Hormuz-stengning rammet norsk vannprodusent brutalt

På 1990-tallet fant geologer fra NGU (Norges Geologiske Undersøkelse) et usedvanlig vann i Romsdalen på oppdrag fra Arcus NGU. Oppdraget var å finne Norge best grunnvann som var tiltenkt bruk i spritproduksjonen.

NGU pekte da på Syltebøkilden, som nå heter Eira-kilden, i Eresfjord. Kilden ligger nede i en 10 000 år gammel morene av gneis. Disse unike forholdene skaper et naturlig vannfilter. Gneis er vår hardeste bergart, og avsetter lite mineraler til vannet.

Renheten her er målt i TDS (Total Dissolved Solids), eller tørrstoffer på norsk. I praksis hvor mye eller lite mineraler som er i vannet.

Internasjonale store merker som Perrier og Evian har en TDS på mellom 350 og 480 milligram per liter. Svenske Ramlösa ligger på rundt 520 mg/l.

I Eresfjorden var tallet 6 til 12 mg/l.

– Det gjør at vannet smaker mykt, et «fole» nøytralt vann, sier Knut Arne Oppigård på solid romsdalsdialekt.

– Det setter de pris på i restaurantbransjen der de selger dyre viner og dyr mat. Det skal være vann som ikke tar vekk eller legger til smak, legger han til.

Oppigård har i utgangspunktet ikke peiling på vann. Men han har peiling på logistikk. Det har vært nødvendig de siste månedene i rollen som logistikksjef hos Eirawater. Men det skal vi komme tilbake til. Først mer om Arcus og geologene på jakt tidlig på 1990-tallet.

Arcus skrev en intensjonsavtale med grunneierne etter oppdagelsen av dette unike vannet. Etter fem år hadde ikke Arcus foretatt seg noe som helst, og intensjonsavtalen utløp. Da tok grunneierne selv grep og etablerte selskapet Waterhouse. Noen oppkjøp og et navnebytte senere heter selskapet nå Eirawater, døpt etter elven som renner ut i Eresfjorden.

«Verdens beste vann»

Og flaskevannet fra Romsdalen er blitt ettertraktet. Bocuse d’Or-vinner og den norske kokken med lengst sammenhengende Michelin-stjerne, Bent Stiansen, har kalt vannet «verdens beste». Eirawater samarbeider med Michelin-guiden og luksussegmentet i Midtøsten har også fått øynene opp for vannet. Det ga vekst, og i 2024 omsatte Eirawater for 235 millioner kroner og sendte volum tilsvarende 3000 TEUs inn og ut fra anlegget ved utløpet av elva Eira. Rundt 60 prosent av dette volumet gikk til områdene rundt Persiagulfen og da først og fremst De forente arabiske emirater.

Derfor var det mildt sagt ikke ideelt da Donald Trump tidligere i år bestemte seg for at det var en god idé å gå til krig mot Iran. Konsekvensen kjenner vi; Hormuzstredet ble stengt og oljeprisen føk til værs verden over.

Oljeprisen bryr de seg litt mindre om hos Eirawater, men skipsleia der oljen skulle ut, var Eirawaters viktigste, og strengt tatt eneste, innfallsport til sitt viktigste marked.

52 containere her og der

– Det første som skjedde, rent logistikkmessig, var at shippingselskapet erklærte «end of voyage» da krigen brøt ut. Da hadde vi 52 containere på vannet, og alle ble satt av i nærmeste havn, sier Oppigård.

Eirawater har benyttet seg av Incoterms-betingelsen CIF (Cost, insurance and freight). Det betyr at de må dekke alle kostnader, inkludert forsikring og frakt fram til angitt lossehavn. Men kjøperen har risikoen fra og med godset er levert om bord i skipet. Forsikring som gjelder til og med ankomsthavnen, skal kjøpes av selger for kjøpers regning.

Det var med andre ord bare å jobbe på for å finne løsninger for de 52 containerne som var havnet på avveie.

– Vi hadde containere som sto i Ålesund, noen i Frankrike, noen i Saudi-Arabia, noen på Sri Lanka og i Oman, sier Oppigård.

Det var status i februar. Gjennom mange ulike løsninger ble containerne til slutt levert, de siste i juli.

– Det ble en vanvittig kostnad. Gebyrer og ny frakt fra havner der containerne hadde havnet, sier Oppigård og himler så litt med øynene over firkantede regimer i denne delen av verden.

Kamp om kapasitet

Siden ingen containerskip kom inn i Persiagulfen, måtte de leveres fra et omkringliggende land, enten Oman eller Saudi-Arabia. Men her er det for tiden mildt sagt kamp om transportkapasiteten, for Eirawater var ikke det eneste selskapet i verden med varer som skulle inn i regionen.

– Det finnes ikke nok kjøretøy til å kunne ta dette volumet på vei. Det har vært en stor propp i området de siste månedene, og det finnes ikke bemanning til å håndtere alt. Og i motsetning til Norge og Europa der mye er digitalisert, er realiteten i den regionen at det er en mann i en skranke med papirer som må til for å få levert ut containere, sier Oppigård.

Han fikk til slutt løst den kortsiktige utfordringen med containerne som var på vannet da krigen startet, men konsekvensen for den lille bedriften i Eresfjorden var likevel brutal. I og med at det viktigste markedet i praksis nå ikke var mulig å selge til, ble mange ansatte permittert, med unntak av fem stykker som er minimum for å opprettholde en viss drift, blant dem Oppigård.

– Vi prøvde å avvente et par måneder før vi tok grep her lokalt, for vi hadde et lite håp om at konflikten skulle bli kortvarig, men det skjedde jo ikke.

De fem har de siste månedene klart å holde produksjonen til resterende kunder oppe, men volumet var i starten sterkt redusert.

På vei tilbake i jobb

Nå er det imidlertid litt lys i tunnelen og en betydelig økning i produksjonen. Den siste uken i september kom to av de permitterte tilbake i jobb.

– Vi var litt heldige i og med at distributøren vår der hadde mye varer på lager, men nå ser de behovet for å få nedover noen containere igjen. Prisen er nå sunket 30 prosent siden vårparten, så nå kan vi så smått begynne på igjen, sier Oppigård.

Samtidig har Eirawater jobbet hardt med å kunne nå inn i flere markeder, for å ha flere ben å stå på i fremtiden.

– Vi jobber blant annet med Japan, vi har en ny distributør i Nederland og vi har et nytt opplegg i Spania, med en hovedgrossist, som igjen leverer til andre grossister, sier Oppigård.

Det er i dag et investeringsselskap basert i nettopp Dubai som er majoritetseier i Eirawater. De tenker heldigvis langsiktig.

– Eierne har vært veldig tålmodige. De er klare på at dette for dem er et langsiktig prosjekt. Det er et investeringsselskap og for dem handler det om å bygge et brand. Det viktigste for dem nå er kapasitet og merkevare, sier Oppigård.