplet illustrerer uansett hans hovedpoeng: Dersom samfunnet trenger kapasitet som ikke er lønnsom å holde i normal drift, må noen finansiere den.
– Vi må ta inn over oss at nasjonal beredskap faktisk koster penger. Det er noe vi må investere i, understreket han. Hittil har han sett begrenset vilje til å ta de kraftløftene som trengs.
Etter Norheim-Martinsen fulgte brigader Eirik Guldvog, sjef for støtteavdelingen ved Forsvarets operative hovedkvarter. Han beskrev et forsvar som er avhengig av sivile ressurser for å løse oppgavene sine. Transport, lager og andre logistikktjenester må være tilgjengelige når behovet oppstår – også når sivilsamfunnet trenger den samme kapasiteten.
Sveriges og Finlands NATO-medlemskap har samtidig gitt Norge en større rolle som innfallsport for allierte styrker og forsyninger. Personell og materiell skal tas imot, håndteres og transporteres videre. Det krever langt mer enn militære kjøretøy og soldater.
Guldvog pekte på at forbindelsene østover får større betydning. Den tradisjonelle transportaksen fra sør til nord må suppleres med kapasitet til å føre styrker og forsyninger gjennom Norge og videre til nabolandene. Norske havner og forbindelser som Ofotbanen blir dermed viktige for beredskapen også utenfor våre egne grenser.
Og det er ikke bare militære forsyninger det handler om. Dersom transporten gjennom Østersjøen blir vanskelig, kan også sivile varer til Sverige og Finland måtte finne veien gjennom Norge.
Da blir spørsmålet hvor mye transportsystemet vårt faktisk tåler. Havner, veier og jernbane skal håndtere økte behov, samtidig som befolkningen fortsatt trenger mat, drivstoff og andre nødvendige varer. Forsvarets behov og sivilsamfunnets forsyninger må derfor planlegges i sammenheng.
Finn det som kan stanse hele bedriften
Etter duoens innlegg var det også interessant å høre hvilke råd de hadde til logistikkledere og transportkjøpere i Norge.
– Har du logistikkansvar i en liten eller mellomstor bedrift, ville jeg sørget for å etablere kontakt og etter hvert bygge et nettverk med utgangspunkt i de regionale beredskapsrådene. Da begynner man å bygge beredskapen lokalt, nedenfra og opp, i stedet for å vente på at den skal komme ovenfra, sa Norheim-Martinsen.
Ellers gjentok han behovet for å avdekke avhengigheter. Og her er det verdt å gjøre en grundig analyse av alle sårbarheter.
Han trakk fram emballasje som eksempel på en avhengighet som lett overses: Produksjonen kan fungere, men varen kommer likevel ikke fram dersom nødvendig emballasje mangler.
– Dagens samfunn er veldig komplekst. Da må vi også kartlegge den kompleksiteten skikkelig, sa han.
Guldvog fulgte opp i samme spor, og tok til orde for at bedriftene tar en grundig gjennomgang av egen drift.
Han framhevet behovet for å fjerne kritiske enkeltavhengigheter - «single point of failure» - der én svikt kan stanse hele operasjonen, enten det er snakk om IT-systemer, transportløsninger eller annet.
- Dersom mange bedrifter reduserer slike sårbarheter, styrkes også samfunnets samlede beredskap, påpekte han.
- Er jeg trygg på forsyningskjedene mine? Er jeg trygg på at jeg har de ansatte og den kompetansen jeg trenger den dagen det smeller?
Rådene deres møtes i forsyningskjeden: Bedriftene må kjenne sine egne sårbarheter, mens myndighetene må avklare prioriteringer og finansiere den ekstra kapasiteten samfunnet trenger.
