Ringnes vet selv sitt eget beste 

Ringnes vurderer å sette bort distribusjonen

Fra politisk hold skrikes det opp om markedskonsentrasjon og at det er på grensen til en skandale at Ringnes er i tenkeboksen med hensyn til å overføre distribusjonsoppgavene til dagligvaregrossistene. Fordømmelsen virker nærmest å være unison. I det minste fra de som har uttalt seg til nå. 

Kundene - det vil si deg og meg - vil bli de store taperne, påstås det. Virkelig?

Vi kan gjerne ta diskusjonen. Det er hevet over en hver tvil at de store dagligvarekjedene har en betydelig markedsmakt og at de kontrollerer en stor del av verdikjeden for veldig mye av det vi legger i handlevognen i løpet av et år. De er de viktigste premissgiverne for hva vi dytter i oss i løpet av et år, så diskusjonen rundt markedsadgang og rettferdige konkurransevilkår bør absolutt løftes. 

Jeg ser gjerne at man tar en fight for småbonden eller den lokale grønnsak- eller kjøttprodusenten. Men når vi opphever landets største bryggeri til en "samfunnskritisk aktør" finner jeg grunn til å reagere. 

Diskusjonen bør forbeholdes "de riktige" varegruppene og de leverandørene som sliter med å få plass i butikkhyllene. 

Ringnes er det ikke synd på. Ikke bare står de bak noen av de sterkeste merkevarene man finner i norsk dagligvarebransje, vi snakker tross alt om en aktør som hovedsakelig leverer øl og sukkerholdig mineralvann til tørste nordmenn. 

Er det virkelig for disse varegruppene vi skal ta denne fighten, eller er det den politiske ryggmargsrefleksen som slår inn snarere enn bedriftsøkonomiske realiteter? 

Om ikke vi finner Pepsi Max eller øl fra Carlsberg eller Ringnes i butikkhyllene er det strengt tatt et større problem for Ringnes og Carlsberg selv enn nasjonen.  

Finner fortsatt Coca-Cola i butikken 

Fra utsiden konstaterer jeg at jeg fortsatt, elleve år etter at Coca-Cola Enterprises gikk over til grossistdistribusjon fortsatt finner Coca-Cola i min nærmeste dagligvarebutikk. 

Og jeg kan heller ikke huske at det har vært verken utsolgt eller "bortgjemt". Duellen mellom Pepsi og Coca-Cola i butikken lever i beste velgående - uavhengig av distribusjonsoppsett. 

Coca-Cola var interessert i å selge mest mulig av sine produkter under mest mulig gunstige økonomiske og operative betingelser, og fant ut at grossistdistribusjon var riktig vei å gå for de. De har måttet leve med konsekvensene av det - gode eller dårlige. 

At Ringnes eventuelt skulle havne på samme konklusjon som konkurrenten et drøyt tiår etterpå, er naturligvis et spørsmål Ringnes og eierne selv må ta - uten at det trenger å oppheves til et nasjonalt anliggende. Konsernledelsen har nok kunnskap om markedsforholdene til å se både forsiden og baksiden av medaljen ved å alliere seg med grossistene. Og de har garantert skjelnet mot de erfaringene Coca-Cola har gjort gjennom årene.

Bruskrigen vil leve videre

Og så må vi ikke glemme at Ringnes ikke er en liten aktør. De vil klare å hevde seg i markedet uansett. Konsernet er ikke bare landets største bryggeri, på eiersiden har de Carlsberg-gruppen som omsetter for godt over 100 milliarder kroner årlig. 

Produktene står også sterkt. Om Pepsi Max tvinges ut av butikkhyllene i NorgesGruppens butikker vil kundene legge handleturen til Coop eller Rema 1000. Det er ikke uten grunn at Coca-Cola og Pepsi Max ofte opererer som lokketilbud i butikkene. 

Man kan like det eller ikke, men faktum er at disse produktene er blant de viktigste hyllevarmerne i norske butikker. 

Outsourcing er en naturlig del av konkurranseflaten

At de nærmere 300 ansatte som jobber innen distribusjon i Ringnes-konsernet er redd for å miste jobben er naturlig. Det er også til å forstå at mange av de føler seg «dolket i ryggen» av egen bedriftsledelse etter at det forrige outsourcing-spøkelset ble jaget vekk så sent som i 2021. Jeg hadde blitt forbannet selv. Arbeidsplassen er et av de viktigste sosiale rammene for oss mennesker. Å rokke ved dette fundamentet skal man aldri ta lett på. 

På den annen side kan en også stille seg det lett filosofiske spørsmålet, er jobben til for arbeideren, eller er arbeideren til for jobben?

I næringslivet er svaret nesten alltid det siste. I hvert fall om man snakker om den konkurranseutsatte delen av det private næringslivet. 

Når eierne befinner seg langt unna, i et annet land, er det i enda større grad tilfellet. Da kan en heller ikke sette sin lit til at den lokale forretningsmannen skal skåne sambygdingene i den lokale hjørnesteinsbedriften. En kan like det eller ikke, men slik er mekanismene i næringslivet. De gjelder for alle. At et konsern velger å prioritere å fortsette å sysselsette egne ansatte selv når Excel-arkene forteller dem at det er mer lønnsomt å endre kurs, hører til sjeldenhetene. Dette selv når regnskapstallene viser at bedriften allerede "går så det griner". Den eneste forskjellen er at avgjørelsene kan sitte lengre inne, for det er alltid en risiko om man snur opp ned på en formel som har vært suksessfull til nå.

Logistikk som konkurransefordel 

Som en som følger logistikkmarkedet tett, er det min bestemte oppfatning at enhver bedrift bør velge det logistikkoppsettet som passer best for egen bedrift og at bedriften etter beste evne bør prøve å vri logistikken til en konkurransefordel. 

Noen ganger vil konkurransefordelen være nettopp det å håndtere alt selv, i andre tilfeller gir det mening å outsource varedistribusjon og lagerhold til noen som har sin spesialkompetanse på dette. 

Naturlig at diskusjonen dukker opp ved overgang til mer bærekraftig transport

At diskusjonen dukker opp hos Ringnes nå, i en fase der alt går i en "grønnere" og mer bærekraftig retning, er heller neppe tilfeldig. Selskapet distribuerer årlig omlag 450 millioner liter med drikkevarer. Det blir mange kilometer med lastebil når varene skal ut til hvert lille nes og hver lille bygd i hele Norge. 

Det er helt naturlig at bedriftsledelsen nå stopper opp og stiller seg spørsmålet om de skal investere i nye biogass-lastebiler, elektriske lastebiler og ny ladeinfrastruktur selv, eller om det gir mer mening å betale grossistene for å ta denne kostnaden (som de allerede er godt i gang med).

Effekten for storsamfunnet av at Ringnes inngår samarbeid med grossistene kan fort være mer bærekraftig transport og fullere, men færre lastebiler på veiene. Det perspektivet drukner helt i debatten nå, som i for stor grad farges av at oppimot 300 medarbeidere kan miste jobben. 

Om noen kan gjøre jobben din billigere og bedre enn deg, er det ofte kort prosess i et konkurranseutsatt klima. Slik har vi også sett i Ringens opp gjennom historien, der produksjon har blitt lagt ned på regionale bryggerier, ofte til store protester fra både arbeidere og lokalmiljø.

Det Ringnes-ledelsen må spørre seg er hvilken merverdi det er for selskapet at det er Ringnes' egne ansatte som flytter rundt på varene? Og hvilken merverdi det er at selskapet selv står for utkjøring av produktene?

Og til sist er det verdt å minne om det åpenbare. De som eventuelt mister jobben i Ringnes ved en overgang til grossistdistribusjon, vil ikke være fortapt. Vi snakker ikke her om norske arbeidere som blir overflødige. Både lagermedarbeidere og sjåfører er ettertraktede i dagens arbeidsmarked, og for storsamfunnet er det best at disse benyttes der de gjør mest nytte for seg. Enten det er hos Ringnes eller hos andre arbeidsgivere.