Hva skal vi egentlig betale postbudene for?

Logistikkjournalist Glenn Lund

• Glenn Lund er logistikkjournalist og redaktør i Logistikk Inside. Han har lang erfaring fra det redaksjonelt uavhengige medieforlaget Bjørgu AS, der han også skriver for Tidsskriftet Logistikk, Mtlogistikk.no, Anlegg&Transport og AT.no.

• Han dekker transport og logistikk i Norge og internasjonalt – fra transportører og vareeiere til investeringer, økonomi, teknologi, lover og reguleringer. Han følger også hvordan geopolitikk påvirker vareforsyningen.

• Dette er en kommentar. Meningene er skribentens egne.

Jeg skriver for Tidsskriftet Logistikk, inntil i år kjent under navnet Moderne Transport. En bladfyk som alltid har foretrukket å lese på papir. 

Tidligere var et postbud alltid involvert når nyhetene våre skulle frem til leserne.

Vi hadde også et 16-siders hefte, Transport Inside, en postlagt trykksak på 16-24 sider som kom ut hver 14. dag. Vi skrev, printet ut og sendte. Så måtte leserne vente på at journalistikken kom i postkassen - bare sånn passe ferske.

Jeg husker godt den gangen da vi skrev siste nytt om opptrappingen i en streik i transportnæringen. Vi printet ut trykksaken, pakket de for hånd inn i konvolutter (ja, sånn var det faktisk!) og sendte utgaven med Posten på ettermiddagen. Til kveldsmaten kunne Dagsrevyen melde at streiken var avblåst. 

Da leserne fikk bransjekommentarene i hånden noen dager senere hadde nyheten naturligvis eldet som sur melk. Selv om artikkelen var skrevet med henvisning til at streiken var en prosess i bevegelse, var det uansett smått komisk å se det stå på trykk. Som et kampreferat etter en fotballkamp du allerede har sett. Null verdi. Sløsing av både trykksverte og av postbudenes iherdige innsats.

Digitaliseringen snur ikke

Fallende opplag og endrede lesevaner tvang logistikkredaksjonen for et drøyt tiår siden til å tenke annerledes. Som de fleste andre medier satset vi på nett. Transport Inside ble pensjonert og vår aktualitetsjournalistikk gikk etter hvert all in på nett - nå rebrandet til Logistikk Inside. Her gir vi dere - abonnentene våre - rykende ferske nyheter og et nyhetsbrev hver morgen klokken syv. Ingen storm eller uvær har hindret nyhetsbrevet fra å dumpe inn i postkassen til våre abonnenter. Alle saker vi har skrevet siden vi gikk på nett - flere tusen saker i året - ligger bare noen tastetrykk unna i vårt digitale arkiv. 

Den delen av journalistikken vår kommer nå frem uten at ett eneste postbud er involvert. 

Vår lille omstilling er en del av forklaringen på Postens store. Hele samfunnet går i den retningen.

Oppgaven må begrunne arbeidsplassen

Regjeringen foreslår nå at ordinære brev som hovedregel skal leveres i postkassen én gang i uka fra 1. juli 2027. Avsendere skal kunne betale høyere porto for hyppigere levering, mens mottakere frivillig kan velge brev til hentepunkt fem dager i uka. Statens kjøp av posttjenester foreslås redusert med rundt en halv milliard kroner neste år. På sikt oppimot halvannen.

Det kunne vært en gladsak. Et uttrykk for en politisk prioritering i å redusere pengebruken i offentlig sektor. Men det har vært fint lite entusiasme å spore.  

De reaksjonene som har kommet, de var ventet. Fagforeninger er tross alt til for å tale medlemmenes sak. Yrkestrafikkforbundet kaller det en politisk bestilt nedbemanning og frykter at opptil 2000 postbud kan miste jobben. Fagforbundet advarer også om store bemanningskutt, svekket beredskap og for kort omstillingstid. Begge peker på nye samfunnsoppgaver som en mulig vei videre.  

Vi skal heller ikke glemme at det bak tallene finnes mennesker med regninger, familier og mange med flere tiårs arbeid for selskapet. Det er lett for hvermansen å ha sympati med det. Vi kjenner alle et postbud. 

Det er heller ikke sånn at Posten har vært forskånet fra kutt tidligere. Få selskaper har stått i en mer kontinuerlig omstillingsprosess enn vår statlige postgigant de siste tiårene. Det er ikke mange ukene siden vi rapporterte om nye nedbemanninger i selskapet.

Ingen bør derfor omtale en ny nedbemanning som en enkel øvelse. Det vil være tøft for Posten, for den enkelte medarbeider og også for en del innbyggere. 

Men arbeidsplasser kan heller ikke være selve begrunnelsen for at staten kjøper en tjeneste. Og jeg føler det er litt på nettopp de premissene samtalen om kuttene kommer. Jeg håper vi kan skifte spor og heve blikket litt. Men jeg tviler.

Den kulturen har vi ikke i samfunnsdebatten. Arbeidsplassen oppheves til et mål i seg selv. Svært sjelden diskuterer man alternativkostnaden ved å opprettholde noe som kanskje ikke har livets rett. Gevinsten i å sette en arbeider i sving et annet sted - der det gir mer nytte eller skaper mer verdi.   

Arbeidskraft er en begrenset ressurs - den må brukes med omhu

En arbeidsplass gir inntekt, fellesskap og mening. Alle som har tilhørt et godt arbeidsfellesskap vet hvor mye det betyr - utover selve lønningsposen.

Men det er nå en gang sånn at samfunnsmodellen vår er avhengig av at vi bruker arbeidskraften der den trengs mest. Det er i det minste idealet vi må etterstebe. Ikke minst for lønninger som i stor grad betales over skatteseddelen. 

Det er ingen menneskerett å ha en jobb. Det styres av behov - eventuelt frie markedskrefter.

Det gjelder alle. Den dagen det ikke lenger finnes betalingsvilje for journalistikken jeg lager, må jeg finne annet å gjøre. Enten det er på et lager eller pleiehjem eller i en butikk, barnehage eller klasserom. Noe kan jeg brukes til, om jeg ikke skal sette sammen bokstavkombinasjoner i Logistikk Inside. 

Posten er et statseid selskap som også har en omfattende kommersiell virksomhet. Debatten her gjelder statens kjøp av bestemte ulønnsomme tjenester. Da må vi spørre hvilken samfunnsnytte skattebetalerne får, eller om de samme ressursene kunne gjort større nytte andre steder?

Brevvolumene gir en brutal beskjed. De har allerede falt med rundt 90 prosent siden årtusenskiftet - og Samferdselsdepartementet forventer at de vil fortsette å falle i årene som kommer.

Vi snakker for alle praktiske formål om en markeds- og teknologisk styrt avvikling av en distribusjonsmodell som ble grunnlagt allerede på 1600-tallet.

Ville vi bygget dette i dag?

La oss gjøre et tankeeksperiment, der vi begynner fra bunnen av. En statlig startup, om du vil.

Vi har nettaviser og e-post. Fakturaer går digitalt. De digitale offentlige tjenestene er top notch - helt i verdenstoppen. Vi har et utviklet marked for kommersiell pakkedistribusjon. Og vi vet at behovet for fysisk brevpost er kraftig redusert og ventes å falle videre.

Hva slags offentlig finansiert posttjeneste ville vi ha etablert da?

Ville vi startet med levering til alle postkasser annenhver virkedag? Eller ville vi først kartlagt hvem som trenger fysisk post, hvor ofte den må komme frem, og hvilken kapasitet samfunnet trenger dersom de digitale kanalene svikter?

Det er åpenbart at vi ville ha begynt med å kartlegge de reelle behovene. Sortert "need to have" fra "nice to have". 

Postutvalget gjorde også en slik vurdering. Flertallet anbefalte betjente postpunkt som hovedregel, med mulighet for postkasselevering én gang i uken for dem som selv vurderte at de trengte det. Mindretallet ønsket ukentlig postkasselevering som hovedregel og en statlig finansiert dørterskeltjeneste.

Regjeringens forslag beholder altså postkassen som hovedregel. Det innebærer en betydelig reduksjon i tilbudet, men følger ikke flertallets anbefaling om at folk normalt skal hente brevene selv.

Også fagmediene leter etter andre løsninger. Fagpressen opplyser at en utvidet avtale med Helthjem gir alternative distribusjonsmuligheter. Det er en påminnelse om at fysisk distribusjon kan organiseres på flere måter.

Det betyr ikke at alle kan gå over på nett. Ei heller at kommersielle løsninger dekker hele landet. Et tilgjengelig fysisk minimumstilbud må fortsatt finnes. Men nivået må begrunnes i dagens - og minst like viktig - morgendagens behov. 

Regjeringen skylder en forklaring

Selv om jeg støtter behovet for omstilling, har regjeringen gjort argumentasjonen vanskeligere for seg selv.

I mars varslet den effektivisering innenfor dagens lov, med sikte på at tilbudet ikke skulle bli dårligere. Bedre samordning av brev, pakker og aviser skulle redusere kostnadene. Nå foreslås færre ordinære leveringsdager. 

Hva endret vurderingen? Hvor store innsparinger kunne samordning gitt? Og hvorfor ble den løsningen regjeringen fremhevet i vår, utilstrekkelig?

Det bør regjeringen forklare.

Fagforeningene har også en sak når de krever forsvarlig omstillingstid og hjelp til dem som rammes.

Retningen på en reform og måten den gjennomføres på, er to forskjellige spørsmål. En nødvendig endring kan fortsatt gjennomføres dårlig.

Nye oppgaver må på sin side tåle en selvstendig vurdering. Dørterskeltjenesten kan være nyttig. Men utvalgsflertallet mente forsøksgrunnlaget var utilstrekkelig for en landsdekkende ordning, og stilte spørsmål ved både effekter og alternative tilbydere.

Beredskap må få en pris

Det sterkeste argumentet mot å bygge ned for raskt er beredskap.

Mens jeg skriver denne kommentaren er toppnyheten hos NRK at togene står etter at Telenor har problemer med telenettet.

Jeg hadde tidligere i uka også gleden av å delta på et interessant symposium hos Tekna med transportberedskap i krig og krise som tematikk. Her holdt blant annet dekan og professor Per Martin Norheim-Martinsen fra NMBU et godt innlegg. Et av hans hovedbudskap var at nasjonal beredskap faktisk koster penger. Han trakk ikke frem en nasjonal posttjeneste, men snakket mer generelt om alt fra korn, matvare- og energiberedskap, og reservedeler. Jeg er enig i resonnementet hans. Beredskap koster, og det må finansieres i fredstid før krig eller langvarig krise oppstår. Vi må vite hvilke avhengigheter vi faktisk har i samfunnet og legge gode planer for hva vi må være forberedt dersom det skulle oppstå et krisescenario.  

Postutvalget fremhevet at et nasjonalt postnett kan formidle informasjon når digitale kommunikasjonskanaler svikter, og transportere medisiner og medisinsk utstyr. Nettverket har dermed en verdi utover brevene som leveres på en helt vanlig torsdag.

Postmannen som kjenner alle, har også en verdi. Lokalkunnskap, tillit og evnen til å finne frem lar seg ikke uten videre erstatte med et adresseregister. Særlig ikke om IT-infrastrukturen ligger nede.

Tankeeksperimentet jeg nevnte tidligere har derfor en begrensning: Vi begynner faktisk ikke fra bunnen av. Kompetanse og kapasitet som forsvinner, kan bli kostbar å gjenreise.

Samtidig finnes det andre distribusjonsressurser. Avisbud, pakkebud og transportører finner også frem til norske hjem. Lokale organisasjoner og idrettslag kan være aktuelle for avgrensede oppgaver. Men mulig dugnadsinnsats er ikke en beredskapsplan. Tilgjengelighet, ansvar, opplæring og koordinering må være avklart før krisen.

Når man skal diskutere postbudenes fremtid mener jeg det er her man bør begynne. Hvilket scenario er det de skal bidra i? Og må det i det hele tatt være et bud med logoen til Posten på seg? Kunne det vært en med en Helthjem-logo? Lokale ressurser i transportmiljøet? 

Jeg tør minne om at vi strengt tatt allerede har nasjonale beredskapstjenester som kan gi føringer på hvilke modeller som brukes. Vinterdrift av veienettet er en slik tjeneste - de som sørger for at postbudet kommer fram selv om snøen laver ned. Sentralt styrt, desentralisert løst. Modellen ligger der og kan kopieres. Om beredskap er stikkordet.  

Vi trenger å vite hvilke oppgaver som krever et fast, profesjonelt postbudnett, hvilke andre kan utføre, og hvem som faktisk er tilgjengelige når det gjelder. 

Norge har mange beredskapsbehov. Også her må penger og arbeidskraft prioriteres. Det er ikke gitt at videreføring av dagens postbudnett gir størst trygghet for hver krone. 

Hvis vi trenger postbudene som en del av beredskapen, skal vi betale for det. Da må regjeringen definere oppdraget, dokumentere kapasiteten som trengs og legge prisen på bordet.

Det er den regningen jeg vil at vi skal begynne å diskutere.