26 milliarder for luft og ingen, ingen reagerer!

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027, Prop. 1 S fra Klima- og miljødepartementet, foreslås det å øke fullmakten til kjøp av klimakvoter i utlandet fra 15 til svimlende 26,1 milliarder kroner. Det er jo en fullmakt til å inngå avtaler over flere år, ikke en regning som skal betales til neste år. Men pengene er like virkelige av den grunn.

Men hva er det vi kjøper for disse milliardene?

Jauda, luft. Eller rettere sagt et papir ( ikke papir papir, men sikkert PDF fil ) som forteller oss at noen, et eller annet sted i verden, angivelig har redusert eller kommer til å redusere sine utslipp. Dermed kan Norge føre reduksjonen inn i sitt eget klimaregnskap og klappe seg selv på skuldra.

Genialt! Vi trenger ikke nødvendigvis redusere utslippene selv. Vi kan betale andre for å gjøre det og cashe inn gevinsten og resultatet i Norge. Hadde en vanlig norsk bedrift forsøkt å føre slike usynlige leveranser inn i regnskapet uten solid dokumentasjon, ville nok regnskapsføreren begynt å stille spørsmål eller to.

Og mens vi driver denne internasjonale handelen med klimaregnskap, har vi altså ikke råd til å gjøre alt som trengs her hjemme.

Veier forfaller. Vedlikehold utsettes. Sykehus må spare, og kommunene blir bedt om å snu på hver eneste krone. Norske bedrifter skal investere i grønn teknologi, gjerne før infrastrukturen er på plass, og samtidig få økonomien til å gå rundt.

Men milliarder til klimakvoter i utlandet? Joda, det skal vi alltids klare å finne rom for.

Tenk hva 26 milliarder kunne bidratt til av veier, broer, rassikring og sykehus. Da hadde vi i det minste hatt noe fysisk å vise fram. En vei vi kunne kjørt på, eller et sykehus som kunne behandlet folk. Ikke bare et pent tall i et internasjonalt klimaregnskap.

Og hvorfor skal egentlig Norge betale for at andre land reduserer sine utslipp? Har ikke disse landene et selvstendig ansvar for sitt eget miljø og sine egne klimaforpliktelser? Eller har vi blitt så rike og godtroende at vi gladelig tar regninga, bare noen lover oss en grønnere samvittighet?

Selvfølgelig finnes det klimakvoteprosjekter som kan gi reelle utslippsreduksjoner. Men hvem garanterer at prosjektene gjør det de lover? At utslippskuttene ikke ville skjedd uansett? At de ikke telles to ganger? Og at pengene faktisk ender opp der de skal?

Vi får vel bare stole på systemet. Det pleier jo alltid å gå strålende når milliarder sendes rundt i internasjonale ordninger med kompliserte kontrollmekanismer. Kanskje klarer politikerne å etablere noen flere «tenketanker» som trenger millioner.

Men det som kanskje provoserer meg aller mest, er stillheten.

Hvor er reaksjonene? Hvor er den kritiske debatten? Vi kan hisse oss opp over prioritering til samferdsel og sykehus og lage «dieselbrøl» og være høylytte , men når staten ønsker fullmakt til å forplikte seg for 26,1 milliarder kroner til klimakvoter i utlandet, virker det som om folk knapt løfter et øyebryn.

Er vi blitt så vant til politisk milliardbruk at vi ikke lenger bryr oss om hva vi faktisk får igjen?

Dette handler ikke om å fornekte klimaendringer. Det handler om helt vanlig økonomisk fornuft, prioriteringer og ansvar for fellesskapets penger.

For når norske veier mangler asfalt, sykehusene må spare og næringslivet får beskjed om å betale for sin egen grønne omstilling, er det noe ganske absurd over at staten samtidig vil åpne for å bruke 26,1 milliarder kroner på å kjøpe seg klimakreditt i utlandet. 

Eller er det kanskje noen politikere som får seg fremtidig goodwill til en fremtidig jobb i Europa en plass?

Men vi får vel trøste oss med at dersom veiene blir for dårlige til å kjøre på, kan vi alltids sitte hjemme og beundre klimaregnskapet, på PDF.

Det er sikkert både grønt og bærekraftig.

Og kanskje det aller billigste også. Så lenge man slipper å regne på hva hele galskapen koster.