– De nordiske landene står sterkere når vi samarbeider. Tett nordisk koordinering er viktig for å sikre at varer og tjenester når fram også i krevende situasjoner.
Næringsminister Cecilie Myrseth.
Åtte nordiske parter står bak erklæringen som ble signert 2. september: Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island, sammen med Åland, Færøyene og Grønland. Signeringen skjedde i forkant av Nordic Supplies Summit, det årlige møtet i det nordiske nettverket for forsyningssikkerhet.
Innholdet er fem punkter om økt samarbeid: vare- og tjenesteflyt i kriser og krig, offentlig-privat samarbeid, beredskapslagring, tilgang til kritiske råvarer, og erfaringsutveksling mellom landene.
For norske vareeiere og transportkjøpere er det første kulepunktet det mest interessante. Næringsminister Cecilie Myrseth peker på at varehandelen skal kunne fortsette på tvers av de nordiske landegrensene, og at industrien kan få bedre tilgang på råvarer, innsatsfaktorer og servicepersonell i kriser. Det siste er verdt å merke seg: Erklæringen handler ikke bare om gods, men også om at personell skal kunne komme fram og reparere det som går i stykker.
Samarbeidet forankres i Nordic Security of Supply Network, etablert i 2023. Landene skal gjennomføre en felles studie av mulighetene for videre samarbeid og rapportere jevnlig om framdrift.
Fra fromme ord til bindende avtale?
Det mest interessante står nesten som en fotnote. Landene vil vurdere å forhandle fram en felles nordisk avtale om forsyningssikkerhet, som kan supplere eller erstatte dagens bilaterale avtaler. Norge har lang erfaring med slike ordninger mot både Sverige og Finland, men de er inngått hver for seg, til ulik tid og med ulikt innhold. Ett felles rammeverk ville vært noe annet enn en erklæring.
Bakteppet er kjent. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har beredskap kravlet oppover på dagsordenen i samtlige nordiske hovedsteder. Sverige og Finland er nå NATO-medlemmer, og for første gang er alle de nordiske landene i samme allianse. Det gjør felles planlegging enklere rent praktisk.
Erklæringen inneholder ingen tidsfrister, oppgitt finansiering eller konkrete forpliktelser om transportkapasitet og grensepassering. Foreløpig sier den derfor lite om de praktiske spørsmålene transportbransjen vil møte i en alvorlig krise: Hvilke varer skal prioriteres, hvem disponerer kapasiteten – og hvem får plass på bilen når det ikke er plass til alle?
